HBOs dokumentarserie Allen v. Farrow gir en overbevisende framstilling av Dylan Farrows anklager om overgrep fra adoptivfaren Woody Allen, uten at siste ord nødvendigvis er sagt i saken.  

Hvilken er din favoritt av Woody Allens filmer? Med disse ordene innledet Allens adoptivdatter Dylan Farrow et åpent brev publisert av New York Times i 2014. Her fortalte hun for første gang offentlig om de seksuelle overgrepene hun hevder han utsatte henne for i barndommen.

Å lese Farrows brev gjorde det ubehagelig å forholde seg til Woody Allens hyllede filmografi, og den fire episoder lange HBO-dokumentaren Allen v. Farrow gjør det ikke noe enklere. Etter hvert har da også mange skuespillere og andre bransjeaktører tatt avstand fra Allen, som vel å merke aldri har blitt tiltalt for forholdene, og hele tiden har bedyret sin uskyld.

Opprørende beretninger

Regissørene Kirby Dick og Amy Ziering har laget flere dokumentarer om seksuelle overgrep, og ble Oscar-nominert for filmen The Invisible War (2012). Kirby fikk dessuten en tilsvarende nominasjon for Twist of Faith fra 2004. Deres nye dokumentarserie forteller Dylan Farrows historie, blant annet gjennom opprørende beretninger fra henne selv og (adoptiv-)moren Mia Farrow. Spesielt sentral er en angivelig hendelse fra Dylan var syv år gammel, som hun også fortalte om i det nevnte brevet.

Medvirkende er også broren Ronan Farrow, som i sitt virke som journalist har vært en viktig bidragsyter til #metoo-bevegelsen, og som støtter Dylan og Mia i den opprivende striden.

Som kjent er Woody Allen i dag gift med Mia Farrows adoptivdatter Soon-Yi Previn, og det er dette åpenbart betente forholdet Allen påstår at ligger til grunn for anklagene – som ifølge ham skal være en form for hevn fra hans tidligere livspartner. I dokumentaren stilles imidlertid spørsmål om hvor tidlig Allen innledet et seksuelt forhold med Previn, implisitt også om hans motivasjon for giftemålet.

Ensidig framstilling

Allen v. Farrow føyer seg på sett og vis inn i en rekke av nylige «true crime»-dokumentarer med metoo-relatert tematikk, som belyser hvordan menn med makt og midler synes å kunne påvirke både mediedekning og påtalemyndighet i sin favør. Det er ikke helt unaturlig å trekke paralleller til en annen kontroversiell HBO-dokumentar, nemlig Leaving Neverland om Michael Jackson. Det skal dog understrekes at beskyldningene mot Woody Allen er langt fra så omfattende som dem mot popikonet, men de er begge filmer som lar (de angivelige, bør man vel legge til) ofrene komme til orde, uten å gi altfor mye plass til motpartens versjon av saken.

I motsetning til Leaving Neverland lar imidlertid Allen v. Farrow flere stemmer slippe til enn kun de nærmest berørte. Men verken Woody Allen, Soon-Yi Previn eller Allen og Farrows adoptivsønn Moses, som etter hvert har stilt seg på farens side, har ønsket å uttale seg i serien, og dermed sitter man nødvendigvis igjen med en ganske så ensidig framstilling.

Allens egne ord er likevel å høre i intervjuer og annet arkivmateriale, opptak av telefonsamtaler med Mia Farrow og i lydutgaven av hans omdiskuterte memoarbok Apropos of Nothing fra 2020.

Kunsten v. personen

Dokumentarserien har visse ujevnheter, som at en del essensielle momenter gjentas flere ganger underveis (muligens fordi det skal slippes en episode per uke), mens det går litt fort i svingene når andre aspekter tas opp. Ikke minst gjelder dette det vanskelige spørsmålet om å skulle skille verkene fra kunstneren, men det er like fullt positivt at problemstillingen er inkludert. Allen v. Farrow gjør et poeng av at Allen i mange av sine filmer omhandler menn (ofte spilt av ham selv) i parforhold med langt yngre kvinner – som jo har vært påfallende både før og etter kontroversene rundt privatlivet hans inntok offentligheten.

Nå skal det sies at dette kan tolkes på flere måter enn det gjøres i dokumentaren, og det å lage filmer om menn som innleder slike forhold er ikke noe bevis for å ha forgrepet seg mot et barn. Men det gjør det ikke akkurat lettere å skille Woody Allens filmer fra personen Woody Allen, samtidig som det i serien framstilles som en tvil som kommer anklagerne til gode.

Ord mot ord

Det er kanskje på sin plass å understreke at en dokumentarserie ikke er det samme som en rettssak, med sistnevntes krav om at begge parter skal bli representert og forsvart. Å se en dokumentarserie gir følgelig ikke samme innblikk som om man skulle sitte i en jury, selv om det fort kan oppleves slik. Men denne typen dokumentarer kan naturligvis belyse viktige sider av kriminalsaker og hvorfor de eventuelt ikke har nådd fram til rettssystemet – en tematikk Allen v. Farrow også kommer inn på.

Dokumentaren tar rimelig klart og tydelig Dylan og Mia Farrows parti. Beretningene deres framstår som troverdige, og understøttes her med mer materiale enn kun deres egne uttalelser. Likevel koker det til syvende og sist ned til ord som står mot ord – hvor siste ord formodentlig ikke er sagt. Både fordi serien gir nokså overbevisende støtte til anklagene, og fordi motparten ikke har gitt sin versjon i denne omgang.

 Første episode av Allen v. Farrow slippes på HBO Nordic 22. februar. Format: Fire episoder á 60 minutter.