Taviani-brødrene har blitt over åtti og denne lille, 75 minutter lange filmen er nok deres svanesang. Dette er imidlertid noe helt annet enn de visuelt smektende, naturskjønne og tungt allegoriske filmene de har blitt så kjent for, for eksempel
San Lorenzo-natten (1982) eller
Kaos (1984). Det som er spesielt med denne filmen er at alle rollene besettes av tungt kriminelle langtidsfanger – den som ser hyggeligst ut av dem sitter inne for drap – i et høysikkerhetsfengsel i Roma. De skal sette opp en forestilling av Shakespeares «Julius Cæsar» og går til oppgaven med stor intensitet.

Vår viten om skuespillernes høyst uvanlige bakgrunn gir oss noen helt spesielle briller å se igjennom. Dette er noe filmen sårt trenger, for når sant skal sies er det ikke voldsom dybde over  hvordan fangenes arbeid med materialet reagerer med deres egen traumatiske fortid – for komplottet og maktkampen mot Cæsar ligner på deres egne mafiøse forbrytelser. Da er det mer interessant hvordan det virkelige fengselet oppfinnsomt danner kulisse for truppens prøver. Vant Gullbjørnen i Berlin i år, men det er ikke fritt for at man føler at det må ha vært enda bedre filmer i konkurransen enn denne.