Alexander Payne er tilbake med «The Holdovers», etter han ikke innfridde alles forventninger med den mer påkostede «Downsizing». Cinema møtte regissøren på festival i Hellas for en prat om karrieren hans så langt.

EVVIA: Alexander Payne er aktuell med filmen The Holdovers, som avsluttet Tromsø internasjonale filmfestival og  har norsk kinopremiere 26. januar, og som kan anses som et comeback for den greskættede amerikanske filmskaperen. I sommer møtte Cinema ham for en samtale på den greske øya Evvia, stadig noen måneder før The Holdovers hadde sin verdenspremiere.

Her deltok han på den andre utgaven av The Evia Film Project, som viste hans forrige spillefilm Downsizing fra 2017 som åpningsfilm. Festivalen og bransjesamlingen på Evvia er et nytt initiativ fra filmfestivalen i Thessaloniki, og retter søkelys på klima, miljø og bærekraft. The Evia Film Project viser både dokumentarer og fiksjonsfilmer som omhandler disse temaene, uten å begrense seg til nye filmer.

Downsizing var derfor en høyst passende åpningsfilm med sin satiriske fortelling om mennesker som velger å krympe seg til miniatyrstørrelse som en løsning på verdens klimautfordringer, etter at norske forskere har kommet opp med dette teknologiske gjennombruddet. Filmen fikk blandet mottakelse da den ble sluppet og var ingen økonomisk suksess, men for mange var det et gledelig gjensyn på festivalen. Ikke desto mindre delte Payne åpenhjertig sine tanker om filmens svakheter med publikummet i etterkant av visningen.

– Jeg ønsker jo å lære, både av det jeg har gjort riktig og ikke har gjort riktig. Stort sett har jeg vært heldig med at filmene mine har blitt ansett for å være bra, mens denne mislyktes litt i så måte. Og jeg har unngått å se den igjen de siste seks årene, forteller Payne da Cinema møter ham med en liten gruppe journalister dagen etter åpningen.

Under denne visningen var han derfor i stand til å se Downsizing med friske øyne – mer som en tilskuer enn den som faktisk har laget filmen.

– Den romerske poeten Horats anbefalte syv år som den ideelle tiden å la et dikt hvile før man går tilbake og korrigerer det, ler han.

– Man lager filmer til dels fordi det er gøy, men ønsker jo også kommunisere med et publikum og få dem til å tenke samtidig som de ler og blir underholdt. Min medforfatter Jim Taylor og jeg la veldig mye arbeid i Downsizing, vi arbeidet med manuset i årevis. Og jeg tror på et vis det også kan være et problem. Selve ideen er et godt premiss for en film, men hvordan gjøre det til en film? Vi tvang det fram for mye. Noe ved fortellingen føles litt mer konstruert enn organisk, og jeg har alltid likt mer organiske fortellinger. Fortellinger som føles som de kunne skje i det virkelige liv.

– Var det noe spesifikt du tok lærdom av fra Downsizing som du ville unngå med The Holdovers?

– Det funker ikke på den måten, hver film er annerledes. Alt er annerledes. Du må bare gjøre det som føles riktig, så viser instinktene dine veien.

Foretrekker lavere budsjetter

– Downsizing var på ingen måte noen nedskalering av budsjettstørrelse i forhold til dine tidligere filmer. Hvordan var erfaringen med å lage en såpass mye større film, ikke minst med tanke på at du alltid har hatt stor grad av kontroll over prosessen?

– Jeg likte ikke å ha et stort budsjett. Noen sider av det var fint, som at man bygge et sett for å gjennomføre noe man ønsker å gjøre, og at man legge innspillingen til tre-fire forskjellige steder – inkludert Norge, der det er dyrt å filme. Men selv om jeg alltid har kontroll i form av «final cut» på filmene mine, så ønsker man – i det minste av høflighet – å lytte til innspillene til finansiørene. Det jeg prøver å si er at man har mye større frihet med et lavere budsjett, svarer han om filmen, som delvis ble spilt inn i Norge med tilskudd fra den norske insentivstøtteordningen.

–  Og så mislikte jeg sterkt å jobbe med visuelle effekter! Jeg skjønner ikke at folkene bak alle Marvel-filmene orker å delta på alle de kjedelige møtene om effekter. ‘Hm, skyene ser ikke helt riktige ut. Hva med litt mer kontrast i skyene?’ Hvem bryr seg? Jeg vil bare filme mennesker, sier Payne lattermildt.

– Var det et bevisst valg å gå ned i budsjettstørrelse på din neste film etter Downsizing?

– Jo, men det er uansett der jeg vanligvis befinner meg. Downsizing var en anomali, og den gjorde det jo ikke så bra økonomisk. Men det har også vært et ønske fra min side om å holde meg på et lavere budsjettnivå, hvor jeg er friere.

Gjenforenes med Paul Giamatti

I The Holdovers gjenforenes regissøren med skuespiller Paul Giamatti som spilte i Sideways fra 2004, av mange ansett som en av Paynes aller beste filmer.

– En av mine største gleder som filmskaper har vært å jobbe med Paul Giamatti. I filmhistorien leser man om disse tette samarbeidene mellom en regissør og en skuespiller, som John Ford og John Wayne, Fellini og Mastroianni, Kurosawa og Mifune eller Antonioni og Monica Vitti. Jeg har aldri egentlig hadde noe sånt, men med Giamatti – som jo bare har spilt i to av filmene mine – behøver jeg ikke nødvendigvis si noe. Jeg kan bare se på ham, så forstår han hva jeg mener, og vice versa.

Paynes filmer har blitt nominert til en rekke Oscar-priser, blant annet har han tre ganger blitt nominert til beste regissør. To ganger har han blitt tildelt den gjeve statuetten, begge for beste adapterte manuskript, for Sideways og The Descendants (sistnevnte fra 2011).

– Har det å være Oscar-vinner endret noe for karrieren din?

– Jeg vet ikke helt – mye forblir jo som før, som på et vis kan være vanskelig. Alt en filmskaper egentlig tenker på er å få laget sin neste film, å få jobbet. Og jeg har fortsatt «la page blanche»-syndromet (skrivesperre når man skal i gang med et nytt prosjekt, journ. anm), det forsvinner aldri. Men jeg håper jo at det å ha vunnet Oscar er en fordel for å få finansiering eller jobb. Da Jim Taylor og jeg ble Oscar-nominert for første gang for manuset til Election, husker jeg at faren min ringe meg grytidlig på morgenen og sa at jeg ikke burde la det gå til hodet på meg. Jeg svarte at det ikke ville det, men at jeg ønsket at det skulle gå til hodet på andre folk!

– Opplever du at det er vanskeligere å få finansiert filmene dine for tiden, med tanke på at mange snakker om en økende polarisering mellom store blockbustere og små arthouse-filmer – og stadig færre filmer imellom disse ytterpunktene?

– I løpet av de siste årene har jeg bare hatt to erfaringer. The Holdovers, som jeg nettopp har ferdigstilt, gikk veldig fint. De likte manuset, de likte Paul Giamatti. Alt var fint, ut fra budsjettstørrelsen. I 2019 hadde jeg et filmprosjekt som Netflix finansierte, med Mads Mikkelsen i hovedrollen, basert på en historie av Karl Ove Knausgård. Og så falt det fra hverandre fire dager før vi skulle starte innspillingen. Jeg hadde ingen problemer med Netflix, det var Knausgård som var problemet. Men det var en vanskelig situasjon.

Payne går ikke mer inn på dette, og henviser til at saken allerede er velkjent fra mediene fra da det skjedde. Den planlagte og deretter stoppede filmen, som Erlend Loe hadde skrevet manuset til basert på Knausgårds reisebrev fra Nord-Amerika for New York Times, fikk naturlig nok også fyldig dekning i norske medier – inkludert her i Cinema.

Adapsjoner med frihet

På spørsmål om han har en favoritt blant sine egne filmer, svarer han at han ikke egentlig har det, men trekker fram Sideways og The Decendants som særlig positive opplevelser å lage.

– Filmen jeg får flest komplimenter for er Election. Og det er den jeg har laget som ikke er for lang. Jeg synes de fleste filmer er for lange. Alle mine er det, selv om jeg gjør dem så «tighte» som mulig. Men Election har en veldig god rytme, den er nesten musikalsk, sier regissøren.

En av journalistene mener å huske at filmen fra 1999 er Barack Obamas favorittfilm. Payne kan imidlertid oppklare at Election er den tidligere presidentens favoritt av politiske filmer, noe Obama skal ha fortalt ham to ganger.

– Mange av filmene dine er basert på romaner, men føles likevel veldig mye som dine filmer, fortellinger med din personlige signatur. Er det noen fellestrekk som tiltrekker deg ved visse bøker?

– Jeg er veldig glad i å lage adapsjoner. De aller fleste av Kubricks filmer var litterære adapsjoner. Man må bare finne materiale man kan ha en indre dialog med, og gjøre det til sitt eget. Det jeg også liker ved romanadapsjoner er å få presentert en verden og en historie jeg aldri kunne ha kommet på, men som jeg synes er interessant og får lyst til å gjøre. Og så hoppe inn i det og være i den verdenen en stund.

– Jeg antar du også finner noen elementer som gir en viss gjenklang hos deg?

– Ja, eller så skaper jeg dem. I adapsjoner må man ha fullstendig frihet til å forandre og snu på ting. Jeg vil tro det er vanskelig å adaptere svært populære romaner, fordi publikummet som kommer med dem har visse forventninger. I bunn og grunn ønsker de å se boka på film, og det synes ikke jeg er interessant. Det interessante er hva jeg kan gjøre med basismaterialet. Og det kan være farlig å gjøre når romanen er veldig kjent, svarer han.

Samarbeidet med Nicholson og Clooney

Blant de mange kjente skuespillerne Payne har jobbet med er Jack Nicholson, som spilte hovedrollen i regissørens tredje spillefilm Hva angår Schmidt (About Schmidt) fra 2002.

– Før jeg selv jobbet med Jack Nicholson, hadde jeg hørt ulike ting om hvordan han var å arbeide med – fra at han er ekstremt krevende til at han er kjempehyggelig. Han var kjempehyggelig med meg. Jeg vil ‘namedroppe’ regissør Mike Nichols, som jeg er glad for å kunne si at var en venn av meg. Jeg ringte ham for råd om å jobbe med Nicholson, siden Nichols hadde gjort det på flere av sine filmer. Han sa: ‘Å, det er enkelt, gutten min. Bare fortell ham sannheten! Selv om du ikke formulerer deg klart, fortell ham hva du tenker og føler. Det er alt som skal til.’ Og det var helt riktig råd, svarer Payne på spørsmål om sine erfaringer med den legendariske skuespilleren.

– Jeg husker en scene i løpet av den første innspillingsuken, hvor vi hadde lite tid, og jeg innså nervøst at jeg var nødt til å bare fortelle Nicholson akkurat hvor han skulle plassere seg og så videre, rett og slett diktere scenen til ham. Så jeg gjorde det, og spurte om det var ok. Nicholson sa: ‘Hva du enn vil, så kan jeg finne en måte å rettferdiggjøre det for meg selv. Så hva trenger du?’ Han kom jo opprinnelig fra lavbudsjettsfilmer, fra Roger Corman, og glemte aldri det. Nicholson var fantastisk å jobbe med.

Payne får også spørsmål om hvordan det var å jobbe med George Clooney, som spilte hovedrollen i The Descendants.

 – Han var også fantastisk, men mer som en likemann. Vi er jo jevnaldrende, sier Payne, og tilføyer humoristisk at han selv riktignok ser mye yngre ut.

– Selv om The Decendants var en film med George Clooney, måtte vi holde oss til et lavt budsjett. Han sa at han gjerne ville bruke stjernestatusen sin for å hjelpe filmer som mine med å bli laget, og tok gladelig et lavere honorar.

Gresk statsborger

Payne har et lang og nært forhold til den internasjonale filmfestivalen i Thessaloniki, som står bak det nye initiativet på Evvia. Helt fra spillefilmdebuten Citizen Ruth i 1996 har han pleid å gjeste festivalen med sine nye filmer, noe han også gjorde i november med The Holdovers. Han har imidlertid også tilknytning til Hellas gjennom sin familiebakgrunn – og i 2022 fikk Payne endatil gresk statsborgerskap.

– Tre av mine fire besteforeldre var født i Hellas. Jeg er ikke gresk selv, jeg er gresk-amerikaner. Men det gjør det interessant for meg å være her. Gjennom hele livet har jeg, slik det er for mange, følt meg som en deltakende observatør. Du er del av noe, men du ser det også utenfra – og sånn føler jeg det litt som en gresk-amerikaner i USA. Jeg er amerikaner, men ser på landet fra et spesifikt perspektiv. Og når jeg er her – nå også som gresk statsborger, hva nå det innebærer – er jeg en del av Hellas, samtidig som jeg observerer.

– Hvorfor valgte du å bli gresk statsborger?

– Det er naturligvis veldig fint å kunne gjøre ære på arven min. Og så er jeg interessert i å arbeide i Hellas og Europa, så jeg tenkte at det kunne ha et praktisk formål. Det er fint å være gresk, slik at jeg kan lage en film her, men det vil også gjøre det enklere for meg å arbeide i Europa i mine framtidige dager i utlendighet, sier han med et smil.

Alexander Paynes nye film The Holdovers avslutter Tromsø internasjonale filmfestival 20. januar og har ordinær kinopremiere 26. januar.