– Det begynte med at jeg fikk en kort e-post, som til og med havnet i spammailen min, fra en svensk produsent. Han skrev at han utviklet et prosjekt med Sveriges beste manusforfatter som han trodde at kunne passe for meg, og lurte på om jeg ville lese manuset. Naturligvis svarte jeg ja, forteller regissør Jens Lien.

Forfatteren det var snakk om viste seg å være Peter Birro, som på sin omfattende merittliste har tv-serier som Hamarkullen, Det nye landet og Opp til kamp, og spillefilmer som Snabba Cash II og Monica Z. Det aktuelle prosjektet het Viva Hate, og er en miniserie i tre timeslange episoder om musikk, opprør og ung kjærlighet fra rockemiljøet i Gøteborg på begynnelsen av 90-tallet.

– Jeg leste manuset, og det hooket meg kjapt. Det var mye ved den tiden og den perioden i livet jeg hadde gått med planer om å lage film om selv. Den fasen i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene hvor ting virkelig brant, du skulle bekrefte deg selv og vise andre at du var noe – og gjerne se resultater allerede i morgen, sier han.

– Jeg tror mange har hatt en sånn periode hvor ting mer eller mindre eksploderte, og den man tror man er eller ønsker å være skal ut og fram. Manuset fanget det der ungdommelige kræsjet av desperasjon og overmot.

Lien forteller at han dro over til Sverige og hadde et nokså kort møte med produsenten fra selskapet Anagram og Birro, og la fram hva han syntes og hvordan han så for seg serien. Og at de veldig kjapt fant ut at de var på bølgelengde.

– De hadde sett Sønner av Norge, og var ute etter noe av det samme filmspråket vi brukte der. En slags opphøyd realisme. Det handler ikke om fire jazzmusikere med intellektuelle fraser, men om ungdom som ikke holder noe igjen.

Navn fra Morrissey

For i liket med Liens forrige spillefilm, handlet også Viva Hate om ungdom som spiller i band – selv om sjangeren denne gangen ikke er punk, men indierock. Viva Hate er nemlig også navnet på bandet seriens hovedpersoner spiller i, oppkalt etter den første soloplata til artisten Morrissey fra det legendariske britiske bandet The Smiths.

Etter hvert handler det dessuten om hovedpersonen Daniels forelskelse i den tungsindige Fanny, som på sin side dyrker The Cure og radikal feminisme.

– Hvor personlig var denne historien for Peter Birro?

– Han har brukt mye av seg selv og egne erfaringer. Birro spilte selv i et band i Gøteborg på denne tiden ved navn The Christer Petterssons, som riktignok kanskje hadde mer attitude enn talent. Men den følelsen av å være rebell og ville lage skandale, det er personlig for ham, sier Jens Lien.

Selv forteller Lien, som selv spilte i flere band i Oslo på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, at han falt for historiens klassiske elementer i tillegg til den ungdommelige følelsen.

– Karakterene og historien har på et vis noe arketypisk ved seg. Kall det gjerne rockeklisjeer, som vi bruker skamløst, og løfter til noe overrealistisk. Tanken var at det skulle starte med et smell, og deretter skulle det gå oppover!

Personlige historier

Serien har da også svært mye energi i skuespill, tempo og musikk – i tillegg til å veksle mellom flere sjangre, som drama, komedie og til en viss grad krim, i form av en bihistorie hvor hovedpersonen blir ledet utenfor lovlige veier av sin kriminelle storebror.

Lien synes imidlertid ikke det var spesielt vanskelig å balansere disse ulike elementene.

– Det er helt etter min smak å krysse sjangre. Å jobbe med at publikum i det ene øyeblikket skal le, og i det neste nærmest angre på at de lo. Jeg liker å kaste publikum emosjonelt fram og tilbake. Slik at man nærmest får en fysisk opplevelse av å se filmen eller serien, sier han.

– Det kan selvfølgelig være en utfordring for de mest konservative publikummere, som vil ha en sjanger å holde fast i. Men den sjansen tok vi. Jeg mener dessuten at man i Skandinavia er litt mer åpne for å ta imot filmer og serier som har flere sjangre i seg, enn muligens i mer kommersielle og industrialiserte filmland. Som for eksempel USA, hvor man må dyrke sjangeren i mye større grad, for å holde på publikum.

– Hvordan opplever du å gå inn i en historie som er såpass personlig for forfatteren, og å skulle overta den?

– Jeg går på en måte bare inn og ”tar saken”, som en hver annen film. Man gjør jo historien til sin egen, gjerne ved å bruke av sitt eget liv og parallelle erfaringer. Viva Hate var nesten en personlig historie for meg også, jeg kjente meg veldig godt igjen de følelsene og den tida der. Og så hadde jeg jo førstehånds tilgang til forfatteren, sier Lien.

– Sønner av Norge var på et vis en enda mer personlig historie fra forfatterens side, fordi det handlet om familien til Nikolaj Frobenius. Ikke minst om faren hans, legger han til.

– Måtte du gjøre noen spesiell research, siden handlingen utspiller seg i et såpass spesifikt miljø?

– Egentlig ikke så mye i forhold til miljøet, for det opplevde jeg som ganske likte det jeg kjente fra Oslo. Selv om det kanskje var litt større, med noe flere band og muligens litt annen musikkstil i Sverige enn i Norge på den tiden. Men konseptet med rockeklubber, okkuperte hus og referansene til musikk var nokså likt, sier regissøren, og legger til at den største utfordringen var å bli kjent med byen det skulle utspille seg i.

– Jeg dro for eksempel til bydelen Majorna, som det står om i manuset, men så bare noen småhus. Det blir ikke det samme om du ikke har opplevd stedet gjennom en forelskelse, en bandhistorie, blitt banket opp der eller noe – du har ikke noen følelser knyttet til stedet. Så det tok meg litt tid å skjønne Gøteborg, og se den skitne sjarmen som er der.

Lien forteller at han først og fremst tok til seg dette ved å reise mye rundt i byen, samt å snakke mye med folk.

– Jeg pratet med folkene i bandet The Soundtrack of Our Lives, som var involvert i serien og sentrale i rockemiljøet i Gøteborg på den tiden. Og med Peter Birro selv, vi dro mye rundt og så på steder sammen. Men han var ikke så opptatt av at alt skulle stemme med hvordan han hadde opplevd eller skrevet det, men mer av følelsen av energien, forteller Lien.

– Dessuten ansatte jeg veldig mange i staben som hadde et forhold til den musikkscenen og det miljøet, som scenograf og kostymeansvarlig og så videre. Da jeg intervjuet folk, merket jeg om de hadde en følelse for miljøet eller ikke. Det er ikke alltid så viktig, men for dette prosjektet syntes jeg det. Det gjorde arbeidet mye morsommere, vi var en gruppe som skulle gjenskape noe sammen.

– Tror du det hadde noen fordeler at du som nordmann kom inn utenfra, og var det eventuelt noe som var attraktivt for produsenten og manusforfatteren?

– Ja. Jeg har en mye mer konkret tilnærming til miljøet og tidskoloritten siden jeg ser det hele utenfra. I følge Birro er dessuten svenskene litt mer reserverte, mens vi skulle være rå og eksplosive, svarer Lien.

– Jeg tror det alltid er en fordel å komme utenfra og portrettere noe. Men for meg var ikke det å filme i Gøteborg så veldig forskjellig fra å skulle filme i for eksempel Bergen. Når man går inn i et filmprosjekt skaper man en ny verden, basert på føringene i manus kombinert med egne erfaringer. Det kan imidlertid hende svenskene synes det var rart at det kom en gruppe nordmenn og skulle lage SVTs nye storsatsing. Jeg vet ikke, det var ingen som sa noe. De er jo høflige!

Regissøren hadde nemlig med seg en rekke nøkkelfunksjoner i staben fra hjemlandet, inkludert fotograf, klipper, komponist, b-foto og grip – samt en svensktalende Sven Nordin i en mindre rolle.

– For å få det uttrykket du har lyst på, er det viktig å jobbe med de folkene du har blitt kjent med og bygget det opp en felles forståelse med. For meg var det i grunn et premiss som ble formulert tidlig å kunne ha med meg visse folk. Heldigvis hadde jeg produsenter på denne serien som forstod verdien av dette, det var bare positivt for dem.

Ikke naturalisme

Viva Hate ble sendt på svensk tv i romjula, og skal vises på NRK i løpet av vinteren eller våren. I tillegg arbeider Lien med å klippe en halvannen times kinoversjon for internasjonale filmfestivaler.

– Det er jo snakk om å ta ut halvparten materialet, så det er utfordrende. Ikke minst å velge ut den dramatiske buen for filmversjonen, sier han.

Den norske regissøren har tidligere laget en rekke kortfilmer, i tillegg til spillefilmene Jonny Vang, Den brysomme mannen og flere ganger nevnte Sønner av Norge. Viva Hate er imidlertid hans debut som tv-serieregissør, noe han oppsummerer som en utelukkende positiv erfaring – med et bra prosjekt, en dyktig stab og mye entusiasme fra alle involverte.

– Hvordan vil du oppsummere de største forskjellene fra arbeidet med spillefilmene dine?

– Selve prosessen har ikke vært så ulik. Dette er jo en miniserie i tre episoder, og produksjonen har i grunn vært som en tre timer lang spillefilm. Men strukturen i fortellingen er annerledes, blant annet med en cliffhanger i slutten av hver time.

Lien vil også trekke fram en annen struktur enn den dramaturgiske som en vesentlig forskjell.

– Den største forskjellen ved det å jobbe i Sverige, har imidlertid vært at alt har vært så strukturert. Vi er like flinke i Norge. Men man kommer ikke utenom at svenskenes sans for «ordning og reda» ga en ryddighet jeg likte, svarer Lien.

– I tillegg har film og tv-serier litt forskjellig bismak, fortsetter han.

– Kinofilm har et publikum som har tatt banen ned til byen og kjøpt billett, de har bestemt seg på forhånd og gjør kanskje en kveld ut av det. Da har du et dedikert publikum. En tv-serie møter på sin side både folk som har bestemt seg for å se det og folk som bare sitter og zapper, og folk får jo nærmest slengt tv-serier etter seg nå for tiden.

– Tok du noen spesielle grep for å fange folks oppmerksomhet?

– Jeg tenkte i hvert fall at vi kunne tillate oss å være ganske intense, fordi vi er en liten boks i stua som står og skriker, ikke et svært kinolerret i en mørk sal. Og for å skille oss ut i mengden av serier.

– Da er vi tilbake til seriens energi og ikke alltid realistiske stil. Du er ikke redd for at denne stilen skal gå på bekostning av troverdigheten?

– Jeg har aldri vært redd for det, egentlig. Alle filmer bruker jo et konstruert språk, realismen som stil er også et konstruert språk. Argumentet om at ’sånn snakker man ikke’ er bare tull – karakterene skal føre et språk som passer i det universet man prøver å skape. Men det er viktig å definere dette universet tidlig, så publikum er med på premisset. Selv om det til syvende og sist er en smakssak, sier Lien.

– Viva Hate er på mange måter skrevet sånn også, med mange oneliners som jeg ville beholde, tilføyer han.

– Ja, deriblant noen Smiths-referanser, i replikker som ”jeg drømte om deg i går, og falt ut av sengen to ganger”?

– Det er en del sånne, og det syntes jeg var den del av kvaliteten. Den krystallklare dialogen, hvor det ikke var rom for mumling eller den type muntlighet eller naturlighet – for da kunne mange av poengene ha forsvunnet.

– Det var kanskje ikke så mye rom for improvisasjon for å få ungdommene til å si ting på sin måte?

– Vi jobbet masse med improvisasjon når vi begynte hver scene, og så justerte jeg gradvis etter hvert og tok det opp eller ned. Jeg var ute etter å få fram poengene i teksten, men det er jo de som skal levere den, sier han.

– Mer generelt handlet regien mye om å holde energien deres i gang. For ungdom i den alderen kommer energi ofte i sånne intense kast, det kan være vanskelig å holde den oppe i 50 dager.

Mye fet musikk

Lien forteller at han hadde en omfattende prosess hvor de oppsøkte skoler og andre steder for å se etter unge til å bekle rollene.

– Vi hadde enormt mange inne til vurdering, som alltid. Men det er superviktig. Er du for kjapp i valget av skuespillere, kan du få store problemer senere.

– Var forhold til rock og spilleferdigheter noe dere så etter?

– Nei, vi lette etter rette typer og energi. De er jo en helt annen generasjon. Da vi skulle spille inn en scene på en fest, måtte jeg vise en av skuespillerne hvordan man holder en LP-plate! Ambisjonen var at de skulle lære seg å spille instrumentene og låtene, det ville gi dem et riktig utgangspunkt.

I rollene som Daniel og Fanny endte valget på henholdsvis Tom Ljungman og Fanny Aström, som begge hadde tidligere erfaring som skuespillere – i motsetning til de andre tre gutta i bandet Viva Hate. Lien kan imidlertid fortelle at Ljungman også sang i rockeband i virkeligheten.

Låtene de spiller i filmen, er på sin side skrevet av Ian Person, gitarist fra tidligere nevnte Soundtrack of Our Lives. Regissøren berømmer også samarbeidet med ham.

– To timer etter vi vårt første møte sendte Person meg en låt på mail, som viste at han hadde skjønt nøyaktig hva jeg var ute etter. Låta er den første bandet spiller i filmen.

Til ungdommen

På lydsporet for øvrig er det brukt en masse tidstypiske låter, deriblant flere heftige av Morrissey og The Cure, samt noen mer kortreise låter av blant annet Imperiet og – kanskje mer overraskende – Bjørn Afzelius. Lien forteller at det var en utfordring å sikre seg all musikken de ville ha.

– Det var vanskelig å få rettighetene. The Smiths var utelukket, fordi Marr og Morrissey har et fiendskap. Men Morrissey var klar over at serien var på gang, og vi fikk låter av både ham og The Cure. Låtene som er forankret i handlingen, er fra den tiden – men jeg valgte noen senere Morrissey-låter til selve musikksporet, som jeg syntes er hans beste. Noen andre navn ble for dyre, for eksempel ville jeg ha AC/DC og The Cult. Men vi har fått med mye fet musikk, og det er alltid gøy, sier Lien entusiastisk.

– Jeg var litt redd vi skulle ende på et kompromiss, og sa tidlig til produsenten at vi måtte sette av nok penger på musikkbudsjettet. Hvis ikke, skuffer vi publikum!

– Er serien laget for unge i dag, eller for dem som var unge den gang?

– Vi var nok litt åpne, men tenkte at den først og fremst var for ungdom i dag – men at de gjerne måtte se den med sine foreldre. Folk over 55 tenkte vi derimot ikke at ville være så interessert, svarer regissøren.

– Til syvende og sist handler det jo om ungdom. Vi ser også av mottakelsen at den settes størst pris på av unge.

– Så ungdom relaterer seg til serien, selv om handlingen ikke er fra deres tid?

– De relaterer seg til det serien handler om. Og jeg tror de synes tilbakeblikket og nostalgien er kult – det blir vel slik jeg tenker på 60- og 70-tallet. Noen av skuespillerne var jo ikke en gang født da serien utspiller seg. Dessuten tror jeg de liker at serien har en såpass rå, energisk og anarkistisk tilnærming til drama.

– Tror du historien måtte utspille seg på nittitallet, eller kunne den vært lagt til i dag?

– Det snakket vi mye om i begynnelsen, fordi det er dyrt å legge handling tilbake i tid. Og man må gjøre det fullt ut, det kan ikke være bare litt periodedrama. Men selv om historien til en viss grad er universell, så ville det ikke gå å legge den til i dag. Dette foregår i tiden rett før internett kom. Verden var på et vis der ute, og du måtte ut og rope på den og vise at du eksisterte. I dag presser verden seg på ungdom fra alle kanter, de får hele verden inn på pc-en – og kan lansere deg selv om superstjerne fra soverommet. Verden skriker mye mer til deg, og har blitt enda mer kommersialisert – så egentlig har verden forandret seg jævlig mye! Derfor må det nok være en historie fra den tiden, konkluderer Lien.

– Men så handler det om musikk, da. Om hvordan musikk har forandret og reddet de forskjellige karakterenes liv, enten det er rock’n’roll, danseband eller visesang. I den alderen kan en låt fortelle mer om deg enn selv enn du greier å uttrykke. Jeg kan ikke se for meg min egen ungdomstid uten musikk. Ikke voksenlivet heller, for den saks skyld. Musikk er den ultimate kunstformen!