Pernilla August har hentet fram Hjalmar Söderbergs «sekelskift-klassiker» til filmduken etter et manus av Lone Scherfig, som egentlig var tiltenkt regi-oppgaven.
Hun kviet seg i det lengste for oppdraget, forteller hun til rushprint.no men fascinasjonen over dette ganske så radikale romanverk og muligheten for å hente det fram i dagens samtid tiltrakk henne. Det er tredje gang denne romanen filmatiseres, første gang var i 1945 av Rune Carlsten, andre gang som kjent i 1977 av Anja Breien, forøvrig nylig utgitt på dvd av Nasjonal-biblioteket i en Breien-samling. Tekst og tematikk ble også berørt i Carl Th. Dreyers Gertrud fra 1964.
Jeg har ikke lest Söderbergs roman og vil nødig sammenligne Augusts verk med Breiens, men det slår meg at førstnevnte kanskje er mer tilpasset vår samtid, naturlig nok, det er snart 40 år siden Breien laget sin filmversjon. Men begge er klart feministiske, de ser handlingen fra et kvinnelig ståsted og de lar kjærlig-heten stå sentralt og sterkt nærmest uforklart i et heftig og hemmelig forhold. Borgerlig dannelse og do. konvensjoner danner bakteppet, scenografi, rekvisitter, miljø og kostymer er selvsagt perfekte, filmet i Budapest og nennsomt håndtert av Bergmans scenograf Anna Asp. Musikken er fremragende og betagende, komponert av stumfilm-musikk-mesteren Matti Bye. Billedformatet er holdt i det klassiske kvadratiske stumfilmformatet, dvs. trangere enn Academy (1:1.33, eller i TV-språkets 4:3) med unntak av mellomstikkene, som brer seg ut i widescreen. Det gjør bildene tette og intense. For et kammerspill av denne type, som store deler av filmen er, er formatet perfekt, det er nesten som man skulle ønsket seg svart/hvitt!
Paret handlingen dreier seg om, avismannen Arvid Stjärnblom og hans elskerinne, kunstnerdatteren Lydia Stille spilles av Sverrir Gudnason, kjent som politi-aspiranten i tallrike Wallander-filmer og Karin Franz Körlöf. De gjør gode portretter, Gudnason er særlig sårbar og uttrykksfull. Han er vår tids Tommy Berggren, slik vi husker ham fra Bo Widerbergs filmer. Men mest oppsiktsvekkende er Liv Mjönes i rollen som Dagmar, Stjärnbloms hustru og trofaste ektemake som gradvis aner et svik av en umenneskelig, kald og usikker type. Hos Söderberg og Breien er hun mer redusert til en klassisk «hemmafru» men hos August trer hun frem aktiv og tillitsfull, et grep som moderniserer og forstørrer fortellingen. Spillet mellom de elskende og mellom Stjärnblom og Dagmar er et blikkets dramaturgi, mesterlig håndtert, et forhåpentligvis kommende regipensum på våre filmskoler.
Michael Nyqvist spiller på utmerket måte den eksentriske avisredaktøren Markel, en for dramaet viktig person i det dannede stockholmske miljøet, en rolle som vi med glede husker fra Breiens film hvor Allan Edwall fylte rollen med briljans.
Pernilla Augusts film kommer til å bli en ny sann nordisk klassiker med et forhåpentligvis langt liv på norske kinoer.