Under dokumentarfilmfestivalen Nordic Docs i Fredrikstad, som nylig ble avsluttet, fikk vi se Elsa Kvammes fine nye film Ingen hverdag mer, en fortelling om Ruth Maiers dagbøker og vennskapet med poeten Gunvor Hofmo.

Gjennom utsøkt bruk av arkivmateriale og noen intervjuer tegens et fascinerende bilde av de to forfatterinnene. Kvamme er faktisk en av landets fremste biografer på film, med filmer om hattemakeren Mai Aubert, sin far – psykologiprofessor Elling Kvamme og poeten Jan Erik Vold bl.a.

Nå som Edvard Munch hedres, med et omfangsrikt og iøynefallende nytt museum, og ettersom hans motstykke i malerkunsten, Aksel Waldemar Johannessen er viet en ny film i Nils Gaups regi, kan det være på sin plass å se på hele spekteret av norske biografiske filmer.

Mange norske filmer handler jo om store nasjonsbyggere og kunstnere, som Ole Bull, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard Grieg, Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Knut Hamsun og Sigrid Undset.

En biografisk film er en film som skildrer livet til en virkelig person (eller personer). Biografiske filmer skiller seg ofte fra filmer «basert på en sann historie» eller «historiske filmer» fordi de søker å fortelle hele eller deler av hovedpersonens (eller personenes) livshistorie på en forståelig måte. Men i filmer basert på en sann historie kan det skjule seg skildringer som gjør at det likevel er relevant å ta dem med som biografiske. Mange slike filmer kan være dokumentar- eller fjernsynsfilmer om personen(e). Disse baserer seg vanligvis på arkivmateriale og/eller intervjuer.

Siden karakterene som blir portrettert er virkelige personer, og hvor disse personenes handlinger og karakteristika er allment kjent, blir biografiske filmer ofte regnet blant de mest krevende filmer å spille i for skuespillerne i hoved- og biroller. Det er nok å nevne fjernsynsserien Atlantic Crossing i denne sammenhengen.

Tradisjonelt fokuserer biografiske filmer på helte-aktige personer. Men det er også laget filmer som portretterer mer kontroversielle personer, som f.eks. The People vs. Larry Flynt.

I noen sjeldne tilfeller hender det at den virkelige personen spiller seg selv: Jackie Robinson i The Jackie Robinson Story; Muhammad Ali i The Greatest eller Audie Murphy i To Hell and Back.

Siden 1980-tallet har biografiske filmer blitt mer og mer populære ettersom utviklingen innen filmteknologi og økte filmbudsjetter har tillatt filmregissører å gjenskape historiske perioder på en troverdig måte. På begynnelsen av 2000-tallet ble det utgitt en rekke biografiske filmer, f.eks. flere om den mexicanske malerinnen Frida Kahlo. Nylig har vi sett Respect, en biografi om Aretha Franklin med Jennifer Hudson i hovedrollen og den fine finske filmen om Tove Jansson, Mumitrollets mor (1).

Hvorfor har den biografiske filmen så sterk plass i Norge?

I Norge har vi fått en bølge av biografiske filmer om kjente personer i de siste 10-15år. Berømtheter som Edvard Munch, Max Manus, Thor Heyerdal, Sonja Hennie og Roald Amundsen er portrettert. De mest kjente er Kon-Tiki (2012), Max Manus (2008), Kautokeino-opprøret (2008), Hamsun (1996), Bare et liv – historien om Fridtjof Nansen (1968), Hans Nielsen Hauge (1961), Ni liv (1957) og Rikard Nordraak (1945). Også Kong Haakon VII og Kong Olav V har dannet basis for biografiske filmer, som i den populære

Mange av filmene bærer preg av femtitallets gjenreisningsfilosofi, men også at film skulle være et virkemiddel for dannelse og nasjonsbygging. Det er her den biografiske filmen kommer inn med full styrke. Norske biografiske filmer er en historie om helter og skurker, kunstnere, politikere og som nevnt også om våre konger (2).

Norge er et lite land, beliggende i et kulturelt og geografisk spenn mellom sine større skandinaviske naboer og mellom Tyskland og England. Kulturelt har Norge alltid søkt en selvhevdelse i dette nettverket, man har dyrket nasjonens helter og fokusert på deres kulturelle og kunstneriske betydning, deres bragder og deres forankring i folket. Film er et effektivt og naturlig virkemiddel i dette arbeidet. Det blir ofte så omfattende at det kunstneriske nivået blir skade-lidende. Det er som biografisk (eller litterært) grunnlag at en film blir kjent og populær, ikke nødvendigvis som kunstnerisk uttrykk. Film i Norge har ofte vært viktigere som kulturhistoriske hjelpemiddel enn som selvstendige kunstverk, med unntak for filmer av moderne, auteur-pregede filmskapere, som Arne Skouen, Erik Løchen, Anja Breien, Vibeke Løkkeberg, Knut Erik Jensen, Liv Ullmann, Erik Gustavson, Bent Hamer, Erik Poppe, Erik Skjoldbjærg, Torun Lian, Marius Holst, Pål Sletaune, Sara Johnsen, Jens Lien, Eskil Vogt og Joachim Trier m.fl. (3).

Folkelige helter og eventyrere

I filmens over 100-årige historie i Norge er det vanlig å dele inn hvert ti-år i tematiske epoker. 1911 – 1919 ble det utelukkende produsert enkle melodrama etter dansk mønster. Fra 1920 til et stykke inn på -30 tallet gjorde bonde-romantikk og en begynnende nasjonal litterær retning seg gjeldende, mens -30 tallet forøvrig preges av arbeiderfilm og sosial-realisme (4).

De følgende film-omtalene er hentet fra filmleksikonene til Holst mfl.: Filmen i Norge – Norske kinofilmer gjennom 100 år (5) og Filmen i Norge –Norske kinofilmer 1995 – 2011 (6).

På slutten av sistnevnte epoke kom Gjest Baardsen, den første biografiske filmen. Den handlet om eventyreren og mestertyven ved samme navn, en legendarisk folkelig norsk utgave av Robin Hood. Historien ble udødeliggjort i Tancred Ibsens film fra 1939, med Alfred Maurstad i hovedrollen. En slags oppfølger til denne kom i 1970 under tittelen Balladen om mestertyven Ole Høiland. Også han var en legendarisk forbryter, og damenes venn, men så også godt til de fattige.

Skapsprengere og andre skurker

To mistenkelige personer var den andre norske biografiske filmen. Den handlet om to skapsprengere og skurker som tok livet av to lensmenn under sin flukt. Journalist og forfatter Gunnar Larsen, som hadde skrevet om saken i Dagbladet, ga i 1933 ut romanen To mistenkelige personer, som var en dramatisering av hendelsene. I 1949 startet så Tancred Ibsen sin filminnspilling basert på Larsens bok. Den ene forbryteren, Sigurd Henning Madsen, hadde da sluppet ut etter sitt andre fengselsopphold, og hadde skiftet navn for å kunne leve et normalt liv. Han gikk rettens vei for å stoppe filmen. I oktober 1950 fikk han medhold i Oslo byrett. Norsk Film A/S anket kjennelsen, og saken ble ført helt opp til Høyesterett, som også ga Madsen medhold, i 1952. En bearbeidet versjon av filmen, Savnet siden mandag, kom riktignok på kino i 1955, men verken Tancred Ibsen eller andre impliserte regnet den som noe sentralt verk.

I 1988 oppstod det et ønske om å ta fram filmen igjen og vise den på filmklubber og cinematek. Det ble utarbeidet en betenkning ved det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, hvor man konkluderte med at personvernet ikke lenger var til hinder for visning av filmen. Den ble følgelig vist på Cinemateket i Oslo og i noen filmklubber.

Forbrytere er ikke alltid folkekjære. I denne andre delen av skalaen finner vi   det intense dramaet Nokas, om ranet på tellesentralen til Norsk kontantservice i Stavanger. Den ble plyndret om morgenen den 5. april 2004 og en politimann ble drept. Filmen er troverdig og realistisk om en aktuell begivenhet, skildret nøyaktig slik det foregikk. Regi Erik Skjoldbjærg, produksjonsår 2010.

Okkupasjonsdramaene

Denne genren er den desidert mest tallrike i den norske filmhistorien og omfatter over 30 verk; drama-produksjoner så vel som kreative dokumentarfilmer. Det var naturlig et genren så dagens lys kort tid etter at freden kom. Vi vi leve, regi Rolf Randall og Olav Dalgard var den første i sitt slag og Englandsfarere, regi Toralf Sandø, den andre. Begge utkom året etter freden og var basert på litterære og dokumentariske kilder. De ble fremragende biografier om norske helter fra motstandsbevegelsen.

To år senere kom en av de mest kjente krigs-biografiene, Kampen om Tungtvannet, en fransk-norsk co-produksjon i regi av Jean Dreville og Titus Vibe Müller. Den beskrev kanskje det mest spektakulære angrepet fra alliert side i Norge; sprengningen av Norsk Hydros tungtvanns-anlegg på Rjukan. Historien la grunnlaget for den mer kjente Heroes of Telemark, med Kirk Douglas i hovedrollen, en amerikansk produksjon fra 1965. Endelig, i 2015, kom det en ny norsk fjernsynsserie om de dramatiske hendelsene i regi av Per Olav Sørensen.

Arne Skouen er nok den norske filmregissør som har bidratt sterkest i denne genren. Med Nødlanding (1952), Ni liv (1957), Omringet (1960) og Kalde spor (1962) forteller han om autentiske og dramatiske hendelser fra krigens dager. Filmene fikk oppmerksomhet i så vel Frankrike (Cannes festivalen) som i USA, hvor Ni liv ble nominert til en Oscar som beste utenlandske film (7), (8).

Shetlandsgjengen i regi av engelskmannen Michael Forlong (1954) ble en annen historisk og biografisk klassiker. En co-produksjon verdt å nevne er også den norsk-jugoslaviske Blodveien (Krvavi put) fra 1955, en dramatisk-biografisk historie fra Nord-Norge, hvor jugoslaviske, polske og sovjetiske krigsfanger var med på å bygge en viktig vei-forbindelse.

I slik en natt, regi Sigval Maartmann Moe 1958 er en mer jordnær og menneskelig krigshistorie om noen jødiske barn som måtte flykte til Sverige i 1942. En tilsvarende historie ligger til grunn for den nye norske EFA-prisbelønnede filmen Flukten over grensen, regi Johanne Helgeland fra 2020.

En litt glemt krigsfilm er Det største spillet (1967), historien om Gunvald Tomstad, en av de mange som hadde radioforbindelse med England under krigens første år. Handlingen finner sted på Sørlandet og Tomstad melder seg inn i Nasjonal Samling (NS) – det nasjonal-sosialistiske norske partiet som stod i nær kontakt med den tyske okkupasjonsmakt – for å skjule sin virksomhet. Regien var ved Knut Bohwim, etter et manuskript av Sigurd Evensmo. Bohwims kollega i selskapet Teamfilm A/S, Knut Andersen, laget sitt bidrag til den biografiske krigsfilmen med Brent jord i 1969 om befolkningen i Finnmark, som fikk lide under tyskernes brente jords taktikk. En oppfølger kom i co-produksjon med det sovjetiske selskapet Lenfilm i 1974, med tittelen Under en steinhimmel i co-regi med Igor Maslennikov.

På -70 og -80 tallet tok de norske okkupasjonsdramaene en mer problematiser-ende vending, og vi fikk filmer som skildret vennskap og kjærlighetsliv mellom tyskere og nordmenn. En annen og viktig side av krigen er hjemme-frontens gjøren og laden, som har preget de siste års debatt etter bøkene til Marte Michelet. En film som gikk direkte inn i denne problematikken var Bente Erichsens Over grensen (1987) om det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldman, som skulle hjelpes over til Sverige i 1942. De ble funnet ihjelslått og ranet året etter. Rettsaken mot de to grenselosene i 1947 endte med frifinnelse, da de hevdet de drepte i nødverge, ettersom det var tyskere i området (9).

Men med Max Manus (2008) er vi tilbake i heltefilmenes verden. Filmen bygger på den virkelige historien om Max Manus (1914 – 1966) som hadde kjempet i den finske Vinterkrigen, ble soldat i Kompani Linge i de frie norske styrkene i England under den annen verdenskrig og senere storsabotør i Norge. Filmen fikk en rekke priser og utmerkelser i Norge og utlandet.

Historien om Jan Baalsrud, slik vi møtte den i Ni liv (1957) ble fortalt med nye øyne i storfilmen Den 12. mann i 2017 i Harald Zwarts regi.

Mange av dokumentarfilmene fra den norske virkeligheten under den annen verdenskrig er biografiske, som f.eks.  Strengt hemmelig – Skuddene på Karl Marthinsen fra 2010 om nasjonalsosialisten Karl Marthinsen. Han var sjef for Statspolitiet og etter hvert også for Hirden, NS’s norske utgave av de tyske stormtroppene. Marthinsen ble likvidert på Blindern av motstandsbevegelsen «Oslogjengen». Han var også ansvarlig for deportasjonen av de norske jødene til Tyskland og fremstilles i spillefilmen Den største forbrytelsen (se nedenfor) av Mads Ousdal. Bak dokumentarfilmen står regissør Benedicte Maria Orvung, som oppdaget at hun var i slekt med Marthinsen, og hvordan historien var holdt hemmelig i familien.

Av andre vesentlige biografiske dokumentarfilmer filmer fra Norge under den annen verdenskrig vil jeg nevne Nordlands Jeanne’Arc om Liv Grannes fra Mosjøen som ble Norges høyest dekorerte kvinne etter krigen. Filmen kom i 2021 og er regissert av Fredrik Horn Akselsen.

Tore Severin Netlands to filmer om motstandsmannen Asbjørn Sunde, Sabotøren eller kureren og Offer og spion er fra henholdsvis 2017 og 2018, Mysteriet Holst i regi av Stian Trovik er fra 2013 og Gulosten, regi Fredrik Horn Akselsen fra 2015. Jeg viser i denne forbindelse til professor Bjørn Sørenssens artikkel i antologien To liv (10).

Men den kanskje viktigste av alle okkupasjonsdramaene, i alle fall sett med dagens øyne, er Den største forbrytelsen, som var basert på nevnte Michelets  bok med samme tittel, om en autentisk jødisk familie som fengsles og føres med D/S Donau til konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen, bortsett fra hovedpersonen Charles Braude. Filmen, så vel som boken, stiller store spørsmål om nordmenns medvirkning til denne tragiske massedeportasjonen. Eirik Svensson overtok regien fra Marius Holst og presenterte filmen 2. juledag 2019 (11).

En fascinerende krigshistorie er Spionen, om skuespillerinnen Sonja Wigert, som var Josef Terbovens «gode venninne» og dobbel-agent i Sverige under den annen verdenskrig. Ingrid Bolsø Berdal spiller den kjente stjernen som hadde en rekke roller i norske og svenske filmer. Regien er ved Jens Jonsson og filmen kom høsten 2019. Nylig kom nyheten om at Erik Poppe, som laget den fremragende Kongens nei, har fått støtte til sin biografiske film om landssvikeren Vidkun Quisling, som ledet NS og styrte Norge under den tyske okkupasjonen 1940 – 45. Nok et storverk om en kjent og omstridt person føyes inn i den norske biografiske filmhistorien.

Vi avslutter vår krigsodyssé med den kommende storfilmen Narvik, som er en biografisk inspirert film om de dramatiske månedene i denne nord-norske byen våren 1940. Norske og allierte styrker kjempet da side om side mot tyskernes Wehrmacht for å hindre at de tok kontroll over utskipningshavnen i Narvik for jernmalm fra nabobyen Kiruna. Den var av essensiell betydning for Hitlers krigsmaskineri. Nordisk film har valgt å fortelle historien om krigen i Narvik gjennom en helt fiktiv familie bestående av mor (Ingrid Tofte spilt av Kristine Hartgen, far (Gunnar Tofte spilt av Carl Martin Eggesbø), sønn (Ole Tofte spilt av sju år gamle Christoph Mathiesen) og farfar (Aslak Tofte spilt av Stig Henrik Hoff). De har imidlertid hentet mye inspirasjon fra virkelige mennesker basert på bøker, dagbøker og intervjuer. For å inkorporere viktige hendelser har de valgt å la karakterene være med på disse. Regien er ved Erik Skjoldbjærg og filmen vil få premiere på kino 2. juledag 2021.

Predikanter og forkynnere

Begynnelsen av 1800-tallet var en fascinerende tid. Norge var i ferd med å løsrive seg fra Danmark og dannet sin egen nasjonalforsamling i 1814, selv om Napoleon-krigens avtaler førte til en union med Sverige, som besto helt fram til 1905. Vi har her nevnt eventyrerne Gjest Baardsen og Ole Høiland. En annen folkekjær mann fra denne tiden var predikanten Hans Nilsen Hauge som oppfordret folk å tenke selv og ikke bare stole blindt på prester og andre autoriteter. Hauge inspirerte også til dannelsen av ulike folkelige bevegelser. 3. april i år var det 250 år siden denne samfunnsbyggeren ble født. Dette er markert med jubileumsfeiringer over hele landet og gjennom hele året, med spørsmålet: Hvordan kan denne mannen fortsatt inspirere oss i dag? Filmen Hans Nilsen Hauge fra 1961, i Kåre Bergstrøms regi, var en viktig del av dette.

En annen folkekjær predikant, av nyere dato, var Åge Samuelsen (1915 – 1987) som forkynte innen pinsebevegelsen Maran Ata og var tekstforfatter og komponist av religiøse sanger. Han sa selv, med bedrøvelse i stemmen, at han stod som modell for filmen Broder Gabrielsen fra 1966 i Nils R. Müllers regi.

 

Biografiske verk over kjente forfattere

At forfattere skriver selvbiografiske verk er ikke uvanlig. En av de mest kjente filmer innen denne kategorien er Sult i regi av Henning Carlsen (1966) basert på Knut Hamsuns selvbiografiske roman av samme navn fra 1890. Sjelden har en selvbiografisk film oppnådd større oppmerksomhet og lagt grunnlaget for regissørens fremtidige karriere. En av årsakene til dette var at filmen, i likhet med romanen, hadde et modernistisk, og delvis ekspresjonistisk formspråk. Med Per Oscarsson i hovedrollen som forfatteren Pontus, særpreget svart/hvitt foto av Henning Kristiansen og musikk av polske Krzysztof Komeda ble den raskt en europeisk klassiker i -60 tallets nye filmbølge. Den var også den første reelle skandinaviske co-produksjon med kunstnerisk, teknisk og finansiell innsats fra alle tre land.

Når det gjelder Hamsun må vi også ta med Istid, regi Peter Zadek (1976). Det er en film basert på et teaterstykke av Tancred Dorst etter Hamsuns egen biografiske roman På gjengrodde stier fra 1949 med den da 90-årige dikterens forsvar for sine handlinger før og under den annen verdens krig. Som kjent ble han tiltalt for landssvik men ikke dømt, kun stemplet med karakteristikken varig svekkede sjelsevner.

Hamsun, Jan Troells film fra 1996 handlet om forfatterens liv i årene 1935 – 1952. Den er vel kanskje den fremste kunstnerbiografien på lerret i moderne tid. Max von Sydow og Ghita Nørby udødelig-gjorde ekteparet Knut og Marie Hamsun slik de skildres fram til og med landsviksoppgjøret etter krigen. Deres tiltro til landsfører Vidkun Quisling og beundring for Adolf Hitler ble på mange måter deres bane. En fjernsynsserie med tittelen Gåten Knut Hamsun, regi Bentein Baardson, kom samme år, også som kinofilm og gikk bredere ut i sin skildring av dikterens liv og verk (12).

Sigrid Undset – et kvinneliv er en norsk dokumentarfilm om denne berømte forfatterinnens liv og forfatterskap. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1928 for Kristin Lavransdatter-trilogien Kransen, Husfrue og Korset. Liv Ullmann filmet den første delen i 1995. Dokumentarfilmen er skrevet og regissert av Maria Fuglevaag Warsinska-Varsi og hadde premiere i 1993.

Forfatterinnen Amalie Skrams delvis selvbiografiske romaner Professor Hieronymus og Paa St. Jørgen lå til grunn for Formynderne, en film fra 1978 i regi av Nicole Macé og med Vibeke Løkkeberg i hovedrollen. Den og romanene var et kritisk angrep på datidens, dvs. slutten av 1800-talllets behandling psykisk syke.

Om forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson er det laget flere biografiske fjernsynsfilmer. Om Henrik Ibsen også. For kino kom Løven – Henrik Ibsen i 2006, til Ibsen-året, en biografisk dokumentar som følger dramatikeren med løvemanken gjennom et helt liv. Samme år kom den utmerkede filmen om komponisten og fiolinisten Ole Bull; Ole Bull – himmelstormeren. Han var Norges første superstjerne, i utlandet minst like kjent som Ibsen, han spilte på toppen av Kheops-pyramiden, grunnla det første norske teater (i Bergen) og fikk sin egen stat, Oleana, i Amerika!

En nær og engasjerende samtidsfilm er Hard asfalt fra 1986 i regi av Sølve Skagen, basert på forfattertrioen Ida Halvorsen, Liv Finstad og Cecilie Høigårds bok med samme navn. Tema er rusmisbrukernes hverdag, narkotika og alkohol i en lite vellykket kombinasjon, på evig jakt etter arbeid, et sted å bo og en normal tilværelse.

Andre store kunstnere

Den første biografiske film fra kunstens verden kom kort tid etter at freden hadde senket seg, etter 5 års tysk okkupasjon. Rikard Nordraak, som også ble filmens tittel, var en kjent norsk komponist som hadde skrevet musikken til nasjonalsangen Ja, vi elsker.

Billedkunstnere er ofte inspirasjon til fine biografiske filmer. I Sverige har man bla. laget film om maleren Anders Zorn og, sammen med danskene, flere filmer om Skagens-malerne, bl.a. Hip Hip Hurra i 1987 i Kjell Gredes regi. Den norsk-svenske co-produksjonen Edvard Munch er sentral i denne sammenheng. Den omflakkende regissøren Peter Watkins stod bak en omfattende fjernsynsfilm i 1974 som også fikk distribusjon på kino i flere land. En rekke amatører i sentrale roller gav filmen autentisitet. Sølvi A. Lindseth laget Livets dans i 1998, en blanding av dokumentarfilm og drama om Munch. Den forklarer hvordan hendelser i kunstnerens liv er med på å utdype hans bilder og forklare hans skjebne. Et titalls kortere filmer skildrer også maleren på ulike måte og fra ulike vinkler. Stig Andersens Munch i helvete er det nyeste bidraget til den verdensberømte kunstnerens liv og virke. Til felles har de Munchs eget utsagn: Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så (13).

Heldigvis kom det også en film om naturalisten og romantikeren Nikolay Astrup (1880 – 1928), som malte storslåtte tablåer fra vestlandsnaturen. Astrup er kjent for sine landskaps- og naturbilder fra Jølster. Han brukte samme motiv flere ganger i forskjellige varianter og fremstilte naturen og folkelivet med frodighet og fantasi. Regissør er Pål Øie og tittelen Astrup – Flammen over Jølster (11). Under BIFF, Bergen Internasjonale Filmfestival denne høsten, fikk vi stifte bekjentskap med maleren Aksel Waldemar Johannessen i en ny film signert Nils Gaup. Hittil har historien om denne glemte maleren som levde fra 1880–1922, i altfor stor grad dreid seg om kampen mellom kunstsamleren Haakon Mehren og Nasjonalgalleriet. Egentlig dreier det seg om en suksesshistorie uten sidestykke. På 25 år har Mehren greid å få vist Johannessens kunst for flerfoldig hundre tusen mennesker på noen av Europas mest prestisjetunge museer. I Norge har det også vært flere suksessrike private utstillinger. Men verken Nasjonalgalleriet eller Munch museet ville helt anerkjenne ham.

Også andre kunstnere inspirerte filmskapere. Dagny er filmen om Dagny Juel, legedatteren fra Kongsvinger som reiste til Berlin for å studere musikk. Der traff hun både Edvard Munch og August Strindberg som begge falt pladask for hennes skjønnhet og inspirerende vesen. Men den som fikk henne «smidd i hymens lenker» var den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski, som hun fikk to barn med, men som også ble hennes tragedie. Håkon Sandøy, utdannet ved det polske filmakademiet i Lodz, hadde regien i denne norsk-polske co-produksjonen fra 1977 (15).

Sonja Hennie var en kunstner på isen.  Tre ganger olympisk mester og ti ganger verdensmester som kunstløper, etterhvert filmstjerne og til sist kunstsamler av internasjonale dimensjoner. Sammen med sin mann Niels Onstad opprettet hun et senter for moderne kunst på Høvikodden utenfor Oslo i 1968. Filmen om henne, Sonja – den hvite svanen kom i 2018 i regi av Anne Sewitsky.

Polarforskere og eventyrere

Det finnes mye dokumentarmateriale etter Roald Amundsens ekspedisjoner. Han var en av de første ekspedisjonsforskere som tok filmkameraet i bruk, allerede i 1911. I den senere tid har det kommet flere biografiske verk om pioneeren. Den første var den kreative dokumentaren Frosset hjerte i 1999 i regi av Stig Andersen og Kenny Sanders. 20 år senere kom Espen Sandbergs storslåtte helte-epos Amundsen (14).

Men la oss også se litt på hans forgjenger og mentor, Fridtjof Nansen. Filmen om hans liv, Bare et liv, historien om Fridtjof Nansen kom i 1968 og var en norsk-sovjetisk co-produksjon i regi av Sergej Mikaeljan og Ola Solum. Den omhandler tre viktige avsnitt i hans liv; Nordpolekspedisjonen, hans diplomatiske aktiviteter i Nasjonenes forbund og hans hjelpearbeid under hungersnøden i Ukraina. Det er bare så synd at så få så filmen i Norge, invasjonen i Tsjekkoslovakia samme høst satte en effektiv stopper for interessen for en sovjet-russisk film og for videre norsk-sovjetisk filmsamarbeid.

Vi tar også med Ingeniør Andrées luftferd i regi av Jan Troell (1982), selv om filmen hovedsakelig er svensk og Norges bidrag er lite. Vi er på Svalbard i 1896 og tre svenske ingeniører har planer om å fly over Nordpolen i en hydrogen-ballong, datidens magiske fremkomstmiddel ved siden av luftskipene. De lykkes bare delvis i sitt andre forsøk, da de kraftige vindene tvinger dem til å lande på isen. 33 år senere fant besetningen på et norsk fartøy restene av leiren og likene av de tre mennene.

Film-filmer

Det er ikke mange meta-filmer, eller filmer om filmproduksjon i den norske historien. Erik Løchens Motforestilling fra 1973 var den første og kanskje den beste, politisk som den også var i spennet mellom Nato-medlemskap og den tredje vei, mellom supermaktene Sovjet og USA, slik Sosialistisk Folkeparti predikerte, etter sin dannelse i 1961. Bredo Greve laget Filmens vidunderlige verden om seg selv som filmskaper og om sine filmer i 1978, en slags lavbudsjett filmundervisningsfilm med implisitte film- og kinopolitiske problemstillinger.

Kanskje passer det også å ta med en filmregissørs biografiske og smertelige opplevelser i dette avsnittet. Maria Sødahl, som laget den gripende og spennende dramaet Limbo i 2010, fikk lille julaften 2012 beskjed om at lungekreften, som hun tidligere var operert for, hadde spredt seg til hjernen. Hun fikk tre måneder igjen å leve. Av dette ble det en ny spillefilm med Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård i hovedrollene. Filmen fikk tittelen Håp. Den ble prisbelønnet både under Kanonprisen 2019 og Amanda-prisen 2020 og senere short-listet til Oscar i kategorien Beste Internasjonale Film.

Historiske og politiske filmer

En film som satte spor da den kom i 1979 var Pål Bang-Hansens Kronprinsen med Bjørn Sundquist i hovedrollen. Den var bygget over Bjørn Gunnar Olsens bok av samme navn og skildret en ung journalist og Arbeiderpartipolitiker som oppdager at CIA står bak finansieringen av partiets ungdomsorganisasjon. Han kommer i klemme mellom sannhet, presse og parti.

Kan en biografisk film bygge på en legende? Nils Gaup velger å tro på historien i sitt internasjonale gjennombrudd Veiviseren – Ofelas i 1987, filmen som var med å innlede den moderne norske filmbølgen, sammen med Orions belte (1985). Veiviseren var den første samiskspråklige spillefilm som noensinne var produsert og den første norske Oscar-nominerte filmen siden Ni liv (1957).  Nils Gaup ble inspirert av samiske sagn der russer-tsjuder eller karel-tsjuder ved list overvinnes av en samisk veiviser. Mye tyder på at bakgrunnen for sagnene er karelske røve-tokter mot samene på 1100- og 1200-tallet. Veiviseren er en av de store suksessene i nyere norsk film og en av de få norske filmer som er blitt belønnet med to stjerner i den amerikanske filmguiden Halliwells.

Kautokeino-opprøret (2006), også i Nils Gaups regi, handlet om en historisk tragedie fra 1852, hvor samene stod mellom handelsmann, lensmann og prest i sin kamp mot undertrykkelse og alkoholmisbruk. Filmen er også utgitt som fjernsyns-serie. Gaups film Birkebeinerne (2016) handler om prins Haakon Haakonsson som må bringes i skjul i den pågående borgerkrigen i det 13. århundre. Stort stjernelag med Kristofer Hivju, Jacob Oftebro og Pål Sverre Hagen sikret god publikumsoppslutning for dette spektakulære verket.

Finnmarkingen Knut Erik Jensen kan sies å ha hatt biografiske trekk i alle sine filmer, fra og med Stella Polaris i 1993. Hans bakgrunn fra dokumentarfilm, både i NRK Fjernsynet og som free lance kunstner la et godt grunnlag. I Iskyss (2008) trer han imidlertid inn i de ekte biografenes rekker. Hans fremstilling av den spiontiltale Gunvor Galtung Havik og hennes russiske kjæreste fra krigens dager er et disskronologisk billeddikt med fantasifulle og ekspresjonistiske trekk, komplisert og interessant.

Kings Bay er historien om en skjebnesvanger gruveulykke på Svalbard som ledet til regjeringskrise for den sittende Arbeiderparti-regjeringen i 1962. Stig Svendsens film fra 2017 ble et realistisk og godt drevet drama om de faktiske hendelser på høsten det året.

Kongo er basert på to eventyreres og leie-soldaters ville ferd i dette for Norge ukjente afrikanske landet, hvor de fengsles etter at deres sjåfør blir drept. Marius Holst regisserte filmen i 2018.

Til slutt; Norges verdenskjente politiske terrordrama fant sted 22.juli 2011. En gigantisk bombe eksploderte ved regjeringskvartalet i Oslo. Senere samme dag skjøt den hvite høyre-orienterte terroristen Ander Behring Breivik, som hadde laget og plassert bomben, en rekke unge AUF-medlemmer på Arbeiderparti-bevegelsens sommerleir på Utøya i Tyrifjorden. Tilsammen 77 mennesker ble drept i attentatene. Mange andre fikk livsvarige skader. Om terrordramaet er det laget en rekke filmer, dramatiske som dokumentære. Erik Poppes Utøya: 22.Juli var den første som rekonstruerte hendelsene på en utmerket og troverdig måte. Den hadde premiere i 2018.

22. julier en prisbelønnet norsk dramaserie i seks episoder som ble sendt på NRK1i 2020 og er tilgjengelig på NRK-TV. Serien følger berørte parter før, under og etter terrorhandlingene og skildrer ringvirkningene av denne. Alle rollefigurene er fiktive, men skapt ut fra reelle personer og det serieskaperne lærte under det omfattende forarbeidet. Manusforfatter og serieskaper Sara Johnsen vant i januar 2020 Nordisk Film & TV Fonds Pris for dette manuskriptet under filmfestivalen i Göteborg. Johnsen og Pål Sletaune, som hadde regien, ble tildelt prisen Fritt Ords honnør for serien i mai 2020. Under Gullruten 2020 ble serien kåret til beste dramaserie og vant i tillegg fire fagpriser.

Siste film om de tragiske hendelsen er Generasjon Utøya (2021), regissert av Aslaug Holm og Sigve Endresen. Dens kildrer 4 unge kvinner som alle ble livsfarlig skadet på øya, men som har valgt å fortsette sitt politiske liv.

 

Noter:

(1) Wikipedia 2021

(2) Tanya Pedersen Nymo (2006): Under forvandlingens lov – Norsk filminstitutts historie, Norsk filminstitutts skriftserie nr. 17

(3) Jan Erik Holst (2006): Det lille sirkus, Norsk filminstitutts skriftserie nr. 18

(4) Einar Nistad (red) (1999): Drømmen om de levende bilder, Norsk filminstitutts artikkelsamling

(5) Jan Erik Holst mfl. (red) (1995): Filmen i Norge – norske kinofilmer gjennom 100 år, Ad Notam Gyldendal

(6) Jan Erik Holst (red) (2011) Filmen i Norge – norske kinofilmer 1995 – 2011 Gyldendal.

(7) Linn Ullmann (1998): Yrke regissør – Om Arne Skouen og hans filmer, Norsk filminstitutts skriftserie nr. 8 (Finnes også i engelsk, tysk og fransk utgave)

(8) Gunnar Iversen (2013): Visjon og virkelighet, Arne Skouen og filmen, Akademika forlag

(9) Per Haddal (2019): Fem år som vi så dem, i Jan Erik Holst (red): To liv – Zwei Leben, Bokbyen forlag (norsk og tysk utgave)

(10) Bjørn Sørenssen (2019): Tendenser i norsk krigsdokumentarfilm,

(11) Jan Erik Holst i Cinema, www.cine.no

(12) Trond Olav Svendsen (1995) i Knut Hamsun – a filmography, Norsk filminstitutt. (Finnes også i tysk og spansk utgave).

(13) Jan Erik Holst (2013): Edvard Munch på film. Upublisert notat til norske ambassader.

(14) Amundsens ekspedisjonsfilmer finnes tilgjengelige i utmerkede dvd-utgaver fra Nasjonalbiblioteket

(15) Dagny Juels barndomshjem på Kongsvinger er i dag et kvinnemuseum, som man anbefales å besøke.