Det er med forundring jeg har sett
Boktyven i regi av
Downton Abbey-regissør Brian Percival. Han har laget en sentimental  og familievennlig Holocaust-film basert Marus Zusaks barnebok fra 2005. Det hele fortelles ved hjelp av fortellerstemmen til Døden selv.

Handlingen starter på slutten av 30-tallet i Tyskland. Nazistene styrer og annerledes tenkende forsvinner. Det gjør også moren til tolvårige Liesel Meminger (Sophie Nélisse) også – i tillegg har lillebroren også nettopp dødd. Unge Liesel, som også viser seg å være analfabet får nye foreldre – det barnløse paret Hubermann, Hans (Geoffrey Rush) og Rosa (Emily Watson). Han er livlig og snill, mens stemoren fremstår som kald og kontrollert. Vil følger Liesel inn i hennes nye liv med mobbing fordi hun ikke kan lese, før hun med sin fysikk setter seg i respekt. Klassekameraten Nico blir hennes beste venn, mens en annet en klassen – et Hitler Jugend-medlem alltid er etter henne. Liesel viser seg å være gløgg og kvikk. Hun lærer raskt å lese – og blir en lesehest. Bøkene får hun låne hos borgermesterens kone.

Med krystallnatten, knusing av jødisk eiendom, David-stjerne og arrestering av jøder blir Liesel vitne et samfunn i forandring på veien mot krig.  Alvoret kommer inn når steforeldrene hennes skjuler den unge jøden Max for nazistene. Men det hele virker nærmest som en lek i filmen – overfladisk og uengasjerende formidlet. Brian Percival greier ikke å gi oss redselen i kjelleren og oppleve djevelskapen både jøder og opposisjonelle opplever. Det hele blir bare kjedelig langhalm.

Boktyven tar for seg en viktig historie, men det hele er gjort på en forunderlig gammeldags og uengasjerende måte som gjør at du gjesper av det hele i stedet for å gråte. Det som redder filmen fra totalt haveri er unge Sophie Nélisse i hovedrollen som Liesel.

Boktyven er en antiseptisk fremstilling av krigen tilpasset  et familiepublikum som kan oppleve Holocaust sammen over popcornpakkene og cola på tilbud.