«Veien videre» - bittersøt roadmovie gjennom Iran
5Total vurdering

Panah Panahis debutfilm Veien videre er en bittersøt roadmovie som tar oss gjennom Iran, men som like mye er fortellingen om en families angst og fortvilelse.

Det er en klaustrofobisk roadmovie med handlingen lagt til en bil med en familie på fire: en far (Hassan Madjooni), som er irritert over beinbruddet sitt, en mor (Pantea Panahiha), hennes eldre sønn (Amin Simiar), og den hyperaktive lillebroren (Rayan Sarlak). Destinasjonen deres er uklar, og barnets støyende krumspring distraherer de voksne fra den uutalte angsten som preger reisen.

Seksåringens tilstedeværelse gjør at de voksne bare kan snakke rundt hva som skjer, så vi får bare biter av informasjon. Enkelte detaljer blir aldri forklart – som hvordan faren har brukket beinet og skadet hendene. I lange trekk ser vi tristheten til moren som prøver å holde familien sammen, humoren til faren som gjør det samme – og den livlige gutten som holder dem i gang på reisen.

Hit the Road Drama | April 22, 2022 (United States) Summary: Follows a chaotic, tender family that is on a road trip across a rugged landscape and fussing over the sick dog and getting on each others' nerves. Only the mysterious older brother is quiet... Read all
Countries: IranLanguages: Persian, English

Panah Panahi har jobbet som assistent for Abbas Kiarostami og er sønnen til filmskaperen og dissidenten Jafar Panahi (Taxi Teheran, Offside). Eplet har ikke falt langt fra stammen, men Panah har en tydelig egen stemme.

Ved filmens andre akt har verden åpnet seg utenfor bilen, og i den tredje er det noen fantastisk vakre sekvenser med panoramabilder av vidstrakte landskap, men Veien videre er først og fremst et karakterstudie av en iransk familie på veien for å hjelpe sin eldste sønn å rømme landet – uten at vi noen gang blir fortalt hvorfor han må rømme.

Følelser og oppbrudd

Veien videre tar oss gjennom Iran til områder som sjeldent er vist på film, men det er heller ingen klar destinasjon. Det handler om følelser og oppbrudd hvor alle i familien har sine roller; seksåringen er irriterende og en slags komisk lettelse. Den skjeggete faren forsøker å undertrykke og skjule sine følelser og frykt. Moren er empatisk, men stoisk og antyder at hun deler et spesielt bånd med sin eldste sønn. Den syke familiehunden er en metafor som fremhever uroen i situasjonen.

Panahi regisserer sin første spillefilm med stil og eleganse, og  har den hypnotiske følelsen til mesterne i farens generasjon av iranske filmskapere. Noen av scenene hans er ypperlige eksempler på visuell poesi, mens andre kan føles et hakk for mye iscenesatte.

Solid skuespill

Skuespillet er strålende. Pantea Panahiha i rollen som moren er filmens emosjonelle sentrum. Hassan Madjooni balanserer godt mellom verdenstrettheten og vidden til karakteren hans som far, mens Amin Simiar i rollen som eldstesønnen er flott som den stille og bekymrede sønnen som skal ta avskjed med familien.

I rollen som den seksåringen sønnen er Sarlak er et funn.  På mange måter er det han som bærer filmen og gir energi til dramaet.  Hans bekymringsløse uskyld står i kontrast til bekymringene de bærer. Det skaper et rom for publikum til å fjerne seg fra kaoset i voksenverdenen og lar oss se det hele fra barnets lekende perspektiv.

Estetisk sett er Veien videre fantastisk vakker. Amin Jafaris foto fanger skjønnheten i landskapet i Nord-Iran. Til tross for noen svakheter  er Veien videre en solid spillefilmdebut som gjør Panah Panahi til en spennende ny stemme innen iransk film.

Veien videre har norsk premiere 29. april

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen