Endgame holder hva tittelen på sett og vis lover: En overveldende, engasjerende og så absolutt verdig avslutning på en saga som strekker seg langt utover den forrige Avengers-filmen.

Marvels storfilmer om mer eller mindre maskerte helter med superkrefter har herjet kinosalene i en årrekke, hvor mantraet for hver film synes å være «enda mer av alt». I fjorårets Avengers: Infinity War lyktes den intergalaktiske slemmingen Thanos med sin i mildt sagt kyniske plan om å utslette halvparten av jordens befolkning – inkludert flere av de nevnte heltene, som var samlet i imponerende antall for å sette en stopper for nettopp dette.

Tidsreise

Selv om alt så svært mørkt ut ved filmens slutt, lå det vel i kortene at de gjenlevende superheltene ville øyne en mulighet for å endre utfallet i den varslede oppfølgeren Avengers: Endgame. Uten at for mye skal røpes, er løsningen innen dette universets logikk naturligvis forbundet med å reise i tid. Det krever imidlertid samlet og høyst risikofylt innsats fra Iron Man, Captain America, Hulk, Thor, Black Widow, Hawkeye og det meste annet som kan krype og fly og ikke minst slå fra de tidligere Marvel-filmene. Og igjen skal det dreie seg å om å få tak i de såkalte uendelighetssteinene – eller MacGuffins, som de gjerne kalles på fagspråket.

Solid manus

I tillegg til å skulle toppe et tyvetalls forutgående filmer i storslåtte actionsekvenser på og utenfor jordkloden, er en av utfordringene med en film som denne å skulle turnere et så omfattende karaktergalleri. Her gjør regissørene Anthony og Joe Russo og manusforfatterne Christopher Markus og Stephen McFeely en god jobb med å la mange komme til sin rett, men samtidig vie ekstra fokus til noen. En av de sistnevnte er passende nok Tony «Iron Man» Stark, hvis første solofilm startet den etter hvert lange rekken med filmer som bygger på og veves inn i hverandre. Men han er på ingen måte alene i dette rampelyset.

Manuset tar riktignok noen lettvinte snarveier, men det er i grunn helt greit. Vi trenger strengt tatt ikke å bli forklart en masse detaljer om hvordan man knekker koden for å bevege seg i tid, for eksempel. Viktigere er det at handlingslinjene sørger for at vi bryr oss om de ulike rollefigurene underveis, noe som lett kan drukne i disse filmenes krav til ekstravagante kamp- og ødeleggelsesscener. Og det har filmskaperne lykkes med.

Dramatiske vendinger

Med en spilletid på hele tre timer er Avengers: Endgame tretti minutter lenger enn Infinity War, og et solid hakk mektigere – til tross for at den obligatoriske masseslagsmålssekvensen uunngåelig føles litt som en gjentagelse av klimaksene fra tidligere filmer. Ikke desto mindre byr filmen på noen dramatiske vendinger som samler eldre tråder på snedig og faktisk også litt rørende vis, og som gjør at Endgame holder hva tittelen på sett og vis lover: En overveldende, engasjerende og så absolutt verdig avslutning på en saga som strekker seg langt utover den forrige Avengers-filmen. Uten at den dermed blir det siste vi ser til Marvels superhelter på det store lerretet, som kjent er en god del flere filmer allerede på trappene.