Komiske krigsproffitører

Regissør Todd Philips er mest kjent for komedier, som
Road Trip,
Old School, Starsky and Hutch og
Hangovertriologien. Sistnevnte åpnet sterkt og tok det ned ett terningkast for hver oppfølger.  Fellesnevnere i karrieren er sympatiske, enkle og positive filmer om kompiser med et slags prosjekt, som havner litt utpå i en serie artige hendelser, før det går seg til og de nesten lærer noe.

Denne gangen lager han film basert på en sann historie fra noen få år tilbake, om to krigsproffitører i tidlig 20-årene. Krigsproffitør høres alvorlig ut, og det er det også – men det oppdager de to kompisene i filmen litt for seint. Det hele begynner som en lettbeint og artig måte å skaffe seg litt ekstrainntekt på, og Phillips får oss med på reisen uten større innvendinger. Ja, karakterene hater krig, de hater Bush, men med ungdommelig overmot klarer de å overbevise seg selv og oss om at de har fortjent sin del av kaka.

Jonah Hill, som også startet med mer lettbeinte komedier før han senere ble Oscarnominert i
Moneyball, låner talentet sitt til portretteringen av Efraim Diveroli, en lystløgner som snakker folk etter munnen for å få det som han vil. Hill tar ansvar for svært mye av komikk så vel som dramatiske nyanser i filmen, og evner å spille larger than life-karakterer uten å tippe over.

Miles Teller, som slo på stortromma (beklager) i filmen Whiplash, spiller kompisen og straight-guyen (i hvert fall i filmen, om ikke i virkeligheten) David Packouz, som teknisk sett er hovedkarakteren. Han er Garfunkel til Hill’s Paul Simon, og de to utgjør et realistisk og spennende vennepar.

War Dogs er både spennende og morsom, tidvis enkel men med en preeksisterende historie som lot seg lett adaptere til Hollywoodformatet, med et par tydelige artikuleringer for filmatisk effekt. Komisk timing sitter godt, og oppleves som et godt tillegg til snarere enn en digresjon fra hovedhistorien.

Jeg ser gjerne Phillips bevege seg mer i denne retningen – han har reist et par kilometer fra
Road Trip og lagt helvetesreisen til Dødens Triangel i Irak i stedet. På sitt beste kan også denne filmen rette oppmerksomhet mot skyggesiden av en svært uetisk industri, uten at den forsøker å gi for mange svar eller stille for mange spørsmål. Etter filmen fant jeg meg selv i en 20 minutters Wikipediaspiral for å finne ut mer om omstendighetene rundt historien. Det kan jeg ikke huske at jeg gjorde med
Hangover. I tillegg er dette en film jeg gladelig ser igjen, skulle den dukke opp på TV. Et herlig og sjeldent eksempel på at filmtraileren holder akkurat det den lover.