Det har vært store forventninger til Vibeke Idsøes filmatisering  av Erik Fosnes-Hansens roman.
Løvekvinnen er et ambisiøst prosjekt til åtti millioner kroner –veldig mye penger i norsk sammenheng.

Eva blir født på et småsted i Norge i 1912. Moren dør i barsel, og barnet har en medfødt defekt som gjør at kroppen hennes er dekt av hår over hele kroppen– nærmest en pels. Faren  hennes, stasjonsmesteren,  er en mann av den gamle skole. Han viser ikke følelser og skjemmes over datteren. Han holder henne i isolasjon både for å beskytte henne og seg selv for bygdesladderen.

Vi følger Eva gjennom tre stadier av oppveksten, spilt av henholdsvis Aurora Lindseth-Løkka som barn, Mathilde Thomine Storm som ungdom og Ida Ursin-Holm som voksen. Vi møter en jente som vokser om i utenforskap, men det hele er veldig mildt skildret og for nedtonet til å vekke det store følelsene hos publikum.

Ryktet om løvekvinnen sprer seg  – og helt fra universitetet i København kommer en professor for å studere henne. Eva blir også invitert til en konferanse i den danske hovedstaden hvor eksperter fra hele verdene kommer for å studere løvekvinnen.

Løvekvinnen er blitt en filmatisk vakker film -nydelig fotografert av danske Dan Laustsen. Her er mye godt håndverk bak kamera. Man undres likekvel over kulissene som til tider virker vel kunstige, og det dialektmessig kaoset i denne bygdebyen. Det burde vært unødvendig en film til åtti millioner. Problemet er fremst et ujevnt manus.

Vibeke Idsøe har villet  gjøre enoppveksthistorie om utenforskap, men filmen blir først og fremst fortellingen om stasjonsmesteren – i Rolf Lassgårds skikkelse. Det er han som bærer filmen og historien – og det gjør han som vanlig på en fremragende måte. Skuespillerprestasjonene til de to som spiller de unge Løvekvinnen er dessverre mer ujevne. Til tider blir replikkene svært stive.

I den siste delen av filmen møter vi en kvinne som overvinner alle fordommer. Det er den mest interessant delen av filmen og kunne med fordel fått er mer plass i en håndversmessig vellaget film som med fordel kunne ha vært klippet noe ned.