En tekstplakat oppfordrer deg til å ta på 3D-briller, før du kastes rett inn i en 3 minutters uavbrutt scene der et par onanerer hverandre. Slik begynner Gaspar Noés siste krumspring, som blottlegger tredimensjonal kjærlighet på godt og vondt. Dette er bare den første i en lang rekke sex-scener, og fungerer som en slags advarsel om hva du har i vente. Bildene blir stadig mer konfronterende, og etter hvert blir du sittende å dukke unna, mens tredimensjonale kroppsvæsker skytes mot deg.

Til motsetning av von Triers
Nymphomaniac, er kjønnsorganene ikke gjenskapt med pornoskuespillere eller dataanimasjon, og Noé forsøker isteden å vise usimulerte sexakter som et sensuelt og ekte uttrykk for kjærlighet. For fans av regissørens tidligere filmer, vil
Love være et kjært gjensyn med kjente meta-elementer, som voice-over som formidler lange tankebaner, store tekstplakater som dekker hele bildet, tidsmessige hopp som utfordrer deg til å sette sammen kronologien i eget hode, og et kamera som regelmessig blunker for å understreke seerens rolle som voyeur.

Filmen fungerer i aller høyeste grad som et kunstnerisk eventyr, hvor hver scene er som et innrammet maleri, perfekt komplementert av et formidabelt soundtrack. Den tredje dimensjonen har også en fundamental funksjon, og gjør det til en sjelden film som må sees i 3D.