Etter å ha sett Wonder Woman 1984 og Zack Snyder´s Justice League i løpet av kort tid er det noe som skiller seg ut; presentasjonen av Diana Prince som to vidt forskjellige karakterer.

Superheltfilmer med kvinnelig hovedrolle ble forsiktig prøvd ut på midten av 2000-tallet med Halle Berrys Catwoman (2004) og Jennifer Garners Elektra (2005). Både i forkant og i etterkant av disse to filmene har i hovedsak menn dominert superheltfilmene. Med Wonder Woman (2017) fikk derimot de store Hollywood-studioene en åpenbaring med en oppskrift for hvordan man skulle lage en kvinnelig superheltfilm. Det store paradokset er at man føler at det stikk motsatte har skjedd for oppfølgeren Wonder Woman 1984 (2020).

Tilførte noe nytt

Er du av typen som lar deg rive med og bli underholdt av superheltenes mange univers så var Wonder Woman en forfriskende variasjon i en ellers forslitt sjanger da den kom for fire år siden. Den første filmen tok utgangspunkt i karakteren Diana Prince som hadde vokst opp på en hemmelig øy og som under første verdenskrig får besøk av piloten Steve Trevor. Slik som denne typen film krever var den full av actionscener, men den kvinnelige regissøren Patty Jenkins hadde tilføyd noe ytterligere som skilte den fra den sedvanlige samlebåndsstrukturen av actionscener i øvrig superheltfilm.

Som første kvinnelige regissør i en Marvel eller DC-film kom Jenkins med et publikumsfrieri som var dramatisk forskjellig fra hennes hardtslående debutfilm med seriemorderfilmen Monster (2003). Superheltfilmer var historisk et produkt laget av og for menn, men nå kom en film som i like stor grad passet for et kvinnelig publikum. Noe av æren kan kanskje tilskrives Katniss Everdeen i Hunger Games-franchisen, men det viste seg at en karakter som frontet fred, kjærlighet og omtanke også kunne ha stor suksess.

Likestilling

Wonder Woman står i frontlinjen for Hollywoods likestilling bak kameraet. Variety skrev tidligere i år at kvinner regisserte 16% av de 100 filmene som spilte inn mest penger i løpet av 2020, mens samme tall var 12% i 2019 og kun 4% i 2018. Wonder Woman spilte inn 822 millioner dollar og banet vei for flere kvinnelige regissører. Man kan tenke seg at dette muligens førte til at Anna Bodens Captain Marvel (2019) spilte inn hele 1,12 milliarder dollar og passerte den magiske milliardgrensen for kvinnelig superhelt. På den andre siden karret regissør Cathy Yan og Margot Robbies mer utypiske Harley Quinn: Birds of Prey (2020) kun til seg 202 millioner dollar. Suksessen til WW84 har gitt grønt lys til en tredjefilm fra Gal Gadot og Jenkins.

Men det er noe som skurrer med karakteren Wonder Woman under pandemien. Jenkins WW84 fremstår som en familiefilm i tråd med Back to the Future (1985) med en i overkant stor dose retronostalgisk humor. Den leker med, spiller på og hinter ytterligere til glade og positive superheltfilmer fra 1980-tallet. Antagonisten Max Lord er en jovial skurk i tråd med Gene Hackmans Lex Luthor i Superman II (1980). Den leker på fiffig vis med oppvekstminner til den voksne delen av publikum og prøver å gjenskape et svunnent minne fra våre favorittfilmer.

Noe skurrer

I teorien er det ikke noe galt med WW84. Studioet Warner Bros. har uttalt at det er kinoversjonen Justice League (2017) som er den offisielle versjonen av filmen. Studioet inkluderer ikke nye Zack Snyder´s Justice League (2021) som kanon eller riktig versjon, men kun som et supplement. Dermed starter problemet her. Joss Whedons kinolanserte versjon, til tross for at det står regissert av Zack Snyder, er en annerledes, sexistisk og mindre vellykket fortelling. I Whedons versjon var Diana Prince en flatere karakter som sto i skyggen av Batman og som fungerte som et objekt Batman kunne flørte med. Det hele støttet med supplerende, upassende linjer fra Alfred.

I sterk kontrast til Whedons mislikte sammensetning Justice League har Diana Prince en helt annen rolle i Zack Snyder’s Justice League drevet fram av en massiv kampanje fra innbitte tilhengere. I Snyders versjon er Diana på mange måter hovedpersonen og den sterke ledertypen presentet som en beintøff og hardtslående kvinne. Kameravinkler fokuserer ikke på hennes pirrende kroppsdeler, men viser henne respekt. Batman på den andre siden settes mer i skyggen og er filmens fysisk svakeste karakter.

To forskjellige utgaver

Ser man da på WW84 er karakteren Diana Prince mer i tråd med Whedons fremstilling enn hennes fremtoningen i Snyder´s cut. Ser man WW84 som et enkeltstående verk fungerer den helt greit som to og en halv time med underholdning, dog langt svakere enn førstefilmen. Problemet er kanskje ikke filmen i seg selv, men at den for de aller fleste, grunnet pandemien, ble sluppet på strømming tett opptil Zack Snyder´s Justice League. Presentasjonen av Diana Prince er dermed to vidt forskjellige karakterer i disse to fortellingene.

Etter å ha sett WW84 og deretter Zack Snyder´s Justice League (2021) etter hverandre i løpet av kort tid er det spesielt presentasjonen av Diana Prince som skurrer. Hun er leken og mild i WW84 og passer den mer lystbetonte versjonen i tråd med studioets plan. Og det hadde kanskje i enda større grad fungert om det ikke hadde vært for den tidsmessig upassende lanseringen av Zack Snyders firetimers epos. En slags forklaring til valgene gjort i WW84 utdypes i ekstramaterialet på den aktuelle Blu-ray utgaven av filmen.

Det større bildet

I ekstramaterialet lærer vi at produksjonsapparatet på den ene siden må ta hensyn til karakterens lange tegneseriehistorikk og her kommer antagonisten Max Lord og filmens monkey paw inn i bildet. Som 1980-tallets Gordon Gekko handler det om å skaffe seg mer selv om man har alt. Det andre var å vise hvordan Diana Prince har utviklet seg gjennom årene fra førstefilmen og første verdenskrig som den gang var hennes fremtid. Nå har vi spolt frem til 1984 som er nåtid for Diana, men fremtid for filmens andre hovedrolle.

WW84 har fokus på følelser, tro på mennesket ispedd solide doser retrohumor. Det retronostalgiske klarer dog aldri å gjenskape magien til for eksempel magien til TV-serien Stranger Things. På godt vis klarer den derimot å gjøre et fiffig poeng ut av amerikansk politikk med den avgåtte presidenten gjennom sekvensen i det hvite hus samt fjorårets opptøyer med filmens kaos ute på gata. Sluttanbefalingen blir å se den lettere WW84 før man ser Zack Snyder’s Justice League.

WW84 er aktuell på DVD og Blu-ray og kan strømmes på HBO Nordic.

Om forfatter

Kristian Krogstad har Mastergrad i Filmvitenskap fra NTNU og jobber som frilansjournalist. Han er prosjektleder for dubbing på SDI Media og har tidligere blant annet jobbet med filmdistribusjon hos Scanbox Entertainment og vært markedssjef hos Egmont. Han har vært redaktør for det danske filmmagasinet Filmwise og skrevet for blant annet Cinema, danske Ekko og DVD&Hjemmekino.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen