«Werewolves Within» - Whodunit med humoristisk varulv-vri
3Total vurdering

Werewolves Within blander humor og skrekk i en Agatha Christie-aktig «whodunit» med varulv-vri.

Skrekk og komedie er ikke nødvendigvis enkelt å kombinere, men sammen kan disse i utgangspunktet motstridende elementene bli dynamitt. Glitrende eksempler er What We Do in the Shadows og Edgar Wrights såkalte Cornetto-trilogi, som alle synes å ha inspirert Werewolves Within.

Varulv blant befolkningen

Filmens hovedperson er den i overkant snille og vennligsinnede skogvokteren Finn (Sam Richardson), som forflyttes til den nedsnødde, lille byen Beaverfield nordøst i USA. Innbyggerne her teller ikke mange, men omfatter tilstrekkelig med nye og eldre arketyper til å gjenspeile en solid andel av landets politiske konfliktlinjer. En mer akutt årsak til konflikt er dog at området herjes av noe som synes å være en varulv – og etter hvert blir det åpenbart at denne varulven må være en av byens egen befolkning.

I tillegg til å spille på grøsserkonvensjoner er Werewolves Within en «whodunit» med klare ekko av Agatha Christie, noe som blir framtredende idet en snøstorm fører til at innbyggerne mer eller mindre innesperres i det lokale vertshuset.

Litt for høyt tempo

Filmen er (løselig) basert på et dataspill med samme navn, og flere har påpekt at den er unntak i så måte, ved å være en spilladapsjon som faktisk har blitt en vellykket film. Jeg er ikke fullstendig uenig i dette, men lander likevel på et noe lunkent terningkast.

Werewolves Within er unektelig en relativt forfriskende vri på varulv-subsjangeren. Regissør Josh Ruben og manusforfatter Mishna Wolff er opptatt av å ivareta både humor og intensitet gjennom kjappe dialogvekslinger samt en mengde intriger og interne stridigheter, men dessverre går dette på bekostning av spenningen. Kanskje særlig fordi det høye tempoet gjør at man aldri blir veldig godt kjent med de ulike bifigurene, og dermed heller ikke så engasjert i gjetteleken om hvem som eventuelt forvandles til den behårede morderen.

Skogvokter Finn og det lokale postbudet Cecily (Milana Vayntrub) står ut som godt tegnede karakterer, men det øvrige rollegalleriet kjemper for mye om plassen, gjerne med utestemme og skuespillerstil som legger seg i den øvre delen av overdrivelsesregisteret. Selv om filmen har sine gøyale øyeblikk, er resultatet ofte at humoren bikker over i det masete framfor det genuint lattervekkende.

Spill på stereotypier

Det skal dessuten innvendes at i en film som ynder å harselere med stereotypier og tidens politiske korrekthet, framstår flere av karakterene som såpass grovtegnede og stereotype karikaturer at disse intensjonene biter seg selv litt i halen.

Et meget hederlig unntak henger imidlertid sammen med løsningen på gåten, som naturligvis ikke skal røpes her – men hvor nettopp forutinntatthet bidrar til at klimakset føles nokså overraskende.

Jeg skal medgi at jeg er i strengeste laget, for Werewolves Within er oppe og sniffer på fireren på terningen. Dette er en underholdende og severdig film, men den lever ikke helt opp til sitt potensial, og innehar ikke det samme skrekkhumoristiske bittet som de tidligere nevnte prakteksemplarene av denne hybridsjangeren.

 

Om forfatter

Aleksander Huser har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo og Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Skriver fast for Rushprint og Ny Tid/Modern Times Review i tillegg til Cinema.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen