Johnny Depp er den klassiske forfyllede mannlige journalisten på film i Frykt og avsky i Las Vegas, mens Wistings Thea Green Lundberg er den klassiske kvinnelige journalisten – ung og sexy.

Når Johnny Depp går på fylla i Frykt og avsky i Las Vegas og The Rum Diary, så er det med på å befeste bildet av den forfyllede journalisten på film. Antihelten fremfor noen.

Johnny Depp har hovedrollen i Hunter S. Thompson debutroman ”The Rum Diary” – en bok han skrev som 22-åring under sin tid som journalist i Puerto Rico på 50-tallet.

The Rum Diary forteller historien om den festglade journalisten Paul Kemp (Johnny Depp) som lei av stresset i 50-tallets USA setter kursen mot et mer avslappet liv i en lokalavis i det karibiske Puerto Rico.

At det ble Johnny Depp som påtok seg rollen i filmatiseringen av Hunter S. Thompson debutbok, er ikke tilfeldig.

Under innspillingen av Frykt og avsky i Las Vegas brukte Johnny Depp og Hunter S. Thompson mye tid sammen på fylla, og da Thompson døde, var det Depp som sto for organiseringen av begravelsen. Filmen bygger på Hunter S. Thompsons bok med samme navn og hans legendariske tur som journalist for Rolling Stone Magazine til Las Vegas for å dekke et billøp og en kongress for narkotikapoliti. Etter å ha ravet rundt på diverse møter om «narkotikatrusselen», med kroppen full av alle tenkelige rusmidler i enorme doser, vikler journalisten og hans advokat seg inn i en serie katastrofale møter med omverdenen.

Krevende gonzo

Hunter S. Thompson unike skrivestil – gonzojournalistikken – krevde at han levde det han skrev – og det var hardt. En teknikk som kan sammenlignes med at ”method actors” prøver å gå fullt og helt inn i karakteren de spiller, slik Robert de Niro gjorde i Raging Bull, Val Kilmer i The Doors og Marlon Brando i Apokalypse nå!

Den klassiske journalistfilmen er The Front Page (1931) skrevet av Chicago-journalistene Ben Hecht og Charles MacArthur og med Adolphe Menjou og og Pat O´Brien i hovedrollene. Filmen ble spilt inn på nytt i 1940 som His Girl Friday med Cary Grant og Rosalind Russell, og kom så i en tredje versjon i 1974 som The Front Page (på norsk Stopp pressen!) med Jack Lemmon og Walter Matthau.

Både The Rum Diary og The Front Page-filmatiseringene oppfyller Hollywoods bilde av den tørste og ikke helt redelige journalisten – en mann – det er som regel en mann – du ikke helt kan stole på, og mye tyder på at det nok er gjengs oppfatning. Han er en mann som først og fremst jobber for egne interesser og egen posisjon. Den eventuelt dårlige samvittigheten kan uten problemer druknes i et glass whiskey.

Den norske virkeligheten

Musikkjournalist Egon Holstad i Nordlys lagde for noen år siden en uhøytidelig kavalkade over hva hans gode og dårlige venner mener om journaliststanden. Hans uhøytydelige undersøkelse ble presentert i fagbladet Journalisten.

Holstad sendte e-post til 50 kontakter og fikk 47 svar, tre av dem positive. Lista er altså (i en god journalistisk tradisjon) basert på en høyst faglig svak undersøkelse, og undersøkeren selv har sett sitt snitt til å tilføye en rekke poenger og sitater for å få resultatet til å passe best mulig til egen hypotese.

Spørsmålet han sendte ut på e-post var som følger: Skriv én setning om hva det første som faller deg inn er når du ser dette ordet «journalist». Et alternativ er ordet «journalistmyte».

Og her er et utvalg av svarene (de oppkonstruerte inkludert):

• Fordrukken

En journalist er en drukkenbolt.

• Hardt liv

Det er ikke mange som lever under et slikt vedvarende arbeidspress som journalisten. Det måtte i så fall være journalistens egen lever.

• Dølle sekretærer

Journalister er folk som har et brennende ønske om å delta og bety noe i ett eller annet fagfelt, men som mangler talent til å utøve dette og derfor må nøye seg med å referere istedenfor. De er samfunnets dølle og totalt overflødige sekretærer.

• Valebrokk

Fritt tolket fra et Andeby-perspektiv: En journalist er en litt fargeløs dyreskikkelse med uren pels (ofte en forsoffen bikkje med korte, runde ører, poser under øynene og slappe kinn – ikke helt ulikt Kåre Valebrokk, faktisk) iført en grå frakk, hatt og med et VIP-kort med påskriften «PRESSE» festet i bremmen, og notisblokk og blyant i hånden; parat til å feilsitere og forvrenge sannheten til sin egen fordel.

• Peiling

Fra en artist: Når jeg ser ordet «journalist», tenker jeg på en som stiller masse spørsmål om tema han ikke har peiling på, men som jeg har peiling på, og som etterpå skriver en sak som får det til å se ut som at det er jeg som ikke har peiling, og ikke han eller hun.

• Pain

En journalist er en fuckings pain in the ass, som besitter et yrke han/hun selv synes det er kult å si at han/hun har, og som ingen andre enn vedkommendes kolleger synes er stilig i det hele tatt.

• Jukser

En journalist er et kryp som tror han vet alt, og som egentlig ikke vet noen verdens ting om noen verdens ting. Selv med jukselapp.

• Småkåt

Mannlig journalist: Småkåt mann (30-45 år) uten utdanning, kledd i møkkete sko, slitt dongeri og lysebrun cordfløyels-blazer som han svært feilaktig tror er nøkkelen til å gli ubemerket inn i alle settinger, fra slottsmiddager til Sputnik-konserter.

• Søt

Kvinnelig journalist: Ung kvinne (22-30 år) som er søt, sjarmerende, pen og ofte ganske sexy. Sånn blir det når de som ansetter nye, kvinnelige journalister, er småkåte menn (30-45 år) i møkkete sko, slitt dongeri og lysebrun blazer i kordfløyel som de svært feilaktig tror er nøkkelen til å gli umerkelig inn i alle settinger, fra slottsmiddager til Sputnik-konserter.

• Hensynsløs

De helt åpenbare assosiasjonene til ordet (eller fenomenet) journalist er helt klart negative: Ved første innskytelse renner ordene frekk, pågående, hensynsløs og stupid meg i hu.

Så er det noen skiller hva gjelder kjønn:

Mannen er, i tillegg til det ovenfor, brunkledd (vet ikke helt hvorfor, men slik er det bare), litt uflidd siden han sover lite, fester mye og er som oftest skilt eller separert.

Kvinnen er, i tillegg til det ovenfor, litt bitter ettersom hun er (nesten) venneløs og også gjerne skilt.

Begge er selvsagt alkoholiserte, eldes tidlig og har et oppblåst ego.

• Venstrehånds

På grunn av deadline har de det alltid travelt, og dermed gjør samtlige av dem konstant elendig venstrehåndsarbeid, selv om noen av de til og med kan slumpe til å være flinke i utgangspunktet. Og stress i en slik jobb genererer automatisk sensasjonsoppslag, som uten unntak er basert på løgner, usannheter og kynisk maltraktering av virkeligheten.

• Tørst og hungrig

En journalist er en kunnskaps- og moralløs knallis som kjennetegnes best ved at norskferdighetene er svakere enn evnen til å si nei til et glass, og der sensasjonshungeren er større enn fornuften.

• Slør

Journalist er bare en tittel som fungerer som et slør over det som egentlig skjuler seg bak; nemlig det ikke spesielt kredible ordet «fyllik».