Fascisme og antidemokratiske krefter preger i stor grad verden 80 år siden frigjøringen av Auschwitz, nazistenes største konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.

Dødsleiren Auschwitz ble befridd 27. januar 1945 av sovjetiske tropper. FN valgte denne datoen for å minnes ofrene for Holocaust og dermed ble dette den internasjonal minnedagen for ofrene for Holocaust. Her er ti filmer om Holocaust som nå kan sees på ulike strømmetjenester.

The Survivor

The Survivor (2021) er en amerikanskprodusert film som kobler Holocaust og boksing. Den polske jøden Hertzko Haft satt i fangeleiren Auschwitz hvor en SS-offiser så potensialet i ham og trente ham opp til å bli en bokser som skulle kjempe for sitt liv og samtidig underholde SS-offiserer.

Manuset er basert på sønnen Alan Scott Hafts biografiske bok «Harry Haft: Survivor of Auschwitz, Challenger of Rocky Marciano» fra 2006. The Survivor er et drama som står i sterk kontrast til Barry Levinsons lune Vietnamkrigsfilm Good Morning, Vietnam (1987) og Oscar-belønnede Rain Man (1988). Regissøren som under filmingen var 79 år gammel hadde en kobling til tematikken med slektninger som satt i konsentrasjonsleir under krigen. Shoah Foundation bidro som konsulenter til filmen med historisk informasjon. Som en moderne parallell til Den rasende oksen (Raging Bull, 1980) gikk filmens hovedrolleinnehaver Ben Foster ned 28 kilo i vekt før innspilling av konsentrasjonsleirens scener. Disse ble innspilt på et sett i Ungarn, deretter måtte han gjennom en ny radikal forvandling ved å trene seg opp og føye til vekt før scener som muskuløs bokser ble innspilt i USA. Filmen er i hovedsak fortalt gjennom to tidslinjer; den ene er Auschwitz i 1943 og den andre fra USA i 1949.

Auschwitz 1943, Hertzko Haft (Ben Foster) blir plukket ut av SS-offiseren Schneider (Billy Magnussen) som trener han opp til å bli en bokser. Med livet som innsats skal han kjempe mot sine medfanger mens tyske vakter vedder penger om hvem som kommer seirende ut av kampen og får leve videre. Hertzko er nå Polens best beskyttede jøde, men bare så lenge han vinner neste kamp. Idet han entrer bokseringen seks år senere presenteres han som Polens stolthet og som den overlevende fra Auschwitz. Men i 1949 er Hafts karriere på vei ned, han sliter med posttraumatisk stress og indre demoner fra sine opplevelser under krigen. Samtidig søker han etter sin kjæreste Leah som ble bortført ved krigens utbrudd. Da journalisten Emory Anderson (Peter Sarsgaard) ønsker å formidle hans historie om overlevelse er det hans lange søken etter, samt muligheten for en gjenforening med Leah, som blir Hafts motiv til å fortelle sin historie.

Blu-ray: «The Zone of Interest» – Et øredøvende Holocaust – CINEMA

Fortellerstrukturen veksler mellom nåtid og fortid, ikke ulikt det som tidligere ble gjort med hell i Sofies valg (Sophie’s Choice, 1982), og utbroderer vekselsvis to parallelle historier frem til filmens slagkraftige sluttpoeng. Ben Foster leverer en hardtslående prestasjon som en ufrivillig underholdningsmann i en slags morbid gladiatorkamp. Livet til en privilegert fange spares mot at han bokser for sitt eget liv og for underholdningens skyld. Med en språklig kakofoni av tysk, engelsk, jødisk og polsk er scenene i Auschwitz innspilt i svart-hvitt. Ifølge filmfotograf George Steel ble etterkrigsscenene spilt inn i en blassere fargepalett med økende mengde farge dess nærmere historien når 1960-tallet. Det ble også eksperimentert med farger i dødsleiren, men resultatet ble ifølge filmfotografen altfor forstyrrende. Svart-hvitt film klarte dessuten med riktig belysning å gjengi Fosters vekttap på best mulig vis. Nok en gang er det en film om moralske dilemma, umenneskelige valg og kamp for overlevelse. Offiseren Schneider er den som hindrer ham i å havne i gasskammeret. Skal Haft overleve en dag til må han kjempe og vinne neste kamp. Samtidig betyr dette at hans seier fører til den sikre død for hans medfanger og motstandere i ringen. Og ikke minst bidrar han på nederdrektig vis til å underholde SS-vaktene. Det er den klassiske kampen mellom det gode og det onde presentert med jøder mot nazister. En parallellhistorie har en ytterligere kamp mot indre demoner, post traumatisk stress, umenneskelige minner og skyldfølelse. På forsiktig vis stilles det spørsmål om hvorfor nazistene hater jøder samtidig som filmen henviser til diskrimineringen av afroamerikanske i USA på slutten av 1940-tallet.

Det er først og fremst en biografisk Holocaustfilm om en usedvanlig skikkelse og hvor sportstematikk blir det underliggende temaet. Filmen bygger på en sann historie, men karakteren Schneider er ikke virkelig, han er en sammensetning av flere og filmskaperne er åpne på at dette er en fiksjonsfilm. På den ene siden fremstår scenene i Auschwitz som umenneskelig og svært ubehagelige, men samtidig autentisk. I stil og tone kan de dermed minne om den følelseskalde The Grey Zone (2001). Kampene i bokseringen fra begge tidsperiodene er sterkt laget og svært godt koreografert, men allegorisk er det ikke nødvendigvis rivalen i ringen som er Hafts virkelige motstander. The Survivor hopper frem og tilbake i tid enten ved at Haft gjenforteller sin historie eller gjennom hans framkalte minner grunnet post traumatisk stress. Med to tidslinjer, fremfor en lang historie satt til Auschwitz, blir filmen mildere og mer medgjørlig for et bredere publikum. På en annen side mister filmen noe av sin slagkraft med stadige avbrudd i sekundærfortellingen fra utryddelsesleiren. The Survivor hadde premiere på filmfestivalen i Toronto hvor de nord-amerikanske rettighetene ble kjøpt av HBO. Filmen var for øvrig den første som ble vist i det Hvite Hus under president Joe Biden.

Du kan se filmen på Filmoteket, Blockbuster, SF Anytime, TV2 Play og Viaplay.

På gjensyn

Louis Malles Lacombe Lucien (1974) var en fiksjonsfilm mens På gjensyn (Au revoir les enfants, 1987) var en selvbiografisk film basert på Malles egne opplevelser som 12-åring under andre verdenskrig.

Internatskolen Petit-Collège d’Avon var en av de mest anerkjente katolske skolene i Frankrike og elevene kom fra landets mest velstående hjem. To av disse privilegerte var Louis Malle og hans eldre bror. Basert på egne minner skrev Malle selv manus og kontrollerte hendelsene opp mot de andre som hadde gått på skolen. Til filmatiseringen endret han hovedpersonens navn til Julien mens skolens grunnlegger og rektor Père Jacques gjengis med sitt virkelige navn.

Det okkuperte Frankrike, vinteren 1944. Juleferien er over og Julien forlater sin mor i Paris for å vende tilbake til sin internatskole. Den nye gutten Jean Bonnett har begynt i hans klasse og en rivalisering mellom de to skoleflinke guttene går gradvis over i et nært og fortrolig vennskap. Vi følger dem i hverdagens undervisning, knuffing i friminuttene og roligere stunder i sovesalen. Flyalarmen går ofte og undervisningen flyttes ofte til skolens kjeller. Skoleguttene lever side om side med tyskerne under okkupasjonen. En dag ser de at det plutselig har blitt hengt opp skilt med teksten «Ingen jøder tillatt» i svømmehallen, men den virkelige trusselen er fransk milits og medløpere. De er verre enn tyskerne og gjør stadige sveip etter mistenkte i deres lille by. Så oppdager Julien at Jean ikke er hans virkelige navn og at han skjuler en hemmelighet. Naivt spør Julian sin bror om hva en jøde er.

Netflix: «Anne Frank, min bestevenninne» – halvveis med Holocaust – CINEMA

Det er først og fremst en barndomshistorie, en oppvekstskildring og et lavmælt drama som utfolder seg i et rolig tempo. Deretter finner filmen sin tematikk, tilspissede situasjon og nerve. Det er kontrasten mellom privilegerte barn fra velstående hjem og de fattige som jobber på skolen. Det diskuteres om hvorvidt man støtter den tyskvennlige statsminister Philippe Pétain eller ei. Det er restriksjoner mot jøder som ikke får spise på restauranter eller bade i offentlige bad, men de blir verken arrestert eller deportert. Men uventet endres landskapet da nazistene strammer grepet. Slik endrer filmen kurs der den handler om det franske Gestapo, franske kollaboratører, jakten på jøder og informanter. Historien spør hvem som er jødisk og hvem hjelper jødene med å skjule seg? Hvem er deres fiender og hvordan kan de flykte? Det handler dessuten om skyld og anger, og hvordan et barns øyeblikk av ubetenksomhet får store konsekvenser.

På gjensyn var laget for å minnes avdøde jødiske klassekamerater og fransk-jødiske barn som døde under Holocaust. Den var også ment som en advarsel mot totalitære regimer samt en påminnelse om Vichy-regjeringens troskap til naziregimet. Det er utvilsomt en av de virkelig store franske filmverkene og for øvrig i toppsjiktet blant filmene fortalt fra barns synsvinkel. Den vant hele fem priser under filmfestivalen i Venezia, deriblant Gulløven. Under hjemlandets prisutdeling César Awards vant den syv priser inkludert beste film og regi. Den var også Oscar-nominert til beste originale manus og beste fremmedspråklige film. To år senere kom Après la guerre (1989) om to unge franske gutter som blir venn med en tysk soldat etter frigjøringen. Tematisk kan man se store likhetstrekk med internatskole og jødiske barn på flukt i Resistance (2020) over tretti år senere.

Du kan se filmen på Filmoteket, Blockbuster og SF Anytime.

Wil

Wil (2023) er som belgisk film uvanlig i krigsfilmsammenheng. Som nederlandsk samproduksjon stiller den derimot velkjente spørsmål om man samarbeidet, var en del av motstanden eller bare var en passiv observatør?

Filmen er basert på romanen «Will» av Jeroen Olyslaegers fra 2016. Gjennom Herman Van Goethem, historikeren og direktøren ved Kazerne Dossin-museet i Mechelen, hadde forfatteren kommet over en rapport hvor en politimann beskrev sin egen deltagelse i et raid hvor jøder på voldelig vis ble hentet og deportert til konsentrasjonsleirer. Det at politimannen impliserte seg selv i sin egen rapport inspirerte Olyslaegers til å skrive fiksjonshistorien. Boken ble ikke bare en stor suksess i hjemlandet, men den ble også kåret til årets fiksjonsbok av britiske The Times. Filmatiseringen er laget av Tim Mielants som var regissør på tredje sesong av Netflix-serien Peaky Blinders (2016).

Antwerpen 1942. Etter to og en halv ukes rekruttutdanning, tjenestegjør Wil i Antwerpen-politiet. Tjenestemennene fungerer som bindeledd mellom det belgiske folket og den tyske okkupasjonsmakten. Deres formål er kun å observere, ikke intervenere. En kveld blir Wil og hans medrekrutt Lode tilkalt av en tysk feldgendarm som trenger politieskorte. Han skal oppsøke noen som nekter å arbeide, men det viser seg at den tyske soldaten kun er ute etter å svindle til seg penger fra en jødisk familie. Situasjonen kommer ut av kontroll og det ender med at feldgendarmen dør. Okkupasjonsstyrken fører en nådeløs linje og for hver drepte tysk soldat skal en stor gruppe kommunistsympatisører lide. Nå frykter Wil for sitt eget liv, og ved hjelp av sin far, får han assistanse fra den lokale maktskikkelsen Felix Verschaffel, men til en høy pris.

«Den største forbrytelsen» – gripende og sterkt om det norske Holocaust – CINEMA

Gjennom den tidligere kunstneren Wil introduseres vi til krigen, okkupasjonen og etter hvert den jødiske deportasjonen i Antwerpen. Wil er ung, idealistisk og blir sjokkert av hvordan hans folk behandles. Han er beordret til å bare bevitne at tyskerne mishandler belgierne, men han klarer ikke å ignorere handlingene. Dermed havner han midt i en maktkamp mellom politiet, kollaboratører, motstandsbevegelsen og jødene. En synagoge blir nedbrent og jøder mishandlet. Lode mistenker Wil for å være en kollaboratør, men han viser Lode skjulestedet hvor han skjuler en familie med jøder. Dette øker hans status hos Lodes søster Yvette som introduserer ham til motstandsfolk. Trioen Wil, Lode og Yvette blir en egen minienhet innad i motstandsbevegelsen Den hvite brigaden. Deres aksjoner hindrer okkupantenes planer, men samtidig roter de seg stadig lengre inn i et vepsebol og snart skal nettet snøre seg. Sammen med Verschaffel og hans krets av agitatorer er byens kommanderende tyske offiser Gregor Schnabel på sporet av dem. Wil er Belgias filmatiske oppgjør med Holocaust gjennom deportasjonen av jødene. Det anslås at over 9000, omtrent 65% av Antwerpens jødiske befolkning, ble sendt til konsentrasjonsleirer. Sammenlignet med andre byer i Vest-Europa var dette et høyt antall og historikere mener dette skyldes at de lokale og myndighetens samarbeid med okkupantene.

Den presenteres i det noe daterte formatet 1.33:1 tilpasset eldre TV-skjermer og hvor forholdet mellom horisontal og vertikal side er 4:3.  Visuelt derimot har Wil en god fargekorrigering der den fremstår som en blek, utvasket og fargeløs skildring av en ugjestmild by. Byens innbyggere er enten preget av intens paranoia eller er i kompaniskap med okkupantene og føler at det endelig er deres tid. Det dystre budskapet er at motstand er håpløst og at samarbeid er eneste mulighet for overlevelse. Tyskerne, med antagonist Gregor og hans håndlangere i spissen, presenteres som utspekulerte sadister. Tematisk føyer Wil seg inn blant tradisjonen med nederlandsk krigsfilm. Som frittstående fiksjonshistorie kan man tidvis føle at den gaper over litt mye. Idet filmen skal velge mellom troverdighet og spenningskurven krav til stadige omveltninger, velger den sistnevnte. Dermed blir Wil på usedvanlig vis i sentrum av svært mange betydningsfulle hendelser i Antwerpen. Og dermed mister historien noe av sin troverdighet, det blir litt for mye av det gode. Den ble kinolansert både i Belgia og Nederland, og ble en av de mest suksessfulle filmene fra den nederlandskspråklige delen av Belgia. Som en rekke av tidligere nevnte filmer ble også Wil innkjøpt av strømmetjenesten Netflix hvor den fikk sin internasjonale lansering i starten av 2024.

Du kan se filmen på Netflix.

Simon og eiketrærne

Krigen sett fra barns synsvinkel er  tema i en av et fåtalls svenske filmer lagt til andre verdenskrig. I tilfellet Simon og eiketrærne (Simon och ekarna, 2011) skildres det fra bestevennen til et jødisk barn.

Ettersom Sverige var nøytral under krigen har de ikke den samme kollektive historien eller måtte forholde seg til jødespørsmålet i samme grad som mange andre europeiske land. Simon og eiketrærne er en oppvekstskildring under krigstid basert på Marianne Fredrikssons bok ved samme navn fra 1985. Romanen har blitt oversatt til over 25 språk. Filmen fikk blant annet støtte fra Norsk Filmfond og produksjonsselskapet Filmkameratene med produsent John M. Jacobsen var involvert. Regien er ved svenske Lisa Ohlin som formidler en historie om antisemittisme i nøytrale Sverige under krigen. Historien er todelt der den først dekker oppløpet til krigen og de harde krigsårene. Deretter skildres frigjøringen i 1945 og den påfølgende fredstiden. Da gjøres et rollebytte hvor hovedkarakteren Simon tolkes av skuespiller Bill Skarsgård og hvor hans venn Isak får ny skuespiller med Karl Linnertorp. Det narrative tar også en ny vending hvor et mysterium som påvirker karakterene blir avdekket.

Sverige 1939. Simon vokser opp som eneste barn under enkle kår i en arbeiderfamilie på landsbygda utenfor Göteborg. Til tross for en oppvekst full av kjærlighet føler han seg annerledes. Han drømmer seg bort mens han leser bøker i sitt eiketre. Simon er begavet og mot sin far Eriks fordommer søker han seg til høyskolen i byen. Han oppdager en ny verden på skolen og møter Isak. Hans nye bestevenn er jødisk og har flyktet fra Tyskland. Isak er sønnen til den velstående bokhandleren Ruben Lentov og er skolens mobbeoffer.

«Boktyven» – Holocaust for hele familien – CINEMA

Filmen er i hovedsak fortellingen til Simon som endelig finner seg til rette i en verden han helt ikke finner sin plass i. Samtidig er det en fortelling om hans observasjoner av hvordan jøder blir behandlet, især hans nye venn Isak. Fra hans synsvinkel introduseres vi til den svært skrøpelige moren til Isak som både frykter og er svært preget av nazismen. Da andre verdenskrig bryter ut kommer det også tyske soldater til deres nærliggende by. Simons far hjelper til med å få norske jøder over grensen. Og snart ryktes det at også svenske jøder skal bli registrert. Nå begynner alle å frykte det verste. Slik vektlegger filmen hvordan nazismen gjør skade på jødiske barn som Isak i et nøytralt land som Sverige. Ved synet av tyske soldater trigges traumatiske minner hos Isak. Han blir svært redd og får panikk. For å distansere ham og gi ham ro flyttes han ut på landsbygda til Simons familie. Her oppdager han en praktisk anlagt ferdighet i samvær med Simons far Erik. Simon på den andre siden får etterlengtet påfyll og finner en frende i Isaks far Ruben som introduserer ham til en ny kulturell verden. Slik veves både guttene og deres familier sammen. Gradvis mot slutten av krigen innser Simon at noe har blitt holdt skjult for ham. I jakten på sine røtter og identitet blir historiens andredel en slags jakt etter svar på et mysterium.

Etter frigjøringen kommer et ytterligere lag inn i filmen med de jødiske overlevende etter Holocaust. Et søskenbarn av Isak vender tilbake med bagasje full av psykiske problemer. Det er en rørende oppvekstskildring med identitetsproblemer, men dens ankepunkt er hvordan historien serveres til publikum på et noe overtydelig vis. Simon og eiketrærne ble svært omstridt i hjemlandet grunnet dens mangeårig planleggingsfase, kostnadsoverskridelser og skifte av regissør. Björn Runge forlot prosjektet grunnet mangel på kreativ frihet før Ohlin ble valgt som ny regissør av filmens mange produsenter. Filmatiseringen ble til slutt en av de dyreste svenske filmproduksjonene noensinne. I Norge ble filmen sett av rundt 12.000 på kino.

Du kan se filmen på Blockbuster, SF Anytime, TV2 Play og Viaplay.

When Hitler Stole Pink Rabbit

Tyske When Hitler Stole Pink Rabbit (Als Hitler das rosa Kaninchen stahl, 2019) er historien om en jødisk barnefamilie på flukt. Denne starter med den gryende antisemittismen i Tyskland i de vanskelige årene 1933 til 1935.

I tysk skala er det en storfilm som ble distribuert av Warner Bros. i hjemlandet. Alfred Kerr var en av de aller mest betydningsfulle og anerkjente teateranmelderne i Tyskland, kjent for sin skarpe penn og sine klare meninger. Familien Kerr rømte fra Tyskland under naziregimets tidlige fase, men regimet skulle påvirke datteren Judiths senere litterære karriere. Hun skrev barneboka «Da Hitler stjal den lyserøde kaninen» publisert i 1971 som var basert på familiens liv på flukt og i eksil. Tittelen til den selvbiografiske filmen When Hitler Stole Pink Rabbit spiller på hvordan hun kun får velge en leke idet familien hennes skal flykte fra hjemlandet. Hun etterlater seg en rosa kanin og planlegger å finne den igjen når familien kommer tilbake. Det gjør de aldri og hun anser at nazistene stjal leken hennes. Senere skrev hun også bøkene «The Other Way Round» og «A Small Person Far Away» som inngår i hennes såkalte Out of the Hitler time-trilogi.

Berlin, februar 1933. Barna Max og Anna bor sammen med sine jødiske foreldre Dorothea og Alfred samt husmor Heimpi. Alfred er en respektert teateranmelder i avis og radio, og er den mest fryktede kritikeren i Berlin. En dag advares han av en bekjent i politiet som sier at de må forlate landet. Det antydes at hvis Hitler kommer til makten om 10 dager så blir passene til de som står på en liste inndratt. I frykt flykter Alfred til Praha mens mor og barna skal følge etter hvis Hitler vinner valget. Planen må de holde strengt hemmelig og ikke nevne det til noen. Til reisen får barna kun lov til å ta med en bok og en leke hver. Så tvinges de ut i eksil og reiser fra Berlin til Zürich i Sveits. Videre reiser de til Paris hvor far får en jobb i en jødiskdrevet avis. På flukt har de begrenset med midler, forstår lite og har vanskelig med å lære seg språket. De kjenner ingen, men de er fortsatt i live. Så okkuperes Frankrike.

«Bye Bye Germany» – en handelsreisendes liv – CINEMA

Dette er nok en klassisk fortelling om krigen sett fra barns synsvinkel. Regissør Caroline Link ble først Oscar-nominert til beste fremmedspråklige film med Bortenfor stillheten (Jenseits der Stille, 1996) før hun vant samme pris for Ingensteds i Afrika (Nirgendwo in Afrika, 2001). Denne omhandlet en tysk-jødisk familie på flukt på 1930-tallet og dermed fortsetter en rød tråd med When Hitler Stole Pink Rabbit og Links filmografi. Det er alvor i fortellerstemmen, men historien fortelles på empatisk dog noe naivt og barnlig vis fra barnet Annas synsvinkel. Den farlige utviklingen i Tyskland formidles gjennom sporadiske postkort fra onkel Julius og det påfallende fraværet av nyheter fra bekjente hjemme i Berlin. De er fratatt sitt statsborgerskap og er ikke lenger tyskere. Familien er kun jøder på flukt i et Europa hvor antisemittismen vokser. Historien handler om identitet, hvordan det er å føle at et sted er hjemmet en dag, for deretter miste sin trygge tilværelse og bli uønsket.

Det er en film om en familie på flukt under vanskelige og trange kår, og en reise gjennom et Europa i oppløpet til andre verdenskrig. Det er ingen ren krigsfilm, men omhandler mennesker i en svært tilspisset situasjon. De kalles skitne jøder av utleieren i Frankrike, de føler seg uønsket og må stadig flytte på seg. Slik speiler og blir filmen en sosial kommentar til samtidens store migrasjon- og flyktningkrise. På den andre siden er dette også en tysk feelgood-film. Til tross for sitt alvorlige tema fremstår den både uskyldig og mild. De opplever en urettferdig situasjon, men samtidig er de pent kledd og er flott å se på. Dermed blir ikke dette en lidelseshistorie vi har sett i mange andre filmer om flukt fra ghettoer og lignende. Til tross for fremdrift i fortellingen finner den aldri noen nerve eller blir intens. Judith Kerr og familien emigrerte til England i 1935 og etter krigen studerte Anna kunst og jobbet som barnebokillustratør. «Da Hitler stjal den lyserøde kaninen» ble oversatt til 20 språk og gjorde Judith verdensberømt.

Du kan se filmen på Filmoteket, Blockbuster og SF Anytime.

In Darkness

Den polske regissøren Agnieszka Holland har sterke bånd til Holocaust. Hennes far var jøde og mistet så og si hele familien under Holocaust mens hennes mor gjemte jøder under beleiringen av Warszawa.

Etter å ha laget to filmer om andre verdenskrig med Jøde i Hitlerjugend (Europa Europa, 1990) og Angry Harvest (Bittere Ernte, 1985) fikk hun stadig tilsendt nye manus med lignende tematikk. Det mest interessante av disse prosjektene var et manus basert på Robert Marshalls bok «In the Sewers of Lvov» fra 1991. Den tyske okkupasjonen av Polen, inkludert den da sovjetiskokkuperte byen Lviv, fører til at en ghetto opprettes for byens 160.000 jøder, deriblant senere nazijeger Simon Wiesnthal. Ghettoen renskes i 1943 og jødene som overlever massakren blir enten sendt til utryddelsesleirer eller til den nærliggende konsentrasjonsleiren Janowska. Noen heldige klarte å gjemme seg i byens kloakksystem. Ikke ulikt Wajdas femti år eldre film De 63 dager skal vi i In Darkness (2011) nok en gang under jorden. Ikke ulikt Schindlers liste og God aften, herr Wallenberg (1990) befinner In Darkness seg i kategorien Holocaustfilmer om enkeltfolk som redder en større grupper med jøder. Holland uttalte at hun ønsket å lage en mest mulig realistisk film, derfor er den blant annet innspilt på seks forskjellige språk.

Poldek jobber som oppsynsmann i byen kloakksystem. Sammen med partneren Szczepek gjør han samtidig innbrudd og gjemmer tyvgodset i kloakken. Nazistene holder byen i et jerngrep og da byens ghetto skal renskes møter Poldek og Szczepek på en gruppe jøder på flukt i kloakken. De vet at tyskerne betaler gode penger for de som angir jøder, men de ser også en mulighet for en annen økonomisk gevinst. De går med på å holde dem i skjul for de tyske okkupantene og ukrainske kollaboratører.

«Sauls sønn» – Årets viktigste film – CINEMA

Filmen bygger på en relativt ukjent, men svært interessant historie om massakre, kaos og håp. Vi følger en gruppe med jøder gjennom 14 måneder med frustrasjon i det stinkende, klaustrofobiske og mørke kloakksystemet. Nervene er i høyspenn, det er mangel på mat og vann. Og ikke minst penger for å betale for beskyttelse mot den sikre døden på oversiden. Poldek er ikke noen elskverdig karakter, men gjennomgår en forvandling fra å være skeptisk kyniker og opportunist til å bli en risikofylt helt som omfavner sitt nye bekjentskap med medlidenhet. Regissør Holland har laget en særegen overlevelseshistorie hvor hun skildrer en vemmelig situasjon med ubarmhjertige og nådeløse tyskere som gjør ekstreme ting. Verken jøder, polakker eller ukrainere blir glorifisert. Her er helten fremstilt som en jødehatene kynisk opportunist og jødene som egoistiske og langt fra elskverdig.

Det er rått og ærlig, og det finnes uklare linjer mellom helt og skurk. Det er en svært intens film om stressende situasjoner, innspilt i slitne ruiner av en by. Og det skal gå fra ille til verre da regissøren gjør et godt dramatisk grep og tar historien videre fra kloakken til konsentrasjonsleiren Janowska rett utenfor Lviv. Til tross for et lavt budsjett er dette en solid og godt laget film. Holland har vunnet kritikerprisen i Cannes og blitt Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film to ganger, deriblant for In Darkness.

Du kan se filmen på Filmoteket.

The Zookeeper´s Wife 

The Zookeeper´s Wife (2017) ble sluppet rett på video i Norge og gikk nok noe ubemerket forbi hos de med interesse for krigshistorie. Man tenke seg at årsaken var kombinasjonen av en noe feilslått tittel og en mild plakat som vektla dyr fremfor krig.

Men dette er nok et tilfelle av ulv i fåreklær. Inspirert av en sann historie er det en mangefaset film som omhandler motstand, et ambisiøst avlsprosjekt og smugling av jøder. Historien er basert på Diane Ackermans bestselger fra 2007, som igjen var basert på Antonina Żabińskas dagbøker. På uvanlig vis omhandler den en sterk kvinnelig karakter og vektlegger ømhet, varme og nestekjærlighet, noe som er høyst utypiske emner i en krigsfilm. Det er en britisk produksjon med Jessica Chastain i hovedrollen og regissert av Niki Caro fra New Zealand som tidligere hadde laget det sterke dramaet North Country (2005). Med setting i Warszawas dyrehage ligger det tematiske likheter til Hannibal Brooks (1969) som også begynner i en tysk dyrehage under krigen.

Warszawa, Polen 1939. Antonina Żabińska og hennes ektemann Jan og sønnen Rys driver byens zoologiske hage. Befolkningens trygge tilværelse snus opp ned da landet invaderes av nazistene og jødene presses ut på vandring. Da bombingen av byen begynner 1. september drepes mange av dyrehagens dyr. En av ekteparets bekjente, den tyske zoologen Lutz Heck, tilbyr seg å ta med premiedyrene fra deres besetning til den zoologiske hagen i Berlin til krigen er over. Mens dyrehagen blir en base for nazistene, begynner ekteparet Żabińska å arbeide for motstandsbevegelsen. Under nesen på okkupantene bruker de dyreparkens skjulte tunneler og innhegninger for å redde jøder.

«Wannsee-konferansen» – årets sterkeste filmopplevelse – CINEMA

En av Hitlers visjoner var å gjøre om Polen til en enorm urskog. Som et ledd i tyskernes Lebensraum skulle uroksen igjen vandre i Białowieża-skogen. Det siste kjente dyret ble drept i Polen i 1627 og siden 20-tallet hadde tyske vitenskapsfolk jobbet med å bringe tilbake utdødde skapninger som skulle slippes løs i urskogen. De tyske brødrene Heinz og Lutz Heck jobbet hver for seg med å krysse ulike prakteksemplarer av kveg for å avle frem en «moderne» urokse. Heinz i München og Lutz i Berlin. I The Zookeeper´s Wife følgere vi denne avlingen på uroksen parallelt med jødedeportasjonen og hvor Antonina Żabińska befinner seg midt i hendelsene. Det er en påkostet film med store stjerner, mange statister, store mengder krigskjøretøy og lagt til et tidsriktig Warszawa. Mens krigsscener glimtvis ligger i filmens bakgrunn, trer byens ghetto og dens umenneskelige og nådeløse kår frem.

Det er en relativt mild film laget for et større internasjonalt publikum og den unngår å vise grafisk ubehag. Samtidig forteller den en annerledes historie om vanlige folks motstand i Polen. Fortellerstilen ligger nærmere Agnieszka Hollands In Darkness og svenske God aften, herr Wallenberg enn for eksempel Polanskis Pianisten. Da tidsforløpet nærmer seg tilintetgjørelse av ghettoen i 1943 blir filmen dog mer alvorlig.  Filmen streifer også innom oppstanden i Warszawa med dens væpnede kamp. I virkeligheten sto ekteparet bak vellykkede aksjoner og reddet 300 jødiske barn, kvinner og menn under den tyske okkupasjonen. Den tyske aksjonen med avl på uroksen var derimot mislykket. Mens filmen blir noe forglemmelig ser vi paradoksalt i nyere tid at Rewilding, hvor man tilbakefører naturen til sin opprinnelige ville tilstand, stadig har blitt mer populært.

Du kan se filmen på Netflix, Blockbuster og SF Anytime.

Skjulestedet

Produksjonsselskapet With World Wide Pictures var en forlengelse av evangelisten Billy Graham og hans kristne organisasjon som var kjent for sine vekkelsesmøter. Graham og hans kone Ruth Bell Graham møtte nederlandske Corrie ten Boom og hennes krigshistorie vakte så sterke inntrykk at de videreformidlet den til John og Elizabeth Sherrill som i 1971 publiserte Corries historie i boken «The Hiding Place».

Som en slags alternativ variant til Anne Franks historie skulle filmatiseringen Skjulestedet (The Hiding Place, 1975) bli selskapets mest suksessfulle film. Dette til tross for, og kanskje som et resultat av, at filmpremieren ble stanset da en tåregassgranat påtegnet et hakekors ble kastet inn i kinolokalet. Filmens åpningstekst påpeker at denne historien er sann og at den baserer seg på tekstene og hukommelsen til Corrie ten Boom, hennes familie og andre som holdt ut mørket. I Norge ble filmen passende nok distribuert av Gospel film.

Haarlem, Nederland to uker etter invasjonen våren 1940. Den dypt religiøse Familien ten Boom med far Casper og søsknene Betsie og Corrie driver en klokkeforretning. Først krever okkupasjonsstyrken at alle leverer inn radioer, deretter kommer skilt med forbud mot jøder og påbud om å bære gul stjerne. Familien ten Boom er ikke selv jødisk, men i det små begynner de å åpne sitt hjem for de forfulgte og holder dem i skjul mens deporteringen tar til. Samtidig som de risikerer egne liv bygger de et hemmelig skjulested. Deres hus blir kjent i et bredt miljø og en dag arresteres og deporteres ten Boom-familien til Tyskland hvor de ender opp i Ravensbrük.

«Natural Light» – Den langsomme krigen – CINEMA

Heller ikke dette er en nederlandsk film og på svært uvanlig vis ble den i stedet produsert av en amerikansk kristen organisasjon. Filmen er satt til Nederland og forteller historien om undergrunn- og motstandsbevegelse, men hvor kristen tro og nestekjærlighet er drivkraft. Det er en formidlingsfilm, laget på erkeamerikansk vis hvor religiøs forkynnelse blir filmens repetitive agenda. Første halvdel er ufarlig, mild i formen og er viet til hvordan hverdagslivet utspilles hos familiens forretning og skjulested i samme hus. Fokus ligger på motstand mens nazister og kollaboratører stort sett befinner seg i bakgrunnen. I første halvdel er tempoet nedtonet, det er lange scener med enkle utsnitt samt tidvis stivt spill. Da historien halvveis tar en ny vending går spenningskurven oppover. Tone og alvorlighetsgrad endres da Corrie og søsteren Betsie sendes til Ravensbrük, den største arbeid- og konsentrasjonsleiren for kvinner i Tyskland. De fratas eiendeler, får merkelapper og deretter følger en lidelseshistorie om søstrenes redselsfulle opplevelser. Det er hardt fysisk arbeid syv dager i uken, mangel på mat, overfylte brakker og sadistiske kvinnelige vakter. Deres lidelsesreise presenteres på mildt og ikke for grafisk vis. Det er deres sterke religiøse tro som får dem til å holde ut grusomhetene. De tviholder på at dette er en del av guds plan.

Dette var en Holocaustfilm vinklet fra en kvinnelig synsvinkel sluppet til det amerikanske publikum noen år før TV-serien Holocaust (1978) og Sofies valg (Sophie´s Choice, 1982). Det som nesten begynner som et kammerspill utvikler seg til å bli en omfattende historie hvor spesielt leirscener med gjørmete gater er uvanlig. Filmen er innspilt på Hobbs Barracks i England med et stort antall statister, alle snakker engelsk med unntak av noen kommandorop på tysk. Det som kan anses negativt med produksjonen er dens sterkt religiøse og forkynnende tone. I nyere tid har vi blitt vant til epiloger med virkelighetens skikkelser i store produksjoner som Schindlers liste. Som en innovatør dukker virkelighetens Corrie avslutningsvis opp i en forkynnende og upassende epilog. I en uvanlig kombinasjon av medmenneskelighet, konsentrasjonsleir, Holocaust og den evige gudstro, er det en kontrastfull forskjell mellom det amerikansk-britiske produktet Skjulestedet og nederlandske Krigshelten (Soldaat van Oranje, 1977) som kom året etterpå.

Du kan se filmen på Amazon Prime.

Doktor Petiot

På svært bisart vis er Doktor Petiot (Docteur Petiot, 1990) noe så uvanlig som et seriemorderportrett lagt til Paris under andre verdenskrig. Doktor Petiot er kjent som en av århundrets mest bestialske skikkelser og fikk kallenavnet Doktor Satan.

Til tross for å være basert på en virkelig person var skikkelsen fortsatt et enigma og filmen åpner med å påpeke at dette er en fri tolkning av noen av hans leveår. Den franske skuespilleren Michel Serrault, kjent for Møt min kjære herr mor (La Cage Aux Folles, 1978), hadde hatt et ønske om å få laget en film om Petiot helt siden 1984, men ingen produsenter våget å satse på prosjektet. Dermed ble han nødt til å starte sitt eget produksjonsselskap M. S. Productions for å få laget den. Til å regissere filmen hyret han inn Christian de Chalonge som han hadde samarbeidet med flere ganger tidligere.

Paris 1942. Familiefaren Marcel Petiot (Michel Serrault) driver et legekontor og er en respektert skikkelse. Da tyskerne begynner å deportere utenlandske jøder, tilbyr han å hjelpe den jødiske skredderen Guzik i naboforretningen. Mot et lite beløp vil Petiot assistere ham slik at han gjennom menneskesmuglere kan komme seg til Sør-Amerika. Petiot sier han ikke gjør dette ikke for gevinst, men i virkeligheten er han en sjarlatan som utnytter sin aktelse for egen vinning. Parallelt samarbeider han med Gestapo, og vaksinen som han forteller de flyktende at de må ta, er i virkeligheten noe annet. Etter at jøden Ivan har flyktet fra interneringsleiren Royallieu-Compiègne tar han kontakt med Petiots nettverk, og nok en gang skal flere lag med svindel legges i potten.

«The Painted Bird» – Et stillferdig og dystert mesterverk – CINEMA

Dette er en svært uvanlig film om en krigsprofitør. Petiot er en lystløgner som lyver om alt og med sin status klarer å sno de fleste rundt lillefingeren. Han er som doktor Jekyll og herr Hyde der han bedriver gode gjerninger for enkelte på dagtid og blir til et monster for andre på kveldstid. Han karikeres som en stadig mer gal person med mørke ringer rundt øynene og et bustete hår. Filmen låner elementer fra tysk ekspresjonisme der den med overtydelig symbolikk fremstiller Petiot som en vampyrlignende skikkelse med flagrende kappe der han sykler rundt i byen om natten. I filmens anslag møter vi Petiot på en kino hvor en filmavis presenterer utfordringen med jøder i Frankrike. Deretter gjør filmen en metaaktig lek som visker ut barrieren mellom fiksjon og virkelighet og som sammensmelter Petiot og en vampyr-aktig skikkelse på kinolerretet. Holocaust er et av filmens tema, men presentert på et svært uvanlig og uventet vis. Tyskere fremstilles som handlingsveike, nakne og sexgale samt overdrevet klisjéfulle.

Kjent fra tidligere filmer er det franskmennene i Gestapo man må passe seg for, ikke tyskerne som Petiot påpeker. Filmen er noe overdrevet i stil og tone og beveger seg over i en noe overkarikert fortelling som kan føles noe repetitiv. På interessant vis ligger det en parallell til Mr. Klein (1976) hvor hovedpersonen også utnyttet desperate jøder som måtte selge unna alt før de flykter landet. Også i Doktor Petiot er jøder desperate og villig til å betale hva som helst for å komme seg unna nazistene. Og Petiot investerer i flere boliger og fyller dem med møbler, kunst og andre verdifulle artefakter som han har tilegnet seg ulovlig. Det er en interessant sjangerhybrid, men den klarer ikke å nå opp til mesterlige Mr. Klein.

Du kan se filmen på Netflix.

Phoenix

Den franske forfatteren Hubert Monteilhet skrev romanen «Le Retour des Cendres» publisert i 1961 og som første gang ble filmatisert av britiske J. Lee Thompson som Tilbake fra asken (Return from the Ashes, 1965).

Thompson hadde i krigsfilmsammenheng allerede laget Ice Cold in Alex (1958) og Kanonene på Navarone, men hans film fulgte romanens opprinnelige kriminalmysterium uten tilknytting til krigen. Den tyske regissøren Christian Petzold regnes som en av de viktigste regissørene i nyere tysk film. Han hadde derimot en annen plan til sin filmatisering. Løst basert på samme roman var handlingen nå lagt til Berlin kort tid etter frigjøringen. Dette var det sjette samarbeidet mellom Petzold og skuespillerinne Nina Hoss og hennes andre krigsfilm etter Der Vulkan (1999). Filmen Phoenix (2014) speiler sin tittel og omhandler en person som har reist seg fra asken av etterkrigstidens Berlin og skal bli gjenfødt som en fugl Fønix.

Tyskland juni 1945. Alle trodde at hun var død, men den tidligere kabaretsangerinnen Nelly (Nina Hoss) har på mirakuløst vis overlevd over et halvt år i dødsleiren Auschwitz. Til tross for å ha blitt skutt i ansiktet og etterlatt for å dø, er hun fortsatt i live. Med et sterkt vansiret og ødelagt ansikt vender hun tilbake til Berlin hvor ansiktet blir forsøkt rekonstruert. Nelly advares dog om at det muligens ikke vil se ut slik det gjorde tidligere. Resten av Nellys familie er død, men hennes venninne Lene (Nina Kunzendorf) prøver nå å hjelpe henne med å skape en ny fremtid i Palestina. Nelly har derimot et håp om å gjenforenes med sin musikerektemann Johnny (Ronald Zehrfeld). Han er på den andre siden overbevist om at hans tidligere kone er død. Da hun endelig finner ham, klarer han ikke å kjenne igjen henne. Men han synes hun ligner på Nelly og innvier henne i en svindel han har på gang. Så forteller Lene om utrolige påstander fra krigens dager som Nelly nekter å tro på.

«Flukten over grensen» – stilsikkert krigsdrama for barn – CINEMA

Phoenix er et lavmælt karakterdrevet drama om etterkrigstid, men som skildrer krigstid gjennom noen tilbakeblikk. Det handler om identitetsforvirring og stiller spørsmål til hvordan noen kan bli seg selv igjen etter en grufull opplevelse i en dødsleir. Kan man med et nytt ansikt fortsatt være sitt gamle jeg, eller blir man en ny person? Nelly var en tysk jøde før krigen, men klarer ikke helt å finne sin identitet i etterkrigstidens Tyskland. Tanken på Johnny fikk henne gjennom den vanskelige tiden i konsentrasjonsleiren. Nå har hun et håp om å overbevise Johnny om hvem hun er samtidig som hun nyter å bli forelsket i ham på nytt. På den andre siden oppdager hun nye mørke sider ved ham. Nelly er naiv, lever i fortiden og er blindet av gjensynet med Johnny. Samtidig trekkes det stadig tråder tilbake til noe skjedde i fortiden.

Tittelen Phoenix har en dualitet med fugl Fønix samtidig som det også er navnet på nattklubben hvor Johnny jobber. Filmens essens er metaforen på Nelly og Tyskland etter krigen. Begge er skadet og må finne tilbake til sin identitet. Filmens spenning og historiens drivkraft ligger i fortidens mysterium og framtidens usikkerhet. Det er en svært interessant historie om menneskeskjebner, skildret med en sakte spenningskurve før den etter hvert finner sin nerve og ikke minst en slående avslutning. Det finnes et nært tematisk slektskap til identitetsforvikling i Costa-Gavras´ Spilldåsen (Music Box, 1989). Regissør Petzold skulle siden lage en lignende historie med Transit (2018).

Du kan se filmen på Filmoteket, Blockbuster og SF Anytime.