I denne artikkelen ser vi nærmere på den amerikanske independent-regissøren Abel Ferrara, som har stått bak filmer som The Driller Killer, Bad Lieutenant, The Funeral og King of New York. 

Den amerikanske filmskaperen Abel Ferrara fikk et visst gjennombrudd på begynnelsen av nittitallet med King of New York (1990) og Bad Lieutenant (1992) med henholdsvis Christopher Walken og Harvey Keitel i hovedrollene. I likhet med Martin Scorsese er Ferraras filmer preget av hans italiensk-amerikanske oppvekst i New York (i Ferraras tilfelle italiensk og irsk familiebakgrunn), i form av thrillerdramaer som skildrer byens kriminelle miljøer i lys av katolske oppfatninger om moral, synd og skyld. Men der Scorsese er en av verdens mest kjente og anerkjente regissører, har Ferrara markert seg som en kompromissløs og kontroversiell uavhengig filmskaper med en omfattende filmografi som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener. Det skal vi forsøke å gjøre noe med her, i forbindelse med at Abel Ferraras nest nyeste film Tommaso (2019) vises på Oslo Pix’ «pop-up»-arrangement på Vika Kino i helgen.

Porno og grindhouse

Ferrara er en slags «enfant terrible» innen amerikansk independent-film, og det er på et vis talende at den første filmen han regisserte (riktignok under et pseudonym) etter endt filmskole var pornofilmen 9 Lives of a Wet Pussy (1976), med sin daværende kjæreste foran kamera. Samt ham selv, da en mannlig skuespiller ikke leverte en, øh, tilfredsstillende prestasjon. Ikke desto mindre skal vi nok være takknemlige for at han forlot pornofilmproduksjon til fordel for andre sjangre – om enn ikke nødvendigvis de mest stuerene.

Dermed kan slasherfilmen The Driller Killer fra 1979 muligens regnes som Ferraras skikkelige spillefilmdebut, til dels i dobbelt betydning. Her spiller han selv hovedrollen (under pseudonymet Jimmy Laine) som kunstneren som strever med å fullføre sitt forhåpentlige mesterverk (samt med dårlig økonomi og plagsomme naboer), og som gradvis beveger seg over vanviddets rand – og begynner å mer eller mindre vilkårlig drepe folk med en elektrisk drill. The Driller Killer er en lavt budsjettert grindhouse-film, filmet i og rundt hans egen leilighet, og uten etablerte skuespillere. Men den fanger også et tidsbilde av punk- og kunstscenen i New York rundt overgangen til åttitallet, og vitner om en filmskaper med mer kunstneriske ambisjoner enn man gjerne finner innen denne typen film. Dette ser man kanskje særlig i blandingen av fantasi og virkelighet, som er et gjennomgående element i Ferraras filmer.

Formsikker rape-revenge

Ferraras neste spillefilm Ms .45 (1981) er også en slags «midnight movie», som på sin side sorterer innunder rape/revenge- og vigilante-subsjangrene. I likhet med The Driller Killer (og 9 Lives of a Wet Pussy) er manuset skrevet av regissørens langvarige samarbeidspartner Nicholas St. John. Her møter vi en stum, ung syer, spilt av Zoë Tamerlis, som i filmens begynnelse opplever hele to voldtekter rett etter hverandre. (Ferrara dukker også opp i en mindre rolle i denne filmen, igjen kreditert som Jimmy Laine, som den første av voldtektsmennene.) Hun tar imidlertid livet av den andre overgriperen i leiligheten sin, og istedenfor å melde om hendelsene til politiet bestemmer hun seg for å gradvis kvitte seg med liket i mindre søppelposer – og med hans .45-kalibrede pistol begir hun seg ut på et brutalt og eskalerende hevntokt på menn som mishandler kvinner. Ms .45 er en formmessig elegant exploitation-film med flere elementer man kan ane Quentin Tarantino har latt seg inspirere av, og på alle måter et løft fra den langt mer rufsete The Driller Killer. Så avgjort ikke for sarte sjeler, men det er strengt tatt svært få av Ferraras filmer.

Etter dette fikk Ferrara og manusforfatter St. John studiopenger til Fear City (1984), der Tom Berenger spiller en tidligere bokser som forsøker å stoppe en morder som ser seg ut strippere på Manhattan som sine ofre, med Billy Dee Williams og Melanie Griffith i andre roller. På åttitallet regisserte Ferrara flere tv-produksjoner, deriblant pilotepisoden til Crime Story og to episoder av Miami Vice, begge produsert av Michael Mann. Blant kinofilmene han regisserte senere i dette tiåret er også Elmore Leonard-filmatiseringen Cat Chaser (1989), med Kelly McGillis og Peter Weller i hovedrollene.

Kreativ storhetstid på nittitallet

I 1990 kom King of New York, som for alvor satt tonen for store deler av filmskaperens produksjon, og innledet hans lengre samarbeid med skuespiller Christopher Walken. King of New York er en stemningsfull, dunkel og moralsk ambivalent fortelling om gangsterbossen Frank White (Walken) som har sonet ferdig en lengre fengselsstraff, og straks setter i gang med å gjenvinne sin posisjon i underverdenen – med ambisjoner om å nå lenger enn som så. Whites nærmeste venner og medarbeidere er afroamerikanere, som rivaliserende gangstere ikke vil samarbeide med, og han ønsker å skaffe penger til et nedleggingstruet sykehus i et av byens (New York, naturligvis) dårlig stilte områder. Myndighetene er på sin side langt på vei maktesløse, og deler av politistyrken bestemmer seg for å bekjempe White med hans egne, ulovlige midler. King of New York bæres av en imponerende kontrollert Christopher Walken (som også demonstrerer sine heftige danseegenskaper), og er en melankolsk og «gritty» forbryterskildring som utfordrer klassiske moralstrukturer om rett og galt.

Bad Lieutenant: Det mørke mesterverket

Ferrara fulgte opp med Bad Lieutenant i 1992, denne gangen med Harvey Keitel i hovedrollen (samme år som Keitel også spilte i Tarantinos Reservoir Dogs). I denne filmen følger vi en politimann, i en usedvanlig forstyrrende karakterstudie av et menneske som (slik tittelen røper) på ingen måte befinner seg på den riktige siden av loven eller andre etiske kjøreregler. Dagene hans er vel så preget av omfattende rusmisbruk, gambling og diverse overskridende handlinger (blant annet onanerer han foran to unge kvinner som kjører uten førerkort) som av etterforskningsarbeid. Filmen følger ham i en nedadgående spiral etter hvert som han satser stadig mer penger på et tapende baseball-lag og hiver i seg tilsvarende større mengder alkohol og dop.

Der de religiøse symbolene var mer subtile i King of New York er de her plassert i forgrunnen, og den fordervede hovedkarakteren skal omsider få en viss oppvåkning i møte med en nonne som velger å tilgi de unge mennene som brutalt voldtok henne framfor å anmelde dem. Manuset til filmen er skrevet av Zoë Lund i samarbeid med Ferrara. Lund er den samme som spilte hovedrollen i Ms .45, da under navnet Zoë Tamerlis, og har også en rolle i filmen som hovedpersonens heroinistvenninne. Lund døde i 1999, som en følge av omfattende narkotikabruk.

For å følge opp den innledende sammenligningen med Martin Scorsese, kan man kanskje si at Bad Lieutenant er Ferraras Taxi Driver, med sin mørke og intense skildring av en plaget antihelt som driver rundt i et moralsk forfallent New York i bilen sin – og som til slutt får en form for sammenbrudd og eventuell forløsning. Dette er unektelig en av Ferraras sterkeste filmer, igjen båret av en kraftig hovedrolleprestasjon – som her inneholder til dels ekspressive følelsesutbrudd, noe Ferrara ofte framdyrker hos sine skuespillere.

Filosofisk vampyrdrama

Det har vel allerede framgått at denne artikkelen ikke skal gå inn på hele Ferraras filmografi. Som et eksempel på at den er ganske så eklektisk, kan det imidlertid nevnes at hans neste film etter Bad Lieutenant var sci-fi-grøsseren Body Snatchers (1993) for studioet Warner Bros, basert på romanen som tidligere var filmatisert i 1956 og 1978 med tittelen Invasion of the Body Snatchers. Etter dette kom Dangerous Game (også kjent som Snake Eyes) med Harvey Keitel og Madonna som henholdsvis filmskaper og hans hovedrolleinnehaver, som med sin metafiksjonelle blanding av fiksjon og virkelighet er nærere beslektet med de dystre thrillerdramaene som kjennetegner Ferrara i dette tiåret.

Deretter lagde han The Addiction (1995), som riktignok er en vampyrfilm, men som med all mulig tydelighet er Ferraras «take» på denne subsjangeren. Filmen handler om en filosofistudent, spilt av Lili Taylor, som bites av en vampyr – med alt det medfører av mer eller mindre umettelig blodtørst. Det legges imidlertid ikke særlig skjul på at dette behandles metaforisk, og at Ferrara er opptatt av å diskutere avhengighet – først og fremst til rus, men ikke utelukkende. Og ikke minst ønsker han å diskutere tyngre filosofiske temaer, som ondskapens natur.

Dette er et drama i svart/hvitt med mye alvorstung voice over-narrasjon, som i manges øyne nok kan framstå som pretensiøs. Jeg vil imidlertid mene at det er en styrke ved Ferrara som filmskaper at han ikke er redd for å være nettopp pretensiøs – eller for å stille de virkelig store spørsmålene. The Addiction minner heller ikke mye om tidligere vampyrfilmer, men kan snarere sammenlignes med senere slike filmer som Jim Jarmusch’ Only Lovers Left Alive (2013) og A Girl Walks Home Alone at Night (2014) av Ana Lily Amirpour. I biroller dukker for øvrig både Edie Falco og Michael Imperioli opp, som begge skulle bli kjent gjennom HBO-serien The Sopranos noen år senere, i tillegg til Christopher Walken i en annen sentral rolle.

Mafiabrødre og deres koner

Om Bad Lieutenant er Ferraras Taxi Driver, kan man argumentere for at The Funeral fra 1996 er hans Goodfellas. Igjen handler det om gangstere, denne gang på trettitallet, i en historie om tre brødre – med utgangspunkt i at den yngste av dem (Vincent Gallo) skal begraves. Christopher Walken spiller eldstebror og overhode for familiens virksomhet, som trosser sin kones innstendige oppfordringer om ikke å hevne drapet, mens Chris Penn spiller den labile og oppfarende mellomste broren.

Her tar Ferrara igjen for seg spesifikt katolske problemstillinger om skyld og eventuell tilgivelse – og ikke minst om en slags arvesynd. Den er ikke fri for voldelige scener, men The Funeral er likevel et nyansert og relativt dempet karakterdrama. Igjen kan man trekke en parallell til The Sopranos, da filmen i likhet med denne serien legger en del vekt på mafiabrødrenes koner, spilt av Annabella Sciorra, Isabella Rossellini og Gretchen Mol. The Funeral er den siste av til sammen ti Ferrara-filmer med Nicholas St. John som manusforfatter, og den er også den siste filmen der han er oppført som forfatter på Internet Movie Database.

Gjentagende samarbeidspartnere

Etter dette lagde Ferrara The Blackout (1997), et trykkende og (kanskje ikke så overraskende) mørkt drama der Matthew Modine spiller en rusavhengig Hollywood-stjerne som forsøker å finne ut hva som skjedde en sterkt beruset kveld i Miami noen år tidligere. I filmen spiller Dennis Hopper en fornøyelig birolle som kompromissløs «videokunstner», hvor skuespilleren nærmest framstår som en høyspent parodi på noen av sine mest kjente roller, men man kan mistenke at denne karakteren snarere er ment som en form for selvparodi fra Ferraras side.

New Rose Hotel fra 1998, basert på en novelle av William Gibson, er Ferraras fjerde og hittil siste film med Christopher Walken. Den er samtidig hans første med Willem Dafoe, som tilsammen har spilt i seks av Ferraras filmer, inkludert de tre nyeste spillefilmene. I New Rose Hotel har også Asia Argento en viktig rolle, og hun skulle dukke opp igjen i Ferraras neste film med Dafoe, Go Go Tales fra 2007 (som på sin side er basert på John Cassavetes’ The Killing of a Chinese Bookie).

Selv om Walken, Keitel og Dafoe er de mest kjente, er nemlig listen over gjengangere blant Ferraras samarbeidspartnere både foran og bak kamera lang. Jeg skal ikke begi meg ut på noen oppramsing her, men for den interesserte finnes det en oversikt over de mange gjentagende skuespillersamarbeidene i Wikipedias artikkel om Abel Ferrara.

Dokumentarer og Pasolini-portrett

Filmskaperen bor i dag i Roma, og lager mange av filmene sine fra Italia. Helt fra nittitallet har han hentet inn en god del av budsjettene til filmene sine fra europeiske kilder. At de ikke akkurat har blitt mer kommersielt anlagt på hans eldre dager, har neppe gjort det lettere å finansiere dem i USA. På Ferraras filmografi står for øvrig også flere dokumentarer, ikke minst de siste årene, deriblant hybridfilmen Napoli, Napoli, Napoli fra 2009. Denne filmen tegner et portrett av byen i tittelen og de utbredte Camorra-relaterte problemene der, ispedd fiksjonsscener mellom intervjuer og andre dokumentaropptak.

I 2014 regisserte Ferrara en spillefilm om Pier Paolo Pasolini, med Willem Dafoe som den italienske filmskaperen i det som var deres fjerde film sammen. Pasolini sentrerer seg rundt den siste tiden av hovedpersonens liv, mens han er i ferd med å lansere sin siste film Saló eller Sodomas 120 dager (1975) – som hadde premiere tre uker etter filmskaperen ble drept på grunn av sin homoseksualitet. I fortellingen fletter Ferrara også inn filmatiseringer av scener fra et manus og en roman Pasolini arbeidet med da han døde. Det er mer en tilknytningen til Italia som gjør at dette framstår som nok et personlig prosjekt fra Ferrara, da det er flere fellestrekk mellom de to kontroversielle regissørene og temaene som behandles i deres respektive filmer.

Eksperimentell og selvbiografisk

På årets filmfestival i Berlin hadde Ferrara premiere på sin hittil nyeste spillefilm Siberia. Her spiller Dafoe en amerikaner som har trukket seg tilbake i Sibirs ødemark, der han driver en bar for de få gjestene som oppsøker den. Filmen er en assosiativ reise inn i drømmer og underbevissthet (filmen skal være inspirert av en bok av psykiateren Carl G. Jung), og i flere scener spiller Dafoe også hovedkarakterens far og bror i nærmest hallusinatoriske møter med disse. Siberia splittet publikummet på festivalen, men i mine øyne er den en fascinerende og suggererende filmopplevelse som krever at man gir slipp på konvensjonell, narrativ logikk. Og det står unektelig respekt av at Ferrara, som nå er i slutten av 60-årene, har laget en av sine modigeste og mest eksperimentelle filmer.

Tommaso kan muligens anses som et slags bindeledd mellom Pasolini og Siberia. Dafoe spiller her en filmskaper som angivelig er en fiksjonalisert versjon av Ferrara selv, som har bosatt seg i Roma med en yngre kone og barn – spilt av Ferraras kone Christina Chiriac og deres datter Anna – og som følger et program for tidligere rusavhengige. I Tommaso arbeider hovedpersonen med en film som minner svært om Siberia, mens grensene mellom fantasi og realiteter ikke alltid er like åpenbare.

Det vil imidlertid være for snevert å kun se på disse tre nyere filmene for sammenhenger og berøringspunkter i Abel Ferraras karriere. Til tross for sitt spenn i sjangre og estetikk, har de aller fleste av filmene hans et beundringsverdig særpreg, med flere gjennomgående trekk. Ferrara har tatt med seg grindhouse-filmens rå og konfronterende elementer over i det personlige og utforskende, så vel som sjangerfilmens elementer over i det autentiske, det filosofiske og det kunstnerisk ambisiøse. Og han har heldigvis ikke pensjonert seg ennå.