Tiina Lymis «Stormskjærs Maja» er en storslått filmatisering av Anni Blomqvists fem svenskspråklige bøker fra sekstitallet, først filmatisert i 1976 som en større finsk fjernsynsserie.
PÅ KINO FRA 30. AUGUST: Vi føres inn på midten av 1800-tallet, der Maja (Amanda Jansson) fremstår som en selvstendig og noe underlig jente.
Hun tvangsgiftes med fiskersønnen Janne (Linus Troedsson), som drømmer om å stifte familie på de ytterste ålandske skjær. Etter hvert lærer de å elske hverandre, får fire barn, og lever i enkelhet av strømmingsfiske ute på øya, dog med ei ku og noen sauer. Skildringen av den vakre skjærgården er praktfull, og skuespillerprestasjonene er fremragende.
Et portrett av en viljesterk kvinne
Det som også gjør filmen fascinerende og severdig, er først og fremst skildringen av Maja, denne lett asbergerske kvinnen med sterk vilje og feministiske trekk, som holder familien sammen. Selv uten utdanning—hun kan ikke engang skrive sitt navn—lærer hun barna å lese og skrive, og etter hvert også historie og geografi. Hun oppdager også den personlige økonomiens betydning da mannen tar pengene hun fikk for å ha solgt sitt garn i landsbyen.
Filmens andre styrke er den grundige presentasjonen av hus og kultur i det ålandske samfunnet, byskildringene, de vakre lindukene, det fargede garnet, kvinnenes tøy og tørklær, omkranset av religionens sterke makt og de underjordiskes grep på befolkningen, der Gud ikke strekker til. Linjene til skandinavisk og baltisk kultur er påtagelige og fascinerende.
Kulturell rikdom og episk filmkunst
Rent filmspråklig har regissør og manusforfatter Tiina Lymi benyttet seg av flere mystiske og symbolske passasjer, som knyttes an til de beste tradisjoner i disse landenes filmkunst. Lymi er også journalist og skuespiller; vi møtte henne i Haugesund i 1993, da hun var nominert til Amanda for Saras kjærlighet.
Personlig gripes jeg også av det vakre og lettforståelige finlandssvenske språket, med sine doble negasjoner—»Inte tror jeg det, inte»—og med sin enkelhet i fremføringen. Maja holder fred med nisser og dverger, samt med sjøens monstre. Men omsorgen for de små ville dyrene—en revunge, ei ugle og noen sjøfugl—rammer inn fortellingen på en både dramatisk og vakker måte.
Filmen er imidlertid lang, og jeg så noen ganger på klokka og tenkte at dette er i drøyeste laget. Det britiske angrepet på festningskomplekset Sveaborg under Krimkrigen (1854–56) kunne med fordel vært kuttet kraftig ned; det gir lite utvikling og fortelles dessuten i en dramatisk form, i kontrast til de vakre episke tablåene filmen ellers drives av. Men Majas humanisme utvikles her; hun steller de sårede britiske kadettene på en dyktig og inderlig måte.
Paret mister en sønn, og faren omkommer selv under isen. Men Maja nekter å gi seg og blir boende på Stormskär, helt til hun er for gammel, til tross for en rekke advarsler.
Filmen har oppnådd store publikumstall i Finland, naturlig nok. Romanen om Maja er blitt allemannseie og nådde den store finsktalende befolkningen etter fjernsynsserien på 70-tallet. Filmen har også deltatt i årets festivaler i Göteborg, Rotterdam og Haugesund. Der oppnådde den stor interesse blant publikum, noe jeg håper kan smitte over på resten av landet, nå som den har vanlig norsk premiere.
Takk til selskapet Fidalgo for at de tok over Nordisk Films forpliktelse til å distribuere dette storslåtte, men krevende verk fra et av våre nære naboland.