I 1962 omkom 21 gruvearbeidere i Kings Bay-gruven på Svalbard. Hva som utløste eksplosjonen er til dags dato et mysterium. Regjeringen Gerhardsen måtte gå av, men visste de noe ingen har fortalt? Hva om det ikke var en ulykke?

Stig Svendsens og Filmkameratenes AS’ nye film tar utgangspunkt i denne hendelsen, nå som gruven feirer sitt 100 års jubileum. Vi møter en journalist i avisa Nordlys i Tromsø (Kari Bremnes) som mottar en anonym pakke med gamle lydbånd. De inneholder en samtale mellom en norsk og en russisk diplomat og åpenbarer en advarsel om en mulig Kings Bay-ulykke, et år før den virkelig inntraff. Hun og hennes yngre kollega begynner å grave i saken. Jo nærmere de kommer sannheten om hva som egentlig hendte for 50 år siden, jo tydeligere blir det at sterke politiske krefter er i sving. Noen er villigere til å gå langt for å stoppe saken fra å bli publisert.

Filmen dikter videre på mysteriet rundt ulykken og tar i bruk arkivlignende materiale i både lyd og bilde. Den henter en assosiasjonsteknikk fra tidligere filmer i filmhistorien og skaper spenning og driv i fortellingen. Tromsø fremstår som vinter-mørk og skummel og har skjøvet Insomnia (Erik Skjoldbjærg 1997) ned fra pidestallen som den ultimate Tromsø-film. Jeg undrer meg derfor over hvorfor ikke Kings Bay deltok på Tromsø-festivalen som nylig ble avsluttet, den ville ha vært en knall åpningsfilm. Eller var det kanskje fordi det ville ha plassert den som en kunstfilm med tilhørende lav publikumsoppslutning?

Det er bare å ta av seg hatten for Kari Bremnes’ innsats i denne filmen. Hun spiller en pågående, sjarmerende men noe sliten journalist i ishavsbyen, kjent for solid journalistisk arbeid men også sterke meninger. Endelig er det skrevet en rollefigur for en ny kvinne i norsk film, det hadde jo vært så lett å sette inn en mann på denne plassen. Og morsomt er det at en artist tar en skuespillerinnes plass, faktisk er hun skuespillerinne også, den gode Bremnes.

Filmen følger god amerikansk oppskrift, den politiske thrilleren, som stadig avdekker nye fakta og historier, med mørke biler, sikkerhetspolitibakmenn, harde tak og skumle bakgårder. Jeg tenker spesielt på State of play (2009) med Russel Crowe, regissert av Kevin Macdonald. En morsom link er at både Crowe og Bremnes er tildelt en gammel Saab i filmene, Bremnes’ til overmål med et ganske flatt batteri, noe som leder tanken til de mange bilbombene i amerikansk film, du vet der hvor en sliten startmotor med lav spenning leder til det store smellet.

Bremnes spiller mot et knippe ekte nordnorske skuespillere. De gir filmen den nødvendige driv og spenning, her er det intet dialekt-svermeri, kun tøffe mannfolk bak sjefspultene i avisredaksjonen. Det hele blir dønn troverdig og flott konspiratorisk. Heldigvis tar ikke filmen opp noe av det som faktisk hendte etter ulykken, med regjeringskrise osv., den dikter fritt og logisk om de egentlige årsaker til ulykken. Og godt er det.