(AREZZO) Hesteløpet Palio stammer fra verdens eldste ridderturnering med hester. Rittet går tilbake til 1238) Det er et vanvittig hesteritt rundt torget i den toskanske byen Siena.
Italienske Cosmia Spenders dokumentar er en thriller i westernstil. Hennes film Palio, ble presentert på årets Tribeca Film Festival og ble med en gang lagt merke til verden over.
Palio er en hestetevling mellom ti bydeler (valgt ut fra totalt 17) i Siena. Løpet skjer to ganger i året, den første Palio er 2. juli til ære for ”Madonna di Provenzano”, og den andre Palio er 16. august til ære for ”Madonna Assunta”.
Til tross for at det er mange andre aktiviteter innenfor hver bydel, er Palio den aller viktigste. Den består ikke bare av to løp i året som hver gang feires i fire hele dager. Det er snakk om løp som forberedes hele året. Helt fra vinteren av tar festkomiteene seg av strategiene og holder kontakt med jockeyene og med eierne av hestene.
Mørk og storslått tradisjon
Dokumentaren sentrerer seg om rivaliseringen mellom Tittia (Giovanni Atzeni), en ustyrlig 28-årig jockey fra Sardinia og Trecciolino (Gigi Bruschelli), hans ekslærer, vinner av tretten Palio i løpet av seksten år. Gigi er en mester i intriger og strategier – og som for tiden etterforskes for falskneri og mishandling av dyr. Dramaturgisk forteller Cosima Spender som om det var en duell i en westernfilm. Det hele fantastisk fotografert av Stuart Bentley med en nesten hollywoodsk appell (en mellomting mellom Gladiatoren og Sergio Leones spaghettiwestern).
– Palio, er en mørk, men likevel storslått tusen år gammel tradisjon i Siena med intriger, komplott, rivalisering, nepotisme og korrupsjon av enhver art. Tilhører dette kun filmens verden eller speiler det den virkelige atmosfæren i Siena?
– Mens jeg laget filmen kom jeg tett på Bastiano, en pensjonert jockey og en stor historieforteller. Han var helt avgjørende for at jeg kunne få et blikk inn i Palios underverden. Mens de ”aktive” jockeyene var veldig påpasselige og tause om sine intriger, fikk jeg plukket opp veldig mye ved å tilbringe tid sammen med Bastiano og hans venn Sergio Profeti. Jeg tror ikke filmen avslører noen store hemmeligheter – alle i Siena vet alt om Palio. De tilbringer mange timer med å finne ut av hvem som har gjort avtale med hvem. La oss ikke glemme at folk fra Siena hevder at deres ”giochino”(lite spill= Palio) er den mest ærlige sporten i verden, fordi de sier at bestikkelsene er gjort foran alle. Det er hele poenget. Det er folk utenfor Siena som ser det hemmelige. Gjennom redigering, foto og valg av karakterer, setter vi ut for å trekke betrakteren inn i atmosfæren, slik at du ser denne verdenen fra innsiden.
Den regiformen du har brukt i filmen minner om den i en actionfilm, dynamisk og med mye adrenalin. Med vide sletter, som i de klassiske westernfilmene, men også storslagne opptak ovenfra, sceneopptak, nær- og fjernopptak av skuespillerne, detaljer… Av og til minner det om en film av Sergio Leone og satt i scene av Kathryn Bigelow. Hva gjorde at du valgte denne måten, og hvordan gjennomførte du det? Jeg vil tro at siden du filmet fra virkeligheten, så var vanskelighetene mange?
– Det var et utfordrende prosjekt, ikke bare på grunn av det lukkede samfunnet rundt løpet, men også fordi Palio er et stort koreografisk fenomen. Under filmingen, fire dager før løpet, ”mistet” vi våre hovedpersoner da de gikk for å leve i bydelen de red for. Dette var et ekstremt anspent øyeblikk. Produsentene fikk panikk fordi vi ikke hadde fått tilgang til hver enkelt bydel (en umulig ting å få til, politisk), og klipperen fortalte meg at vi ikke hadde noen historie. Filmfotografen og jeg fokuserte på å få bilder av jockeyer når de gikk rundt i gatene eller de gangene de var i offentligheten. Vi hadde enkle regler når vi filmet: enten brede skudd eller ekstreme nærbilder. Dette er en direkte henvisning til Sergio Leone.
Action
Fra starten av hadde jeg bestemt meg for å fokusere på jockeyene. Jeg visste hva jeg ville, og det er nøkkelen. Hvis du kjenner temaet du utforsker fra starten, så vet du hvordan du skal lede en innspilling – så kan skrive filmen din i redigeringsrommet. Klipperen min, Valerio Bonelli, kommer fra fiksjon (han har klippet Philomena, The Program, Florence Foster Jenkins) og han jobbet på Gladiator, Black Hawk Down og mange andre actionfilmer. Valerio brakte inn actionelementet.
Vi plasserte mange kameraer på strategiske steder rundt torget for å kunne filme det som en actionfilm.
Det at du vokste opp i det indre Toscana i en smeltedigel med en flerkulturell familiebakgrunn med engelsk far, amerikansk mor og utdannet i London, har dette inspirert og hjulpet deg i utførelsen av dette imaginære renessansebildet?
– Jeg har vokst opp i en kunstnerfamilie. Jeg ble dratt med i kirker og museer gjennom hele barndommen. Min mor er besatt av ”komposisjon” – så det er ikke noen tilfeldighet at jeg endte opp med å jobbe med et visuelt medium. Men det var likevel det at jeg studerte antropologi og kunsthistorie fulgt opp av National Film and Television School som har formet meg som filmskaper.
Det jeg er mest stolt over i filmen er forholdet til karakterene. Hadde jeg ikke fått et så godt forhold til dem, hadde det blitt en helt annen film. Det har også vært med på å gjøre meg enda stoltere over mitt fødested, mitt hjemsted og det språket jeg lærte som barn.
Kollektiv prosess
Å lage film er en kollektiv prosess. Det at jeg har lykkes skyldes ikke minst fotograf, kliper, lydavdeling og komponist. Det var rett og slett et drømmelag.
Støtte dere på vanskeligheter, øyeblikk av motløshet, hindringer eller uforutsigbarheter?
– Jeg fikk mange venner, og helt sikkert også mange fiender. Folk i Siena følte nok av vi invaderte dem med vårt store følge av folk og utstyr. Det var atskillig enklere med jockeyene. Jeg opplevde mye mistillit i byen, men Palio i seg selv er mye viktigere enn hvilket som helst film crew. Jeg velger likevel ikke å fokusere på de vanskelige stundene, fordi de ble totalt utvisket av øyeblikk med eufori under innspillingen.
Palio er rester av en svært gammel verden. Jeg ser det som et vakkert ritual som kobler dagens moderne Siena med forfedrene. Det er et unikt fenomen, er det også manifestasjon av kollektivet fremfor individet.
– For noen år siden skrev jeg manuset til en tegneserie med handling fra Siena under en imaginær «helvetes» – Palio. Under min research, måtte jeg spørre, lytte, stille spørsmål som nok var ubehagelige ut fra svarene jeg fikk – som om man hverken kunne eller burde fortelle om Palio, som om det var et mysterium som måtte beskyttes og ivaretas for utenforstående. Har du hatt en lignende erfaring?
Absolutt, men som jeg sa valgte jeg å følge jockeyene som er både outsiders/insiders som meg. Jeg følte at jeg var den første som virkelig var interessert i å høres deres side av historien. De har som kunstnere ellers i samfunnet – de er “jollies of the pack” og jeg fikk et godt forhold til de fleste av dem.
Forteller fra hjertet
– Filmen din er jo svært godt mottatt på festivaler utenlands. Tror du det kan skyldes at du ikke viser frem det tradisjonelle turistversjonen av Italia?
– Jeg ble veldig overrasket over at enkelte italienske aviser dømte filmen uten å i hele tatt ha sett den. Filmen presenterer ikke ‘The Complete Encyclopedia of the Palio’ – det er ikke et faktaprogram – det er en fortelling. Den har hovedpersoner, den har biroller, den har en episk struktur. Det er en versjon av Palio. Som regissør, kan jeg fortelle deg fra bunnen av mitt hjerte at jeg elsker Palio, jeg elsker Siena og naturen rundt Siena hvor jeg ble født og vokste opp. Jeg elsker karakterene i filmen. Vi gjorde ikke en propagandafilm, men vi fortalt en god historie om en bestemt sommer som best vi kunne. Hvis folk liker den, blir jeg glad, hvis folk ikke liker den, er det ingenting jeg kan gjøre med det. Alle er fri til å ha sin mening.
Palio-begivenheten blir ofte bekjempet av dyrevernsgrupper, sett ut fra den blodige og ofte fatale bruk av alle de flotte hestene. Du som har sett og studert dette, og opplevd dette fra innsiden, hva tenker du? Er du for å beholde tradisjonen eller for å endre den til en mer nåværende «miljøvennlig» moderne versjon?
– Jeg tror Siena er et av de siste stedene der hesten er en integrert del av samfunnet. Som sådan bør Palio bevares og beskyttes. Dyrebeskyttelsen bør heller konsentrere seg om alt det uetiske som skjer på kylling- og storfefarmer fremfor Palio.