«Nomadland» - en skjellsettende opplevelse
6Total vurdering

«Jeg er ikke hjemløs – jeg her husløs. Det er forskjell på det,» sier Frances McDormands karakter Fern i Nomadland – en film som garantert er en av det beste du kommer til å se på kino i år.

Filmen stakk med Gulløven i Venezia og fikk nettopp to Golden Globes og er av de store Oscar-favorittene. Å se Frances McDormand i denne film er som å se på noen du kjenner; en gammel venn hvis liv har tatt en litt annen vei enn ditt eget. Hun er perfekt som Fern i Chloé Zhaos gripende Nomadland.

Realisme

Zhaos filmer hittil – Songs My Brothers Taught Me og The Rider – maler begge et så realistisk portrett av verden uten å bli dokumentarer. Akkurat som i The Rider, foregår mye av dramaet i ansiktet og stemmen til hovedpersonen. I likhet med The Rider har Nomadland en drømmeaktig kvalitet.

Nomadland (2020) 107min | Drama | 19 February 2021 (USA) Summary: After losing everything in the Great Recession, a woman embarks on a journey through the American West, living as a van-dwelling modern-day nomad.
Countries: USA, GermanyLanguages: English

Zhao bruker nesten utelukkende debutanter som vanligvis spiller versjoner av seg selv. De har absolutt ikke noen som er så gjenkjennelige som McDormand, som nylig vant en Oscar for sin opptreden i Three Billboards Outside Ebbing, MissouriNomadland er bygger på Jessica Bruders sakprosabok fra 2017 «Nomadland: Surviving America in the Twenty-First Century.»

Fern er nylig blitt enke. Hun forlater sitt hjem i Empire, Nevada, et sted som nå har blitt et tomt skall og til og med mistet sitt postnummer etter at anlegget som sysselsatte Fern og mannen stengte ned for godt for mange år siden. Hun blir nomade, bor i sin varebil og finner sesongarbeid når og hvor hun kan, og oppdager en annen side av USA underveis. Hun er ikke hjemløs, korrigerer Fern en bekjent – hun er husløs. Hun er ikke spesielt ulykkelig og tilpasser seg nomadelivet.

Når en jobb avsluttes og hun forbereder seg på å reise videre, foreslår en annen nomade at hun kommer til Rubber Tramp Rendezvous, en samling av nomader i ørkenen som ikke bare vil gi en følelse av fellesskap, men også har seminarer for de som er nye i livsstilen.

Ekte mennesker

Bortsett fra David Strathairn, som er en annen nomade som stadig krysser Ferns vei, er resten av karakterene, som i Zhaos andre filmer, virkelige mennesker som spiller versjoner av seg selv.

Veteran-nomadene hjelper henne med å finne nye jobber eller steder å parkere, og hjelper oss som publikum til å forstå hva som tvinger noen til den nomadiske livsstilen. Årsakene til at de har valgt å bli nomader er forskjellige, men det koker ned til en følelse av å være forlatt eller eller at de har mistet troen på den amerikanske drømmen.

Nomadland handler først og fremst om Ferns reise, men vi møter også en rekke andre mennesker i lignende situasjon. De fleste rollene spilles av folk som selv er nomader.  Det er en film om mennesker som ofte er usynlige i hverdagen. De er eldre mennesker, uten mye penger eller pensjon, som har valgt – eller tvunget til en alternativ livsstil når det sosiale sikkerhetsnettet mislykkes.

Vi møter Fern i hennes forskjellige jobber, i Amazon-lagre og slitne restaurantkjøkken og bobiltoaletter. Hun er fokusert, arbeidsom og sterk. («Jeg liker arbeid,» forteller hun saklig til en saksbehandler.) Dette er en kvinne med bemerkelsesverdig styrke som legger en ny plan underveis etter at hennes gamle liv ble tatt av strømmen.

Nomadelivet

Som The Rider utforsker Nomadland et større tema, men det er ingen moralisering. Sorgen som driver Fern blir bare gradvis avslørt gjennom gjenstander og øyeblikk, og blir adressert i takt med fordeler og ulemper ved den nomadiske livsstilen. Fern kan kjøre hvor hun vil. Hun møter ofte mange av de samme nomadene, men hun reiser fortsatt til slutt alene. Hun blir ytterligere isolert av det faktum at hennes venner og familie fra hennes førnomadiske liv ikke helt kan forstå hva hun gjør.

Zhao viser oss vanskeligheter med nomadelivet – de endeløse vaskeriene, den trange sengen i varebilen, kulden, eiendelene som er igjen – men også skjønnheten og friheten. Dette er en film som hører hjemme å kinolerretet – hvor du kan oppleve de vakre bildene av landskapet fanget gjennom Joshua James Richards vakre foto i det som garantert er en sav årets beste filmer.

 

Delta i diskusjonen