«The Matrix Resurrections» - Nostalgisk og forfriskende gjenoppstandelse
5Total vurdering

The Matrix Resurrections minner oss om hva som var så fascinerende med The Matrix i utgangspunktet, samtidig som den tilføyer et fornøyelig og relevant metaaspekt.

Man kan vanskelig overvurdere statusen til The Matrix (1999) som en av de virkelig banebrytende filmene innen sci fi-segmentet. Men sin kombinasjon av et spennende og tankevekkende konsept, nyskapende spesialeffekter, et nærmest mytologisk karaktergalleri og en på alle vis heftig utførelse, ble filmen ikke bare en gedigen suksess, men et fenomen.

The Matrix Resurrections Action, Sci-Fi | December 22, 2021 (United States) Summary: Return to a world of two realities: one, everyday life; the other, what lies behind it. To find out if his reality is a construct, to truly know himself, Mr. Anderson will have to choose to ... Read all
Countries: United StatesLanguages: English

Regissørduoen «The Wachowskis» fulgte opp med to oppfølgere i 2003, The Matrix Reloaded og The Matrix Revolutions, som var innspilt parallelt. I manges øyne var disse imidlertid skuffelser. Selv om det ikke var gått så mange år siden første film, hadde utviklingen innen digitaleffekter tatt ytterligere et kvantesprang – og kanskje er det noe av grunnen til at de påfølgende filmene virker mer drevet av storslåtte actionsekvenser (som riktignok også var essensielt i den opprinnelige filmen) framfor engasjerende fortelling. Og ikke minst fikk selve grunnideen med «matrisen» – at virkeligheten slik vi kjenner den er en digital konstruksjon – langt mindre plass i det som framstod som mer generiske sci fi-actionfilmer.

Like fullt er det knyttet høye forventninger til at Lana Wachowski (denne gangen uten søsteren Lilly) omsider vender tilbake til dette universet. Og det er gledelig å kunne melde at The Matrix Resurrections er en film som minner oss om hva som var så fascinerende med The Matrix i utgangspunktet.

Metafiksjonelt plan

På noen vis følges oppskriften fra andre gjenopplivninger av etablerte franchiser: Deler av handlingen nærmest speiler tidligere plott, gamle helter introduseres som en slags skygger av sine tidligere selv (uten at dette nødvendigvis vil vedvare) og den velkjente verdenen berikes med et knippe nye karakterer som kan følges videre om det skulle bli flere filmer, i det som på samme tid er en fortsettelse og en «reboot».

Men The Matrix Resurrections gjør for så vidt også mer enn det. Her møter vi Neo/Thomas Anderson (Keanu Reeves), naturlig nok en del eldre enn sist, igjen plassert inne i simuleringsmatrisen. Om enn med en gnagende usikkerhet om tilværelsen, men nå som suksessfull utvikler av en dataspillserie som minner mistenkelig om innholdet vi kjenner fra de foregående filmene, og sågar heter «The Matrix».

Dette gir filmen et fornøyelig metaaspekt, hvor det selvironisk nok harseleres med krav og forventninger til oppfølgere. Formodentlig kommer dette fra et personlig sted hos regissør Wachowski (som har skrevet manuset sammen med David Mitchell og Aleksandar Hemon), da hun ikke skal ha vært altfor positivt innstilt til å gjenoppsøke dette materialet – noe Warner Bros. angivelig først gikk i gang med uten henne. Følgelig skal det heller ikke holdes for mye imot filmen at den metafiksjonelle humoren strekkes til grensen av hva den tåler.

Nye og gjenvendende skuespillere

Anderson oppsøkes av en ny generasjon hackere som utfordrer virkelighetsoppfatningen hans, og etter hvert dukker også en kvinne ved navn Tiffany opp – spilt av Carrie-Anne Moss, men som lever et høyst annerledes liv enn en viss Trinity. I tillegg får vi gjensyn med både Morpheus og agent Smith, som på sin side er gestaltet av nye skuespillere.

The Matrix Resurrections tilfører ikke egentlig så mange nye dimensjoner til dette universet, men kruttet for de helt store overraskelsene ble vel uansett brent i første film. Og selv om grunnlaget for å gjenåpne døra til en avsluttet saga kan framstå som en smule spinkelt, holder det til å la oss forføre inn igjen.

Nostalgieffekt

Filmen integrerer også konkret materiale fra de tidligere filmene, noe som bidrar til ytterligere nostalgisk gjensynsglede. Det klareste parallellene er dog til første film, ikke minst fordi The Matrix Resurrections igjen lar mye av handlingen utspille seg i simuleringen – og med det tar den oss tilbake til det som gjorde The Matrix så medrivende og besnærende.

Til tross de mange nye rollefigurene, står dessuten en ny og sånt å si ganske rørende historie om Neo og kvinnen som muligens er Trinity i sentrum. For midt i alle sine teknologiske tankespinn og filosofiske betraktninger om determinisme versus fritt valg, har jo Matrix-sagaen alltid handlet om kjærlighet.

The Matrix Resurrections er i mye større grad en nostalgitripp enn noen nyvinning á la første film, men den er like fullt en langt mer verdig oppfølger enn de to tidligere. Muligens er også hensikten med filmen først og fremst å gjenopplive den opprinnelige fascinasjonen, og det lykkes den så avgjort med.

I tillegg gjør de satiriske sparkene mot Hollywoods reboot-kultur at filmen faktisk føles forfriskende. At disse elementene sikkert kan leses som forsøk på å avvæpne kritikken filmen uunngåelig vil bli møtt med, gjør dem strengt tatt ikke mindre relevante – særlig fordi The Matrix Resurrections samtidig er tro mot visjonen fra det mer enn 20 år gamle utgangspunktet. Og dermed er det lett å avskrive filmens svakheter som mindre betydelige «glitch’er» i matrisen.

Delta i diskusjonen