«The Invisible Man» - et skikkelig andrenalinkick
4Total vurdering

Det har vært mye mangel på fantasi i Hollywood i det siste. Rekken av oppfølgere og remake av gamle filmer begynner å bli lang.

Ikke alle gamle filmer som man har børstet støvet av har vist seg å skjule en skatt.  Med den nyeste versjonen av The Invisible Man, har Universal gitt en av sine skrekklassikere en skummel overhaling med en aldri så lite #MeToo-vri.

James Whales elegante film fra 1933 fokuserer på en forsker hvis eksperimenter gjør ham usynlig og morderisk gal. I filmen handler det ikke om vitenskapens farer, men at en eks-kjæreste lærer at en voldelig elsker kan være like farlig når han ikke kan lenger kan sees.

Kontrollfreak

Filmen er basert på  H.G. Wells´ roman fra 1897  -«The Invisible Man: A Grotesque Romance.» Årets nye og oppdaterte filmversjon er skrevet og regissert av Leigh Whannell. Han evner å smelte sammen den grunnleggende innbilningen fra Wells uhyggelige historie med et ødelagt og voldelig romantisk forhold.

Den usynlige mann (2020) 2h 4min | Horror, Mystery, Sci-Fi | 6 March 2020 (Norway) Summary: When Cecilia's abusive ex takes his own life and leaves her his fortune, she suspects his death was a hoax. As a series of coincidences turn lethal, Cecilia works to prove that she is being hunted by someone nobody can see.
Countries: Australia, USA, Canada, UKLanguages: English

Allerede i åpninggsscenen får vi et adrenalinkick når Cecilia (Elisabeth Moss) flykter fra samboeren – kontrollfreaken Adrian. Han har holdt henne hjemme under full kontroll i sitt luksushjem. Etter å ha dopet ham ned, slik at han faller i dyp, søvn flykter hun. Ved hjelp av søsteren får hun tilflukt i huset til en nær venn, politimannen James, som bor sammen med sin tenåringsdatter.

Nerver i spenn

Whannel greier å holde publikums nerver i spenn, til tross for filmens grunnleggende premiss – fysisk usynlighet er vanskelig å svelge for de fleste.

Som regissør er Whannell en skikkelig forteller. Han har fått mye ut av et begrenset budsjett og er flink til å benytte seg symbolikk – som når han bruker Adrians store modernistiske villa med glassvegger og skarpe vinkler til å fremstå som et symbol på mannlig suksess og et kvinnelig fengsel.

Bærer filmen

Elisabeth Moss er gjør en solid prestasjon i den bærende rollen som Cecilia som kjemper med å overbevise omgivelsene om at hun ikke er gal. Selv når hun får beskjed om at Adrian har begått selvmord opplever hun hele tiden han stadig forfølger henne.

Etter hvert går skrekken over fra det psykiske til det fysiske og regissøren, kanskje ikke så rart for en mann som har skrevet manus til de første Saw-filmene – men det svekker filmen som helhet.  Men bevares, det er nok her til å gi deg en dårlig natts søvn.

Delta i diskusjonen