Med Denis Villeneuves mørke, mektige og imponerende kompromissløse storfilm har Frank Herberts sci-fi-klassiker endelig fått filmatiseringen den fortjener.

Etter flere utsettelser er den omsider her, med norsk kinolansering kort etter verdenspremieren på filmfestivalen i Venezia – og flere uker før den slippes i USA: Denis Villeneuves Dune, som forhåpentligvis skulle yte Frank Herberts klassiske sci-fi-roman fra 1965 rettferdighet.

Andre filmskapere har forsøkt og feilet, deriblant David Lynch som rotet seg litt bort i materialet (og produsentenes ønsker) i sin filmatisering fra 1984, mens Alejandro Jodorowskys ambisiøse filmprosjekt fra rundt ti år tidligere aldri ble realisert. Men med en allerede fremragende filmografi, som ikke minst inkluderer den overraskende sterke mange-år-etter-oppfølgeren Blade Runner 2049, var det gode grunner til å tro at Villeneuve var rett person i registolen. Gledelig nok viser det seg å stemme.

Toneangivende for sci-fi-sjangeren

Dune er en episk science fiction-historie som kan minne om en del man har sett tidligere – hvorav Star Wars er den mest åpenbare, men langt fra eneste filmatiske slektning. Dette skyldes først og fremst at romanen har vært toneangivende for sjangeren gjennom mange tiår, slik at Herberts univers er opphav til flere elementer som etter hvert har blitt etablerte troper. Men også Jodorowskys Dune-prosjekt inspirerte en rekke filmer, til tross for at det aldri selv nådde filmlerretet.

For dem som ikke allerede kjenner til historien, kan det være en fordel å la den utfolde seg i kinosalen framfor å utbrodere for mye her. Men for å gi et grovt omriss: Vi befinner oss tusener av år fram i tid, i en galakse som styres av en keiser, mens ulike klaner eller «hus» deler og til dels kjemper om makt på forskjellige områder.

Fortellingen tar utgangspunkt i at Atreides-klanen skal overta styringen av ørkenplaneten Arrakis, også kalt Dune – stedet man utvinner det ettertraktede «krydderet», som blant annet benyttes til intergalaktisk navigasjon. I de foregående 80 årene har den lite gjestmilde planeten vært under klanen Harkonnens ledelse, og vi skjønner snart at denne lumske gjengen ikke har tenkt å gi den fra seg til de nye herskerne sånn helt uten videre.

I senter for handlingen står Paul Atreides, sønn av dette husets overhode Leto Atreides og hans konkubine Lady Jessica – sistnevnte medlem av den mystiske kvinneordenen Bene Gesserit. Men kanskje er han også den lovede frelseren som sektens mytologi forteller om?

Stjernespekket rollegalleri

Timothée Chalamet er et utmerket valg til det som vel må kalles hovedrollen, og framstår både passelig ung og gåtefull som Paul, i kombinasjon med en gradvis økende selvtillit. Samtidig er Dune nærmest en ensemblefilm, med et stort og stjernespekket rollegalleri.

Av de øvrige skuespillerne er det umulig ikke å trekke fram Stellan Skarsgård, hvis tolkning av den korpulente, flygende Baron Harkonnen er en frydefull hyllest til minst én ikonisk rolle av selveste Marlon Brando. Men også Rebecca Ferguson, Oscar Isaac, Zendaya, Jason Momoa, Josh Brolin, Javier Bardem og Charlotte Rampling er blant skuespillerne som setter sine tydelige avtrykk på filmen, enten det er i større eller mindre roller.

Med noen få unntak (i all hovedsak Momoa og Skarsgård) er det ikke så mye glimt i øyet på denne filmen, som noen muligens vil oppleve som en smule tung og selvhøytidelig. Selv vil jeg derimot berømme denne nært sagt innbitte dysterheten. Det er nemlig befriende å se en storfilm av slike proporsjoner som avstår fra å forsøksvis appellere til massene gjennom kjappe replikker og andre humoristiske innslag, men isteden tilnærmer seg materialet med samme alvor som preger det litterære forelegget.

Tro mot romanens visjon

De som har lest boka vil registrere at noen aspekter og karakterer har fått mindre plass, selv om de aller fleste er beholdt. Disse til dels brutale valgene framstår likevel som fornuftige, da filmen evner å formidle den komplekse historien på en måte som fanger essensen av Herberts opprinnelige versjon – og som føles tro mot hans visjon.

Den dramatiske fortellingen og dens mange bakenforliggende forhold rulles ut på en imponerende organisk måte, forbilledlig fri for påtatt eksposisjon i dialogform. Dette ville neppe vært mulig om ikke filmen, som har undertittelen «Part One», begrenset seg til noe over halvparten av Herberts roman.

Dersom filmen lever opp til de økonomiske forhåpningene (kryss alle tilgjengelige fingre), vil Villeneuve kunne gå i gang med å filmatisere andre del. I tillegg er det mange flere bøker å ta av for det som kan bli en særdeles ambisiøs og spennende franchise. (HBOs prequel-serie Dune: The Sisterhood synes uansett å være underveis.)

Langt på vei framstår denne filmen som et fullendt (mester-)verk i seg selv. Men den er like fullt kun begynnelsen på en saga, og det vil unektelig være antiklimaktisk om den ikke får sin fortsettelse.

Rikt og fascinerende univers

Dune er på alle vis en storfilm i positiv forstand, med mektige bilder (fotografert av Greig Fraser) av alt fra monumentale romskip og bygninger til ørkenlandskap og gigantiske monsterormer som virkelig krever et lerret av en viss størrelse – akkompagnert av like mektige toner signert Hans Zimmer. Til tider er det en pustberøvende filmopplevelse.

Dune er også science fiction på sitt beste: Den tar deg med til et rikt og fascinerende alternativt univers med et engasjerende karaktergalleri, samtidig som fortellingen omhandler en rekke temaer som kan knyttes til vår virkelighet – deriblant økologi, kolonialisme, religion og mytebygging som middel til makt. Og ikke minst fornemmer man at dette universet, og rollefigurene som befolker det, rommer langt mer enn det som kommer til overflaten i dette første kapittelet.

Villeneuve har laget en mørk, massiv og oppsiktsvekkende kompromissløs film, særlig med tanke på hvor påkostet den er. Ikke desto mindre får man håpe at Dune når et bredt og formodentlig begeistret publikum. For Herberts roman har sannelig ventet lenge nok på filmatiseringen den fortjener – og nå har den blitt blockbuster-kunst av ypperste merke.

Les også: «Dune»: Science fiction-klassikeren som er så vanskelig å filmatisere, om de tidligere forsøkene på å adaptere Frank Herberts roman til film og tv-serier.