Steven Soderberghs Presence kombinerer på en fascinerende måte spøkelseshistorie, hjemsøkt hus-tematikk og familiedrama.
Denne uvanlige sammensmeltingen utfordrer tradisjonelle filmformler, og setter spørsmål ved hva det egentlig betyr å være til stede i et forhold.
Filmen introduserer oss for familien som består av mor Rebekah (Lucy Liu), ektemannenChris (Chris Sullivan) og barna Tyler (Eddy Maday) og Chloe (Callina Liang).
På overflaten virker de som en vanlig amerikansk familie, men deres indre liv er langt fra perfekt. Rebekah har en tendens til å favorisere sønnen sin, Tyler som er enselvopptatt og mobber, mens ektemannen Chris står overfor et ekteskap i oppløsning. Soderbergh skaper et ubehagelig portrett av en familie som deler et hus, men som mangler emosjonell intimitet.
Datteren Chloe sliter med depresjon etter å ha mistet en venn til selvmord, mens sønnen Tyler viser en ondskapsfull side. Samtidig prøver Rebekah å balansere sine egne juridiske problemer på jobben, samtidig som hun overser datteren. Ekteskapet mellom Rebekah og Chris er på vei til å kollapse, og når de oppdager at de ikke er alene i hjemmet, forsterkes deres indre konflikter.
Soderberghs unike regi og visuelle stil
Steven Soderbergh er kjent for sin nyskapende filmstil, og i Presence tar han et modig valg ved å filme fra spøkelsenes perspektiv. Denne teknikken skaper en intens, nesten klaustrofobisk atmosfære som tvinger publikum til å engasjere seg i handlingen på en ny måte. Skuespillerne leverer sterke prestasjoner, og filmens visuelle stil fremhever følelsen av isolasjon og fremmedgjøring. Dette kan minne om filmene The Others (2001) og The Sixth Sense (1999), som også kombinerer familiedrama med overnaturlige elementer.
Selv om Soderberghs valg av perspektiv gir filmen et originalt preg, kan Presence til tider føles fragmentert. Filmen hopper mellom tidsrom, noe som kan skape en følelse av at den mangler kontinuitet.
En overnaturlig konflikt og familiens splittelse
Filmens styrke ligger i hvordan den blander det overnaturlige med de dype, menneskelige problemene i familien. Handlingen starter med eiendomsmekleren Cece (Julia Fox), som viser Rebekah og Chris huset deres potensielt nye hjem. Huset virker for godt til å være sant, men snart begynner merkelige ting å skje: en maler nekter å gå inn i et rom, ting beveger seg av seg selv, og Chloe begynner å merke en usynlig tilstedeværelse.
Familien er ute av takt med hverandre, og Chloes følelser blir avvist som en konsekvens av sorgen over vennens selvmord. Etter hvert som de paranormale hendelsene intensiveres, kan de ikke lenger ignorere hva som skjer. Familien tvinges til å konfrontere de mørke kreftene i huset, men også deres egne uforløste problemer og usagte ord.
Spøkelset som metafor for familierelasjoner
En av de mest interessante aspektene ved Presence er bruken av spøkelsets synspunkt. I stedet for å se hendelsene fra familiens perspektiv, opplever vi handlingen fra spøkelsenes synsvinkel, noe som gir filmen en mystisk og uforutsigbar kvalitet. Denne stilen skiller seg fra tradisjonelle spøkelseshistorier, som for eksempel Poltergeist (1982) eller The Conjuring (2013), og gir filmen et mer originalt preg. Ved å bruke en kombinasjon av teatralske dialoger og sveipende musikk, skaper Soderbergh en unik audiovisuell opplevelse som veksler mellom intime, dramatiske øyeblikk og klassiske spøkelseshus-skrekkøyeblikk.
I likhet med hvordan It Follows (2014) bruker et ustoppelig monster som symbol på døden, fungerer spøkelset i Presence som en metafor for familiens manglende tilstedeværelse og kommunikasjon. Filmen utforsker hvordan familiens indre konflikter og fraværende bånd gjør dem mer utsatt for de paranormale kreftene som hjemsøker dem.
Presence er en thriller som utfordrer konvensjonelle filmformler med sin ukonvensjonelle stil. Det er en subtil film som bygger på stemning og følelsesmessig ubehag. Den minner oss på at, mens spøkelser kan være skremmende, er det ofte de usynlige følelsene—som frykten for å ikke være til stede for våre kjære—som virkelig kan hjemsøke oss.