Hathaways grøssende tolkning av Storheksen er utvilsomt filmens store trekkplaster. Det er et heftig og skummelt skue når hun med åpent glis flekker sine sylskarpe tenner fra øre til øre.

Roald Dahls «Heksene» er en fantasibok som til tider er både i det drøyeste og mest groteske laget til å være en barnebok. Fabelen er mørk og skummel samtidig som den er leken og innovativ. Den ble utgitt på norsk i 1985 og illustrasjonene til Quentin Blake har lagt en del føringer for hvordan filmatiseringen Roald Dahls Heksene (2020) har blitt i dag. Filmen skulle egentlig ha premiere i fjor, men grunnet pandemiens begrensninger kinolanseres den først nå.

Gjennom fortellerstemmen til Chris Rock tas vi med tilbake til amerikanske Chicago i 1968. På en snødekt og glatt vinterdag utsettes den åtte år gamle navnløse helten, spilt av Jahzir Bruno, for en bilulykke. Fastspent i bilbelte overlever han mens foreldre hans ikke er like heldige. Han hentes av sin bestemor, spilt av Octavia Spencer, og flytter til en afroamerikansk bydel i Alabama.

Innestengt med hekser

Gutten er preget av omveltningene i livet, men finner tilbake til livsgleden da han får en mus i gave av sin bestemor. En dag opplever han et skremmende møte med en mystisk kvinne på butikken som prøver å gi ham godteri. Han klarer å komme seg unna og bestemoren tar han med til et luksushotell for å ligge i skjul. Dessverre ankommer de hotellet samtidig med en stor delegasjon hekser som skal ha et stort årsmøte. Snart befinner vår helt seg innestengt i et rom fullt av hekser og de skal snart lukte hans tilstedeværelse.

Forfattere av Roald Dahls kaliber har et apparat som sørger for at historiene ivaretas og i store trekk er også denne filmens historie slik den fremstår i boka. På moderne vis, med en sosial vri, har man ivaretatt mangfold og inkludering. Nå er vår navnløse helt en afroamerikansk gutt som vokser opp med en bestemor som han antyder kan være en voodoo-prestinne. Tidsperiode og settingen er lagt til sørstatene i 1968 og et Amerika i endring med den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og drapet på Martin Luther King.

Heftig Storheks

Tidskoloritten i Alabamas fattige småby byr på herlig patina i sterk kontrast til det storslåtte og tidsriktige luksushotellet ved kysten. Allerede i starten får vi en introduksjon til heksenes univers og hvordan man kan oppdage heksene gjennom deres særegne karakteristika. De har alminnelige klær og ser ut som kvinner, men de hater og har som mål å utslette alle barn. Storheksen er sjefen over alle og er mektig og ubarmhjertig. Historien sier hun kommer fra det frosne slettelandet i Norge, noe som stammer fra den britiske forfatterens opphav og norske foreldre.

Storheksen, spilt av Anne Hathaway, er et heftig og skummelt skue når hun med åpent glis flekker sine sylskarpe tenner fra øre til øre. Hun er skallet, har svært irritert hodebunn og gjennom sine store nesebor kan hun snuse opp den avskyelige stanken av små barn. Når hun tar av seg skoene og trekker av seg hanskene kan vi se hennes uhyggelige reptilaktige hender og føtter. Effekten er skremmende god, selv om enkelte marginale grupperinger har ytret misnøye til denne fremtoningen.

Grøssende godt spill

Hathaways grøssende tolkning er utvilsomt filmens store trekkplaster. I tillegg byr hun på en herlig og finurlig aksent med det som til tider kan minne om noe norskklingende. Hathaways stadige skremmende fremtoning er genial, men dessverre er spillet til unge Jahzir Bruno noe flatt. I filmens norskdubbede versjon byr Cathrine Bang Norums Storheksen for øvrig på en like god og skremmende tolkning med dertil finurlig unorsk aksent.

Etter store suksessfulle familiefranchiser med hekser og magi i Harry Potter-universet og Roald Dahl-filmatiseringen Charlie og sjokoladefabrikken (2005) har Warner Bros. vært på konstant søk etter lignende filmer. Dessverre kommer de ikke helt i mål med Roald Dahls Heksene i regi av Robert Zemeckis. Han har servert oss publikumsfavoritter gang på gang med Tilbake til fremtiden-trilogien og Forrest Gump (1994), men i senere år har forsøk på familieunderholdning for de yngste med Polarekspressen (2004) og A Christmas Carol (2009) vært mindre vellykket.

Tar trygge valg

«Heksene» av Roald Dahl er en vanskelig historie som på den ene siden er en barnebok, men samtidig ikke for de aller minste. Her har Zemeckis laget en familiefilm ispedd smågrøss i ny og ne, men filmet i fullt dagslys for at det ikke skal bli for skummelt. Filmen er for skummel for de minste samtidig som store deler av fortellingen har fokus på søte små musifiserte barn og dermed kanskje litt for mild for de eldre barna. En afroamerikansk gutt og et luksushotell med fargede arbeidere på slutten av 1960-tallet kunne gitt filmen en større tematisk brodd, men Zemeckis tar trygge valg.

Filmen kunne hatt et annet utfall. Opprinnelig skrev Guillermo del Toro et manus som ble godkjent og elsket av Roald Dahls enke Lizzie og del Toros plan var å lage filmen som stop motion. Prosjektet strandet derimot da finansieringen aldri falt på plass. Zemeckis bruker likevel manuset til del Toro, men der han en gang hadde den innovative kreativiteten som del Toros magiske filmer har i dag, mangler dessverre noe av dette i Zemeckis´ Roald Dahls Heksene.

Utmerkede spesialeffekter

Spesialeffektene med de musifiserte barna er svært godt laget og fungerer ypperlig og troverdig slik det skal være med denne typen familieunderholdning. Rent teknisk er kamerautsnitt ofte lekfullt plassert i musehøyde og i full fart. Det er dessuten mye dybde i bildet med heksearmer som på skremmende vis kommer ut fra skjermen mot publikum. Zemeckis er ekspert på 3D og motion capture og det føles som filmen kunne vært laget for en 3D-lansering. Det eneste aberet er at musifiseringsprosessen trekker paralleller tilbake til den første filmatiseringen og føles dermed noe datert.

Roald Dahls Heksene er dog ikke den første filmatiseringen av boka. Nicolas Roegs 30 år gamle Heksene (1990) var en sjarmerende og skremmende film med praktiske effekter fra Jim Henson. Mens den har opparbeidet seg en liten kultstatus er det er forståelig at historien var moden for en fornyelse for en ny generasjon. Roald Dahls Heksene har blitt en passe fornøyelig og smågrøssete familiefilm som blander humor med det skumle med påfølgende høy aldersgrense. Den skiller seg også avslutningsvis fra originalfilmen med et moralsk sluttpoeng med å være fornøyd med hvem du er og dette fungerer kanskje bedre denne gangen.

Anmeldelsen er basert på den engelske originalversjonen, men den kan også sees med norsk tale. Filmen har førpremiere på utvalgte kinoer torsdag 13. mai.