Clint Eastwoods Richard Jewell er den glitrende historien om den falske helten, kritikk av media og FBI samt en film laget på godt gammelt vis.
Dette er Clint Eastwoods tredje film i det vi kan kalle hans biografiske hverdagshelt-trilogi. Sully (2016) omhandlet kapteinen som nødlandet i Hudsonelva mens The 15:17 to Paris (2018) tok utgangspunkt i terrorangrepet om bord på et tog på vei til Paris. Richard Jewell (2019) forteller historien om mannen ved samme navn som oppdaget en bombe under de Olympiske Lekene i Atlanta i 1996.
Basert på en sann historie
Utgangspunktet for filmen er hentet fra Vanity Fair-artikkelen American Nightmare: The Ballad of Ricard Jewell, skrevet av den samme journalisten som også sto bak artikkelen som ble til The Insider (1999). Eastwood hadde plukket opp et manus som hadde sirkulert i Hollywood en tid og har laget en uglamorøs og nidtrist heltehistorie om en begivenhet som ikke nødvendigvis står så sterkt i våre minner. Derfor er den også svært velkommen og befriende frisk. Filmen skulle på et tidspunkt produserer av Leonardo DiCaprio og regisseres av Paul Greengrass.
Vi følger den aspirerende Richard Jewell, mesterlig spilt av Paul Walter Hauser i sin første store hovedrolle. Jewell er en tykk og stillferdig mann som bor sammen med sin mor og som prøver hardt å bli politibetjent. Han er dessverre ikke av riktig materiale. Han er for naiv og mislykkes stadig i sine mål og drømmer. Men en dag får han tilbud om å jobbe som sikkerhetsvakt under de Olympiske Lekene i Atlanta.
Falsk helt
Dette er en todelt film hvor vi på den ene siden følger Jewells utvikling frem til OL og hvor han som sikkerhetsvakt oppdager noe som føles mistenkelig på lekenes konsertområde. Han blir hyllet som en helt for sin snarrådige innsats, men samtidig mistenkes han for å ha noe med dette å gjøre. Han blir stemplet som en falsk helt og snart begynner en heksejakt.
Etikk innen journalistisk er filmens andre hovedtema. Denne saken brukes fortsatt som eksempel på journalistskoler i USA og hvor journalisten Kathy Scruggs, spilt av Olivia Wilde i filmen, brukes som illustrasjon på hvor grensene overgås. I tillegg kommer den klassiske parallelle etterforskningshistorien ledet av FBIs Tom Shaw, typecastet med Jon Hamm.
Typisk Oscar-materiale
Filmen er laget slik de ble laget før i tiden. Den lar historien og karakterene utfolde seg uten å skynde seg. Det er et neddempet og behagelig, men samtidig bygger den opp lag på lag med emosjoner og innestengt frustrasjon. Richard Jewell kan i form og utvikling minne om den robuste regissøren som laget filmer som A Perfect World (1993), Mystic River (2003) og Million Dollar Baby (2004). Regien er usedvanlig stødig og det er typisk Oscar-materiale, men det kan samtidig føles som den ikke tar nok sjanser. Likevel har det sjelden vært så mye aggressivitet mot Eastwood og kritikk for at han er for provoserende.
Den største kontroversen ligger i at enkelte skribenter har trukket frem Eastwoods fremstilling av journalisten Cathy Scruggs og fremstillt henne i et negativt lys. Eastwood angriper både FBI og media i denne filmen og det er forståelig at enkelte krefter i USA ønsket å gi den motstand. Fra norsk synsvinkel føles det at denne debatten har spunnet ut av kontroll og at Eastwood heller burde presset på ytterligere kontroversielle knapper. I sum gir filmen en god og rettferdig oppreisning til personen Richard Jewell og det blir opp til hver enkelt seer og vurdere om den kontroversielle scenen med Olivia Wilde virkelig er så provoserende som amerikanerne mener.