Når man skal lage et kjærlighetsdrama i dag, er det ofte en utfordring for filmskaperne – heldigvis, må man kunne si – at mange av samfunnets hindre for at de elskende skal få hverandre ikke lenger er tilstede. Ikke minst er dette en av grunnene til at romantiske komedier ofte oppleves som nokså søkte. Men det finnes også samfunn hvor kjærligheten i sine ulike former ikke har like enkle forutsetninger som forholdene Hollywood gjerne skildrer.  

Rafiki – som vel å merke ikke er en romantisk komedie – handler om den kenyanske jenta Kena (Samantha Mugatsia), som forelsker seg i den mer frilynte Ziki (Sheila Munyiva). Som et Romeo og Julie-aktig bakteppe er de begge døtre av konkurrerende lokalpolitikerkandidater, men deres største problem er naturligvis at homofili stadig er forbudt i det afrikanske landet, med alt dette innebærer av utstøting, sjikane og trusler om straff. (Dette er som kjent også tilfellet i Uganda, som er opphavslandet til novellen filmen er basert på.) 

Med en ikke særlig lang spilletid og et begrenset karaktergalleri forteller filmen en nokså enkel historie, som innledningsvis nesten kan fremstå som en smule naiv. Regissør Wanuri Kahiu finner imidlertid rom for mange vare og finstemte nyanser, som medvirker til å gjøre filmen til en vakker og engasjerende kjærlighetshistorie. Samtidig påminnes vi jevnlig om det overskyggende alvoret i jentenes situasjon – som etter hvert skal bli mer framtredende, i effektfull og ubehagelig kontrast til filmens romantiske første del. Slik den dempede fortellerstilen på ingen måte forhindrer 
Rakiki i å være et kraftfullt og nødvendig rop om oppmerksomhet rundt den pågående forfølgelsen av homoseksuelle i mange deler av verden.