Det har vært en lang og krevende vei fra idé til ferdig serie for Festning Norge. For regissør Cecilie Mosli har prosjektet vært både dypt personlig og profesjonelt utfordrende.

Festning Norge består av syv episoder på 45 minutter hver og har budsjett på 100 millioner kroner.

Året er 2037. Norge har kuttet all kontakt med omverdenen og reist en gigantisk mur rundt sine grenser. Innenfor murene lever befolkningen i velstand – trygge på at strenge kontrolltiltak og rikelige ressurser skal sikre stabilitet og komfort.

Men tryggheten viser seg å være en illusjon. Når en dødelig sykdom bryter ut, forvandles det lukkede samfunnet til en livsfarlig felle. Uten mulighet til å flykte, står innbyggerne overfor en eskalerende krise – en krise som ikke bare utfordrer helsesystemet, men også menneskelige relasjoner og selve samfunnets grunnstruktur.

Festning Norge utforsker store og aktuelle temaer som frihet, sikkerhet og menneskelige relasjoner under ekstreme forhold.

Det er en historie som har modnet i takt med verdens utvikling, og som har blitt stadig mer relevant. Veien dit har gått gjennom en pandemi, en krig i Europa.

Mosli har regissert serien sammen med Mikkel Sandemose. Manuset er av John Kåre Raake og Linn-Jeanethe Kyed. I hovedrollene finner vi Selome Emnetu, Tobias Santelmann og Eili Harboe. Rebekka Nystabakk, Pia Tjelta og Preben Hodneland har også sentrale roller.

En historie som traff en nerve

Da Festning Norge kom på bordet, kjente hun umiddelbart at det var et prosjekt hun ville være med på.

– Jeg husker det så godt. Jeg satt i bilen på vei til Lillehammer for å gjøre location-scouting til Tre nøtter til Askepott, da produsent Ales Ree ringte. Vi sto på en bensinstasjon. Det må ha vært i 2020. Pandemien var i ferd med å bryte løs, og vi ante ikke hvor aktuelt dette prosjektet skulle bli.

Serien handler om et Norge i 2037 som har isolert seg fra verden for å beskytte seg mot globale kriser – en idé som plutselig ikke var så fjern lenger.

Det har vært en lang og krevende prosess å få Festning Norge fra idé til ferdig serie. Cecilie Mosli, forteller om en reise preget av pandemier, krig og dypt politiske spørsmål – både foran og bak kamera.

Serien ble påbegynt før pandemien, basert på et manusutkast og et treatment som tok utgangspunkt i en tenkt krisesituasjon i Norge. Men da pandemien brøt ut, ble det plutselig mer enn bare fiksjon.

– Manuset var delvis skrevet, og vi hadde allerede sterke temaer vi ville utforske. Så kom pandemien, og den påvirket alt – også produksjonen. Vi begynte å filme mot slutten av pandemien, men det førte med seg enorme logistiske og praktiske utfordringer. Og da serien var ferdig, kom det ytterligere forsinkelser med lansering på grunn av situasjonen i verden. Vi var redde for at den skulle miste aktualiteten, men det motsatte skjedde. Serien ble, dessverre, enda mer relevant.

Fra skuespiller til regissør

Mange kjenner Cecilie Mosli først og fremst som skuespiller, med en rekke roller i både film, TV og teater. Men etter hvert vokste behovet for å fortelle historier fra den andre siden av kameraet.

– Det kom ganske gradvis. Jeg elsket å spille, og gjør det fortsatt. Men etter hvert kjente jeg på et sterkt behov for å ta styring over de større linjene. Som skuespiller er du en brikke i andres fortellinger – som regissør får du være med å forme selve historien. Det appellerte til meg.

Hun startet i det små, blant annet med radioteater og kortfilmer, før hun fikk sitt regigjennombrudd med TV-serier som Mammon og Grey’s Anatomy. Overgangen var ikke uten utfordringer.

– Jeg måtte bevise. Jeg ble nok sett på som «skuespilleren som ville regissere» i starten. Men jeg tror det har blitt min styrke også – jeg har en naturlig nærhet til skuespillerprosessen, og det gjør at jeg kommuniserer godt med dem på sett. Jeg vet hvordan det føles å stå der og være sårbar.

Innspillingen i Litauen under pandemien

En stor del av serien ble spilt inn i Litauen i tillegg til Bergen – under svært spesielle omstendigheter.

– Det var midt i pandemiens sluttfase, og vi jobbet med strenge restriksjoner hele veien. Vi gikk med munnbind 12 timer om dagen på settet. Lunsjene måtte vi spise alene, på hvert vårt bord. Vi ble testet kontinuerlig, og fikk ikke omgås utenfor kohorten. Det gjorde noe med fellesskapet og psykologien på settet.

Det var også en annen stor verdensbegivenhet som påvirket innspillingen direkte.

– Invasjonen av Ukraina skjedde mens vi var i Litauen. Det var veldig sterkt og nært, fordi Litauen grenser til konflikten geografisk, og fordi mange av de som jobbet i crewet hadde ukrainske venner og familiemedlemmer. Mange hadde flyktninger boende hjemme hos seg. Noen av skuespillerne og teknikerne var til og med tidligere studenter fra kunsthøyskoler i Ukraina.

Mosli beskriver det som en emosjonell og krevende tid, som samtidig førte til et sterkt samhold.

– Det skapte en veldig spesiell stemning. Vi ble ekstremt sammensveiset. Men det var også ensomt for oss nordmenn, for vi var en liten norsk kjerne i et stort internasjonalt team. De fleste andre hadde familie og nettverk der. Vi var isolerte, både sosialt og fysisk. Men vi hadde hverandre, og det betydde alt.

En relevant og nesten skremmende virkelighet

Serien, som tematiserer blant annet karantene, isolasjon, pandemiberedskap og autoritære tendenser, ble plutselig svært nært virkeligheten.

– Det var nesten ubehagelig å se hvor aktuelt det ble. Vi hadde jo med elementer som munnbind, desinfisering, isolasjon – ting som kanskje tidligere ville virket fremmede, men som nå er dagligdagse referanser for alle.

Mosli understreker hvor viktig det var å bruke sin egen erfaring fra pandemien inn i historiefortellingen.

– Det vi tok med oss var kunnskap: Hvordan det føles å være isolert. Hvordan folk reagerer under press. Hva frykt gjør med oss. Det endret perspektivet vårt, og gjorde oss mer presise og ærlige i hvordan vi portretterte krisesituasjoner i serien.

Et kreativt lykketreff 

Samarbeidet mellom Cecilie Mosli og Mikkel Sandemose under utviklingen og innspillingen av serien har vært både nært og unikt. Det hele startet som en slags yrkesmessig blind date – de skulle møtes for å se om de fungerte sammen som regissørteam. Det viste seg raskt å være et lykketreff. Mosli beskriver det som å finne lekekameraten man alltid har ønsket seg.

En viktig forutsetning for at samarbeidet skulle fungere, var fraværet av egoer. Ifølge Mosli er det ingen av dem som sliter med den typen «diagnose». I stedet har prosessen vært preget av raushet, tillit og en felles forståelse av hvilke styrker den andre bringer til bordet. De fordelte ansvar etter hva de var best på, samtidig som de begge holdt seg tett på hele historielinjen – noe som var ekstra krevende siden serien ikke var delt i klassiske regiepisoder, men fortalt som én lang sammenhengende linje. Det betydde at begge måtte være like oppdatert og involvert i hele produksjonen, selv om de hadde hovedansvar for ulike deler.

Mosli beskriver det som en velsignelse å ha en «bestevenn» gjennom hele prosessen – både faglig og personlig. Spesielt viktig var dette under krevende innspillingsforhold. Munnbind, testing, isolasjon og avstand ble en del av hverdagen – noe som skapte ensomhet og krevde sterk støtte og samhold. Da var det avgjørende å ha en god samarbeidspartner, både i motgang og i kreativ utfoldelse.

Samarbeidet deres var også bygget på et felles verdigrunnlag og et dypt engasjement for historien de ønsket å fortelle. De delte en forståelse av hvor viktig tematikken var – spørsmål om demokrati, makt og samfunnsansvar – og jobbet side om side gjennom hele prosessen, fra utvikling til ferdigstillelse. Mosli fremhever det som en av de mest givende og støttende arbeidsrelasjonene hun har hatt, og kaller det rett og slett «utrolig gøy».

Engasjement for historien og demokratiet

For Mosli handler det hele om mer enn bare TV-underholdning.

– Jeg kjenner et brennende behov for å fortelle historier som betyr noe. Og når man ser hvordan verden utvikler seg – med økt polarisering, trusler mot demokratiet, og makthavere som ikke alltid setter fellesskapet først – så blir en serie som dette nesten et kall. Det er ikke sikkert jeg har så mange historier igjen å fortelle, så jeg vil bruke stemmen min på noe jeg virkelig tror på.

Hun trekker frem en episode som gjorde sterkt inntrykk:

– For fire–fem år siden var jeg på en liten busstur med yngstedatteren min. Vi besøkte Stasi-museet i Berlin, og der hadde vi en fantastisk guide. Jeg husker spesielt én ting han sa til ungdommene i gruppa:

«Dette skjedde for bare noen tiår siden. Dere som kommer fra Norge og har vokst opp i et demokrati – husk at det er noe dere må ta vare på.»

Det traff meg sterkt. Jeg husker jeg tenkte: «Ja, vi er faktisk utrolig heldige.»

Og nå, når jeg tenker tilbake – det er jo bare fire år siden! Tiden flyr, og samtidig har det skjedd så mye. Det får meg til å innse hvor viktig det er at vi faktisk tar vare på demokratiet vårt.

Vi har tatt det for gitt altfor lenge. Vi kan ikke bare sitte og se på at det brytes ned. Vi må engasjere oss. Vi må ikke la kommentarfeltene på sosiale medier være arnestedet for hat og drittslenging, hvor folk river hverandre ned uten å tenke seg om.

Vi må snakke sammen – også med dem vi er uenige med – hvis vi skal bevare både demokratiet og ytringsfriheten. Ikke slåss, men lytte.

Festning Norge har premiere på Prime Video den 18. april.