«Nordsjøen» - Spennende, men ikke voldsomt spektakulær
4Total vurdering

Katastrofefilmen Nordsjøen er intens og spennende, men har færre spektakulære scener – og et tydeligere miljøbudskap – enn man nok kunne forvente.

Som de fleste vel har fått med seg, er Nordsjøen en ny katastrofefilm fra produksjonsselskapet Fantefilm, som stod bak Bølgen og Skjelvet. Skjelvet-regissør John Andreas Andersen er tilbake i registolen, mens manuset er ved Lars Gudmestad og Harald Rosenløw Eeg – sistnevnte også manusforfatter på de to tidligere filmene (da med John Kåre Raake). Men det bør muligens presiseres at dette ikke er noen oppfølger i begrepets sanne betydning.

Nordsjøen 104min | Action | October 29, 2021 (Norway) Summary: An oil platform dramatically goes down on the Norwegian coast, and researchers try to find out what happened when they realize this is just the start of something even more serious.
Countries: Norway

Denne gang skal vi altså bevege oss «offshore», der en oljeplattform plutselig havarerer. Denne ulykken er imidlertid bare begynnelsen på en større katastrofe, og følgelig må alle plattformene i feltet evakueres. Men heller ikke det er nødvendigvis nok for å stoppe de potensielt svært ødeleggende naturkreftene som er satt i spill.

De mest sentrale karakterene er Sofia (Kristine Kujath Torp) og hennes kollega Arthur (Rolf Kristian Larsen), som i egenskap av å operere en undervannsrobot befinner seg nære dramaets kjerne. Og når det viser seg at Sofias kjæreste (Henrik Bjelland) ikke har blitt evakuert fra plattformen han jobber på, må de rykke enda nærmere.

Små mennesker, store katastrofer

En viktig ingrediens i oppskriften for disse suksessfulle katastrofefilmene har vært å skape engasjerende karakterer og gi dem tilstrekkelig med plass, framfor drukne hele fortellingen i effektmakeriet. Siden disse norske storfilmene er laget for brøkdeler av sine amerikanske slektningers budsjetter, kan de økonomiske begrensningene i så måte være en velsignelse, om enn i forkledning.

Med dette oppstår likevel et slags paradoks, som jeg kjente særlig på i Nordsjøen.

Filmskaperne gjør en god jobb med å holde fokus på de utvalgte hovedpersonene, og spenningen rundt dem er både intens og effektiv. Verdt å trekke fram er dessuten skuespillerprestasjonene, som er gjennomgående sterke.

I lys av hvilke miljømessige skrekkscenarier som etter hvert skisseres, føles imidlertid noen få menneskeliv sant å si ikke altfor betydelige. Det blir en svakhet at handlingen ikke befatter seg mer med de virkelig store perspektivene, selv om det åpenbart ville medført noen dramaturgiske utfordringer. Og jo da, sikkert budsjettmessige også.

Mindre spektakulær enn forventet

Rent sjangermessig kan man dessuten innvende at klimakssekvensene i Nordsjøen ikke er fullt så spektakulære som man nok kunne håpe på, ut fra hvor lista er lagt i de forutgående filmene. For all del, noe lavmælt kammerspill er dette ikke. Filmen byr på noen imponerende spesialeffekter – den er bare ikke direkte overveldende. Og relativt mye av filmen utspiller seg i kontroll- og møterom.

Det skal heller ikke mye sjangerkunnskap til for å ane konspiratoriske ugler i mosen, i en handlingstråd som ikke holder hva den etter alle solemerker lover på dette feltet. Også det bidrar til en viss følelse av antiklimaks.

Advarende pekefinger

Nordsjøen er først og fremst en underholdningsfilm, hvis primære mål er å skape spenning, fortrinnsvis i en ramme av storslåtte, spesialeffektbaserte ødeleggelser.

Ikke desto mindre er det en film som nokså tydelig diskuterer norsk oljepolitikk spesielt og konsekvensene av menneskenes rovdrift på naturen mer generelt. Riktignok kan Nordsjøen vel så gjerne ses som en variant av skrekk- og sci fi-sjangrenes spekulasjoner om teknologiens farefulle muligheter, enn som en tilnærmet realistisk skildring av landets petroleumsvirksomhet. Men som advarende pekefinger mot vår stadige jakt etter fossilt brennstoff mens kloden står på randen av klimakatastrofen, er filmen slettes ikke uten slagkraft.

Og så er den altså spennende.

Delta i diskusjonen