Direkte fra Tromsø-festivalen kommer den russiske mesteren Andrej Zvjagintsevs nyeste film som er klar for premiere denne uken og nettopp er nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Og som i sine tidligere filmer velger regissøren et mørkt scenebilde i distanserte, nærmest hyper-realistiske rammer, hvor så vel borgerskapet som arbeiderklassen får sitt pass påskrevet. Handlingen er i korthet følgende:

Zhenja og Boris skal skilles, og det er iskaldt og giftig mellom dem når de skal selge sin felles leilighet. De har begge innledet nye forhold som de nå vil gjøre perfekte. I denne prosessen blir deres 12 år gamle sønn, Aljosha, taperen. Han blir ignorert og hundset og en dag bare forsvinner han. Zhenja og Boris blir nødt til å samarbeide for å finne sønnen.

På den ene siden er dette et sosialrealistisk drama, med skrikende mødre og elendighet satt i fokus, nærmest som en britisk kitchen zink realism film fra -70 tallet. Men Zvjagintsev makter også å gjøre dette til en slags thriller. Tittelen henspiller på hovedpersonenes forhold til hverandre og til sønnen. Filmens lydside er interessant konstruert, med musikk og kulisser som understreker den mørke spenningen, samtidig som fjernsynskommentarer om det russiske indre livet kobles med kommentarer til den pågående konflikten i Ukraina. Den kan sees som en klar kritikk av dagens korrupte og fremmedgjorte russiske samfunn.

Mange av lete-sekvensene etter Aljosha vitner om et kommando-styrt samfunn med røtter i kommunist-tiden. Letemannskapene vandrer gjennom skog og kratt, men de leter ikke, de marsjerer. Om dette er upresis regi eller kritikk av samfunnet er dog noe uklart. Lederen bruker en gammel kommunistisk term, Fremad med sang, dog spøker han selv om det ved å be mannskapene ikke ta dette med sangen så bokstavelig.

Andrej Zvjagintsevs (f.1964) filmer er særegne og sentrale i den europeiske produksjonen. Han er utdannet skuespiller fra Novosibirsk i Russland. Etter å ha spilt ved lokale teatre og i TV-filmer, og deretter regissert for TV, gjorde han stor suksess med regidebuten Tilbake, som vant Gulløven under Filmfestivalen i Venezia i 2003.
Elena, som vant jurypris under Un Certain Regard i Cannes og Auroraprisen under Tromsø-festivalen i 2012, er etter min mening hans beste film, konsentrert og fokusert rundt et høyborgerlig par hvor kona tar mannen av dage i pur egeninteresse.
Leviathan, som fikk Oscar-nominasjon og som vi så på kino i 2016, er en krevende og interessant studie over forholdet mellom president Putin og den ortodokse kirken.

Men
Savnet, med jurypris i fjorårets Cannes-festival, når etter min mening ikke opp til disse. Kanskje er grunnen at vi ikke kommer nok innpå personene, kanskje er det en smule stilblanding mellom realismen og spenningen som skurrer, kanskje er det de altfor lange sekvensene med diskusjoner, beskyldninger, hyl og skrik som tretter ut i alle fall denne anmelder. Zvjagintsev behersker til fulle teknikken med det negative rom, vi bare aner men ser ikke hva som skjer utenfor billedrammen, og da ønsker vi oss også en mer stillfaren og minimalistisk dialogside, hvor kanskje stillheten i onde termer kunne tilført filmen en større dybde.

Dog bør man få med seg denne filmen i disse dataanimerte science fiction tider, den er sober og bitvis fokusert i sitt annerledes filmspråk og distributøren Arthaus skal ha honnør for at de igjen satser på denne interessante filmkunstneren.