Al Pacinos selvbiografi, Sonny Boy, gir et fascinerende innblikk i livet til en Hollywood-legende. Boken tar leseren med på en reise gjennom Pacinos glitrende, men også kompliserte, liv – fra økonomisk suksess til fallgruver han aldri kunne ha forutsett.

I Sonny Boy deler Pacino ærlig sin dyrekjøpte erfaring. En gang var han verdt over en halv milliard kroner, men forteller nå hvordan hele formuen forsvant. Den 84 år gamle skuespilleren skildrer åpent sin luksuriøse livsstil og hvordan økonomiske problemer vokste i det skjulte.

Pacino flyttet til Los Angeles på 2000-tallet for å være nær sine tvillinger, Anton og Olivia. Med flere boliger, biler, og en stab ansatte, førte ekstravagansen til månedlige utgifter på flere millioner kroner. Selv skjønte han ikke hvor raskt pengene rant ut. “Jeg mistet oversikten over utgiftene,” skriver han.

Ærlig, usminket selvbiografi

Boken, redigert av The New York Times, byr på en ærlig og uforsminket skildring av mennesket bak Hollywood-stjernen. Tittelen Sonny Boy stammer fra et kallenavn han fikk i skoleårene, inspirert av rollen som Sonny Wortzik i Dog Day Afternoon (1975). Her forteller Pacino om oppveksten i East Harlem og Bronx på 1950-tallet, om livet i et hardt nabolag uten en farsfigur og om besteforeldrene som tok vare på ham da moren slet psykisk.

Karriæren tok av  i 1972 da Francis Ford Coppola , som hadde sett ham på teaterscenen, castet ham for rollen som Michael Corleone i Gudfaren.

«En ettermiddag fikk jeg en telefon.» -skriver han- «På den andre enden av linjen hørte jeg en stemme som jeg nesten hadde glemt: den til Francis Coppola. Først fortalte han meg at han skulle regissere The Godfather. Jeg trodde han var vill. Hvordan var det mulig at de ga Mario Puzos roman til ham? Det var en stor suksess, jeg hadde også lest det, og jeg visste at ikke alle var involvert i et slikt prosjekt.»

Pacino tror ikke han er opp til oppgaven: «Paramount ville aldri ha castet meg som Michael Corleone i Gudfaren, de ville ha Jack Nicholson, Robert Redford, Warren Beatty eller Ryan O’Neal. Manageren min var rasende, beordret meg til å sette meg på det jævla flyet og sjenket meg full av whisky .» Heldigvis går ting i riktig retning.

Advarsler og økonomisk svindel

I 2011 ble Pacino advart om at regnskapsføreren, som håndterte økonomien til flere kjendiser, kunne være upålitelig. Likevel fortsatte Pacino en luksuriøs livsstil – med hus i Beverly Hills, private flyreiser og opphold på luksushoteller. Men kontosaldoen mistenkeliggjorde lite før det var for sent. “Tiden sto stille. Jeg ble svindlet uten at jeg skjønte det,” skriver han.

Gradvis forsvant 540 millioner kroner, og Pacino beskriver forvirringen han følte da han innså hvor mye som hadde gått tapt. Blant pengeslukene nevner han betalinger for 16 biler, 23 mobiltelefoner, og en gartner som fikk fire millioner kroner årlig.

Tillitsbruddet og økonomisk ruin

Pacino innrømmer at han stolte fullstendig på regnskapsføreren sin og aldri sjekket regnskapet eller utbetalingene. “Jeg lot andre ta hånd om økonomien,” reflekterer han. Regnskapsføreren ble til slutt dømt for en Ponzi-svindel og fikk sju og et halvt års fengselsstraff. Dette etterlot Pacino i en økonomisk krevende situasjon, hvor han måtte selge eiendommer og ta reklameoppdrag for å overleve.

For å bygge opp økonomien igjen tok Pacino på seg roller han kanskje ellers ville avslått. Han beskriver blant annet hvordan han sa ja til rollen i Jack and Jill med Adam Sandler på grunn av det gode honoraret. I tillegg tok han flere andre roller i filmer han selv omtaler som “dårlige”.

Fra avhengighet til nykterhet

Pacino deler også sine erfaringer med rus, en kamp han begynte tidlig i livet. Allerede som 13-åring startet han med marihuana og ble senere alkoholavhengig. To nære venner døde av heroin, noe som gjorde rusens konsekvenser brutalt tydelige for ham. Han reflekterer over hvordan avhengigheten påvirket både karrieren og helsen hans.

Selvbiografien skildrer også møte med andre kjente skuespillere. Pacino forteller blant annet om første gang han møtte Marlon Brando på settet til Gudfaren og hvordan Brando overrasket ved å være uformell og jordnær.

Til tross for økonomiske utfordringer, har Scarface (1983) vist seg som en stabil kilde til inntekt gjennom royalties. “Replay-pengene holder meg fortsatt gående,” skriver Pacino, og understreker hvordan filmen har blitt et kulturelt ikon som fortsatt støtter hans økonomi.