Indiana Jones and the Dial of Destiny halter inn i solnedgangen som Harrison Fords svanesang for den heroiske arkeologen.

I over 40 år har Dr Henry Walton Jones, Jr. – bedre kjent som Indiana “Indy” Jones – fanget hjertene til filmfans med sin evne til å blande komedie, action og drama. Hans dødsforaktende eventyr har tatt ham verden rundt og laget noen av de mest overbevisende eventyrene. Hans siste eventyr kommer på kino etter fire års forsinkelse. Det burde være den perfekte filmen for nostalgikere – det er den ikke.

Den selvtitulerte eventyreren slår seg sammen med sin guddatter Helena Shaw (Phoebe Waller-Bridge). Vi får den nødvendige nazi-antagonisten og hans skurker som jager etter en eldgammel en urskive kjent som Antikythera med ekstraordinære krefter som kan gjenopprette Det tredje riket og gi overherredømme.

Kan endre historiens gang

Indiana Jones and the Dial of Destiny åpner i 1944 i Tyskland på slutten av andre verdenskrig. Indy (Ford) og den britiske professoren Basil Shaw (Toby Jones) infiltrerer et slott for å stoppe nazister fra å plyndre stjålet kunst. SS-oberst Weber (Thomas Kretschmann) bjeffer ordre mens han ignorerer bønner fra vitenskapsmann og matematiker Jürgen Voller (Mads Mikkelsen). Skattene som er samlet inn for Hitler er ubrukelige pyntegjenstander. Et sted i kammeret deres ligger en pris som kan endre historiens gang. De må finne Antikythera.

25 år senere soler Amerika seg i glansen av månelandingen. Folk samles i New York City for en parade som feirer Apollo 11-astronautene. En barsk Indy kunne ikke brydd seg mindre. Han underviser som professor ved Hunter College.
En av studentene slår seg ned ved siden av ham i i hans stambar. Indy kjenner ikke igjen guddatteren sin. Han har ikke sett Helena Shaw  siden kjære Basils bortgang. Faren hennes ble besatt av å finne Antikythera, som ble delt i to av den berømte skaperen. Indy kan ikke tro at Helena er bitt av samme basillen som gjorde faren hennes gal.

LES OGSÅ: Topp 10: Indiana Jones og dens mange kopier

Etter andre verdenskrig har tyske Voller (Mads Mikkelsen) blitt en uunnværlig del av NASAs rakettprogram. Men han er ikke der for å feire sin forhatte motstanders bragd. Vollers menn har fulgt Helena. Han mener hun har nøkkelen til å finne de to halvdelene av Antikythera. Hitler tente en «ild som kunne ha brent i tusenvis av år».

Ender i CGI-helvetet

Ford ser spenstig ut som 80-åring. En helt urealistisk er CGI Indy som spiller hovedrollen i åpningen av andre verdenskrig. Avaldringsteknologi skaper den yngre Indy mens han slår nazister i slottet og på et tog. CGI Indy skyver suspensjon av vantro over en klippe. Han ser ikke ekte ut i samspill med de andre karakterene.

I det hele tatt er den my dårlig CGI i filmen. Verst er kanskje slåsscenene på toppen av et tog i fart. Kvaliteten er mildt sagt elendig. Den står i står kontrast til kvaliteten på CGI-arbeidet i tilsvarerende scener i den kommende Mission Impossible—Dead Reckoning Part One som undertegnede så i forrige uke.

Indiana Jones and the Dial of Destiny er den første i franchisen uten Steven Spielberg ved roret og en historie fra George Lucas. Etter den skuffende Indiana Jones and the Crystal Skull, lurte fansen på om franchisen allerede hadde nådd toppen med sin 1980-talls trilogi.

Da nyhetene kom om en femte omgang, stoppet det ikke spekulasjonene om historien og tilbakekomsten til nå 80 år gamle Ford, så vel som Steven Spielberg som regissør. I 2020 gikk Spielberg overraskende bort fra franchisen, og lot James Mangold til å tre inn i hans veldig store sko.

Mangold tar oss gjennom de forventede ritualene. Karakterene forfølger hverandre frem og tilbake som et spill. Morofaktoren forsvinner etter hvert som de evindelige jaktene uten stans blir kjedelige. Filmene er 2 timer og 34 minutter lang, og det er minst en halvtime for mye.

Indiana Jones and the Dial of Destiny rangerer sist i franchisen. Den halter hele veien. Harrison Ford hadde fortjent en bedre avslutning.