Amerikanske filmskapere stod for flere av høydepunktene under årets filmfestival i Berlin – selv om ikke alle ble belønnet under prisutdelingen.
Den viktige filmfestivalen i Berlin ble i år arrangert fra 20. februar til 1. mars, rett før festivaler og andre kulturarrangementer rundt om i verden ble utsatt eller kansellert på grunn av korona-pandemien. Med den nye og svært spesielle situasjonen som har oppstått siden, føles festivalen nokså lenge siden nå. Ikke desto mindre er det på sin plass med en oppsummering av noen av Berlinalens høydepunkter, som forhåpentligvis vil bli tilgjengelige på kino eller gjennom andre kanaler for Cinemas lesere etter hvert.
Festivalens gjeveste pris, Gullbjørnen for beste film, gikk til There Is No Evil av iranske Mohammad Rasoulof, som er pålagt både utreiseforbud og forbud mot å lage film av myndighetene i hjemlandet. Denne filmen ble vist mot slutten av festivalen, da undertegnede hadde reist hjem, og var dermed blant filmene i hovedkonkurransen jeg beklagelig nok gikk glipp av. Men jeg fikk med meg flere av de andre prisvinnerne, favorittene og «snakkisene» under årets Berlinale.
Tenåringsabort og surrealisme
Blant disse var vinneren av Sølvbjørnen (Grand Jury Prize), amerikanske Never Rarely Sometimes Always av Eliza Hittman, som var blant de beste filmene jeg så på festivalen. Filmen er et nært, (sosial-)realistisk og velspilt drama om en 17 år gammel jente fra Pennsylvania, som får bekreftet en uønsket graviditet. Delstaten er ikke blant de mest abortliberale, så hun bestemmer seg for å dra til New York med en venninne for å utføre inngrepet der, uten noe særlig med penger eller noe sted å overnatte. Never Rarely Sometimes Always (tittelen gir fullstendig mening etter man har sett filmen!) er en stillferdig og sober film, men samtidig et kraftfullt og bevegende innlegg i en politisk kamp som stadig må kjempes, ikke minst i USA.
Filmens unge hovedrolleinnehaver Sidney Flanigan gjør sin første filmrolle i Never Rarely Sometimes Always, men kunne gjerne ha fått prisen for beste kvinnelige skuespiller. Den gikk imidlertid til Paula Beer for sin rolle i Undine. Beer var så avgjort også en verdig vinner, og den tyske filmen ble i tillegg belønnet med den internasjonale filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris. Undine er en sterk og forfriskende kjærlighetshistorie, hvor en realistisk fortellerstil er ispedd surrealistiske innslag med ekko fra klassisk opera, i en kombinasjon som fungerer overraskende godt.
Annerledes western
Flere amerikanske filmer utmerket seg i Berlin, ikke minst Kelly Reichardts First Cow. Men selv om den ble trukket fram av mange som en favoritt blant filmene i hovedkonkurransen, endte den ikke opp med noen priser, verken fra den Jeremy Irons-ledede hovedjuryen eller de øvrige juryene.
Filmen, som er basert på en roman av Jonathan Raymond (som har skrevet manuset sammen med regissøren), kan best beskrives som en annerledes western. Handlingen utspiller seg i Nord-Amerika på begynnelsen av 1800-tallet, og filmen er et velkomponert, usentimentalt og tidvis humoristisk drama om vennskap og entreprenørskap. Nærmere bestemt forteller den om en amerikansk kokk og en kinesisk immigrant som slår seg sammen om å produsere og selge bakervarer. Premisset for næringsvirksomheten er imidlertid at de må snike seg til å melke den eneste kua i området, som tilhører lederen for den lokale britiske kolonimakten. Denne filmen var absolutt et høydepunkt på festivalen også for undertegnede, og man får krysse fingrene for at den vil få en eller annen form for kinodistribusjon i Norge.
Kompromissløs veteran
Det var ikke like overraskende at den amerikanske filmskaperen Abel Ferrara heller ikke fikk noen pris for sin film Siberia, der Ferrara på ny samarbeider med skuespiller Willem Dafoe.
Riktignok var filmen en av de mer interessante jeg så under Berlinalen, men med sin assosiative og drømmeaktige struktur (samt, kan man også si, pretensiøse elementer) var dette åpenbart en film som delte publikum – hvorav flere angivelig forlot salen på en av pressevisningene. Ferrara, som tidligere har laget filmer som King of New York (1990), Bad Lieutenant (1992), The Addiction (1995) og The Funeral (1996), har alltid vært en kompromissløs independent-regissør, og Siberia viste med all mulig tydelighet at han ikke har tenkt å gi ved publikumsdørene i sine eldre dager. Hans bidrag til hovedkonkurransen i Berlin var unektelig en både ukonvensjonell og modig film – og det er vel kanskje også derfor den ikke er amerikanskprodusert, men en samproduksjon mellom Italia, Tyskland og Mexico.
Avslutningsvis vil jeg nevnte ytterligere en amerikansk film – som ikke ble vist i hovedkonkurransen, men i Panorama-seksjonen, der også Norge var representert med Maria Sødahls Håp. The Assistant handler om en ung kvinne som jobber som assistent for en stor filmprodusent, og som etter hvert mistenker at ikke alt er som det burde være på kontoret. Den stilsikre og snedig fortalte filmen går rett inn i dagsaktuell tematikk som varsling og #metoo-bevegelsen, og ble en av årets snakkiser i Berlin. The Assistant er en imponerende spillefilmdebut fra regissør og manusforfatter Kitty Green, som tidligere har laget dokumentarfilm, og som det skal bli spennende å følge videre.