Filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er vant til suksess i utlandet og motgang i ­hjemlandet. Hans siste film
De umoralske fikk verdenspremiere i Toronto i høst og ble utropt til en av årets morsomste og mest provoserende dramakomedier.

Høstløvet faller i bakgården på Frogner i Oslo, i gyldne, røde, fargesprakende toner. Filmkunstens siste bohem skuler skjevøyd og melankolsk på fargeprakten og påstår at han elsker naturen.

– Problemet med naturen er at den gir ingen løsninger, ingen svar. Jeg har forsøkt febrilsk hele sommeren, men naturen liker meg ikke, sukker Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Den høstprydete bakgården er bohemens skrivestue med Mac`en klar på bordet under vinduet hans i kunstner­kollektivet Volapuk. Der har han sittet i 12 år, ­gjennom tre årstider i sol og regn med og uten parasoll, tenkt sjelfulle tanker og skrevet slemme filmmanus. I det siste har han tenkt mye på sex og gamle ­skillings­viser, deilig umoral og prostitusjonens ­velsignelse i velferdsstaten Norge. Det er blitt til hans 2. spillefilm med den vidløftige tittelen
De umoralske – eller tannlegens ­datter, blikken­slagerens sønn og den for­latte stormanns­yngling. En skillingsvise fra vår tid.

Umoral

– For meg kommer tittelen ofte før ­historien og det er noe veldig tiltrek­kende over all umoral. Jeg er jo en outsider selv som befinner meg 2 cm til siden for virkeligheten. Derfor er jeg opptatt av outsidere som bryter grenser og går inn i ukjente landskap, forteller Lars Jacobsen og ­karakteriserer
De umoralske som en håndholdt, rufsete og billig film.

– Formen er en blanding av norsk trash og fransk bølge og er både smal og bred samtidig. Visuelt har vi jobbet med bølgeestetikken på vår egen måte med mange raske klipp og tidshopp. Det er blitt en ­annerledes film som kan være utfordrende for noen å se på. Men samtidig er det en ­familiefilm som de fleste kan ha glede av, fra tenåringer til bestemødre. Fordi ­handlingen er så enkel at alle kan forstå den! Altså en
utfordrende familiefilm!

De umoralske har et budsjett på 600 000 med ukjente skuespillere i rollene. Filmen forteller om de to lite verdig ­trengende trygdemottakerne Camilla og William som bruker trygden på ferie og moro istedenfor å betale ­regningene. Når barnevernet truer med å ta babyen fra dem, rømmer de til skogs og livnærer seg som best de kan. Da får William en lysende ­forretningsidé. Om han prostituerer Camilla kan de kjøpe bobil og dra fra triste Norge til deilige Spania.

Da
De umoralske ble vist på film­festivalen i Toronto i september, høstet den glitrende kritikker og fikk stor oppmerksomhet. Filmkritikerne beskrev filmen både som ”en antisosial drama­komedie som viser baksiden av det ­oljerike Norge” og som ”et kritisk og ­alternativt blikk på det norske velferdsparadiset”. Filmen ble også sammenlignet med Lars von Triers
Idiotene.

– Ååå du vet Lars og Lars vi hører jo sammen, koketterer Lars Jacobsen og er smigret, glad og beæret over å nevnes i samme åndedrag som mesterregissør og provokatør von Trier. Men han plasserer det filmatiske slektskapet på nevø-siden. Som
Idiotenes onde nevø.

Trash- og homsefilmer

–
De umoralske er en historie om oss i den norske velferdsstaten, men det er ingen kritikk av det å gå på trygd. Tvert i mot er det en hyllest til mennesket som aldri blir strømlinjeformet, og en feiring av de som ikke klarer å tilpasse seg det snille, gode velferdssamfunnet til tross for tusenvis av velmenende hjelpeordninger. Det er flott! Det liker jeg! Da mennesket var i Paradis fikset de ikke det heller. De måtte jo spise av det forbudte eplet!

Lars Jacobsen regnes som den første norske regissøren som ga seg i kast med trash- og homse-filmene. Fra midten av 90 tallet regisserte han 8 kortere trash-filmer og novellefilmen
Fremragende timer som vant priser på filmfestivalen i Berlin og på Tribeca Film Festival. Har da ekskongen av trash funnet tilbake til røttene?

– Joda jeg har gått ”ad fontes”- tilbake til kilden. I trash-filmen finner jeg energi og inspirasjon. Mange kunstnere kverner på et tema som stadig går igjen. Hos meg er hovedtematikken uskyld som brytes ned.

Spillefilmdebuten kom i 2007 med

5 løgner, en storsatsing på 14,5 millioner med stjerner som Pia Tjelta og Jon Skolmen i rollene. Filmen fikk brukbare kritikker, men en lunken mottakelse av ­kinopublikummet. Og ble en kommersiell flopp. En rasende Lars Jacobsen luftet sin frustrasjon i media og skjelte ut det norske filmpublikummet for åndelige ­pygmeer, ­idioter og bønder med hodet ­begravet i ­potetåkeren.

– Det var en veldig morsom periode. Det startet med en uskyldig, liten bi­setning i NRK P2 som ble plukket opp av avisene. Da klarte jeg ikke å motstå fristelsen og slapp meg løs. I flere uker var jeg landets mest presseomtalte person og det ­strømmet inn morsomme invitasjoner, rare tilbud og gratis tidskrifter. Jeg har for lengst skværet opp med bøndene og sagt i Dagbladet at jeg elsker norske bønder og er blitt så glad i bøndene at jeg drar gjerne på storbyweekend med dem!

 

Provokatør

Kunstneren, bohemen og provokatøren Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen vandrer rundt i sitt løvprydete bakgårdskontor og grubler over forholdet mellom natur og kultur, mellom dyret i oss og det moralske. Der er det et spenningsfelt med mye ­energi. Han er slett ikke så opphengt i sex og prostitusjon som mange tror, men ­ønsker å skildre de menneskelige behov – plettfrie eller plettfulle. Han filosoferer gjerne om kjærlighetens vilkår i vår tid og slår fast at det å få lov til å elske et annet men­neske er like viktig som å bli elsket. For øvrig er han blitt elsket av fast kjæreste de siste 10 årene, selv om begge får lov til å rote litt på siden.

– Hva gjør så bohemen om det åndelig forfalte norske kinopublikummet fortsatt ikke er mottagelig for en seriøs drama-­komedie-tragedie som
De umoralske?

– Alle kunstnere ønsker jo å lykkes ­enten kunstnerisk eller kommersielt. Sist lykkes jeg ikke med noen av delene. Problemet er det pekuniære, jeg har ingenting å leve av og må da finne på noe annet. Det er et av kunstnerens problemer. Som Jens Bjørneboe sa; Det frie mennesket lever i evig usikkerhet, det er prisen for den ­åndelige friheten.

Ekskongen av trash har ikke tenkt å ­abdisere fra registolen med det første og er i gang med innspillingen av nok en film med tittelen
Sommeren jeg var snill og lover en ennå mer rufsete, provoserende, håndholdt og billig film.