The Trial of the Chicago 7 er basert på en virkelig rettsak mot syv representanter for forskjellige venstreorienterte politiske grupper som ble siktet for å starte et opprør i Chicago i 1968.

Sommerens Black Lives Matter-protester mot politiets brutalitet har gjort filmens tema brennhet. Både når det gjelder politiets håndtering av demonstranter, men kanskje spesielt rundt hvordan de forskjellige aktivistene ønsker at samfunnet skal bli bedre.

Tvilsom rettssak

Chicago Seven-rettssaken har gått inn i amerikansk historie som en av de mest urettferdige: lederen for Black Panthers hadde ingen advokat, dommeren var mistenkelig partisk, og Nixon-administrasjonen hadde politiske grunner til for å få dømt dem.

The Trial of the Chicago 7 starter som rock and roll med arkivbilder av Lyndon B. Johnson som sender soldater til Vietnam understreket med tidsriktig musikk. Helt fra åpningsscenen trekker Sorkin en linje mellom da og nå, og hvordan politisk hevn kommer i form av såkalt rettferdighet. Filmen skyter ut av startblokken takket være Aaron Sorkins vittige dialog, og den holder tempoet takket være et solid skeuspillerensemble som går inn i rollene.

Holder deg fanget

Sorkin viste med A Few Good Men hvordan man skal lage ett rettsalsdrama underholdende. Mange har laget bleke etterligninger i ettetid. Med The Trial of the Chicago 7 lykkes han nok en gang å holde oss fanget i rettsalen. Ikke bare fordi manuset og regien er slid, men minst like mye fordi han har fått skuespillere i rollene som både fenger oss og løfter filmopplevelse.

Sacha Baron Cohen, spesielt, er elektrisk som Abbie Hoffman, mens Frank Langella er både sterk og grusom som dommer Hoffman. Yahya Abdul-Mateen II stråler i mellomtiden i de få scenene han har gitt som Bobby Seale, mens Joseph Gordon-Levitt klarer å gi et sympatisk inntrykk av aktoratet i rettssaken.

Netflix har valgt å la filmen gå på noen kinoer før den kan strømmes 26. oktober for å gjøre den gyldig for potensielle Oscar-nominasjoner. Sjansen for det er absolutt til stedet.