Greta Gerwigs filmatisering av den hundreogfemti år gamle boken Little Women av Louisa May Alcott har fått seks Oscar-nominasjoner, men har sine klare svakheter.
Dette er den sjette filmatiseringen av Louisa May Alcott klassiske roman. Vi så den sist på norske kinoer i 1995 under tittelen Små kvinner i regi av Gillian Armstrong og med Winona Ryder, Kirsten Dunst og Christian Bale i hovedrollene. I tillegg har sikkert mange fått med seg tv-serien som gikk på NRK for et par tre år siden.
Hopper i tid
De som ikke har lest Louisa M. Alcotts Little Women, kan synes at denne filmatiseringen av den klassiske romanen fra 1868 er vanskelig å følge. Little Women er den type filmatisering hvor det helt klart er en fordel at du har leste boka. Seernes forståelse blir ikke hjulpet av regissørens antakelse om at publikum kjenner karakterene fra boka.
Greta Gerwigs manus skifter stadig fra fortid til nåtid og gjør ikke noe forsøk på å introdusere karakterene. Innledningsvis gis få ledetråder til hvordan de forskjellige tidslinjene henger sammen.
Oppvekstroman
Boka er noe alle unge jenter har leste i USA -det er en obligatorisk oppvekstroman. Derfor fungerer Gerswigs filmatisering garantert bedre hos et amerikansk publikum. Alcotts historie, som er semi-selvbiografisk, viser hvordan kvinnene kjemper mot tidens begrensninger for å leve fulle liv både i arbeid og romantikk.
Handlingen er lagt til tiden rundt den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) og dreier seg om March-søstrene som lever alene sammen med moren.Far March er av gårde i borgerkrigen. Mor og fire dydige tenåringsdøtre gjør husholdningen i stand til jul: Jo (Saoirse Ronan) prøver seg på en forfatterkarriere. Hun velger uavhengighet fremfor ekteskap, men føler seg likevel ensom som et resultat av sit valg. Den viljesterke Amy (Florence Pugh)vil være en kunstner. Beth (Florence Pugh) er den stillfarne av søstrene. Hun elsker å spille piano -før hun blir alvorlig syk og Meg (Emma Watson) velger et mer konvensjonelt liv i ekteskap.
Kostymedrama
Filmen byr på solide skuespillerprestasjoner. Ronan og Pugh er spesielt gode. Ronans karakter Jo viser en gjennomtenkt modenhet som står i kontrast til Winona Ryders naive gjengivelse av rollen i filmversjonen fra 1994.
Gerswig har laget et solid kostymedrama. Det er det visuelle som er filmens sterke side – mye takket være filmens klær og kostymer laget av britiske Jacqueline Durran.