Bok: «Cinema Speculation» - Høyst interessant om Quentin Tarantino og hans favorittfilmer
6Total vurdering

Mens Quentin Tarantino finner ut hva som skal bli hans tiende og siste film har han funnet seg en ny fase i livet. Som ektemann og familiefar har det blitt stadig mer hjemmetilværelse for regissøren og hvor det litterære har blitt en ny vending i hans liv. Han utga romanen «Om Once Upon a Time in Hollywood» i 2021 og slapp nå nylig sin andre bok «Cinema Speculation». Han skriver ikke om sine egne filmer, men på høyst interessant vis om sin filmatiske favorittperiode.

Tarantino-teori

Dette er ikke en bok om filmteori, men såkalt Tarantino-teori. Her utbroderer han om sine filmopplevelser og sine favorittfilmer fra det han anser som den viktigste perioden i filmhistorien. Perioden begynner på slutten av 1960-tallet og varer gjennom 1970-tallet. Epoken han omtaler som Det nye Hollywood-revolusjonen begynte i 1967 og sammenfalt med det første året han gikk på kino. Revolusjonen endret Hollywood fra å være preget av musikaler som The Sound of Music og My Fair Lady til å bli et sted hvor det ble laget film om hva som helst. Det var filmer med en holdning mot det etablerte og som hadde en ny agenda. Disse filmene kom fra nye auteurer som Robert Altman, Arthur Penn, Sam Peckinpah og William Friedkin som den gang utgjorde det nye Hollywood.

«Cinema Speculation» er inndelt i kapitler om det han anser som viktige filmer innen denne bevegelsen og perioden. Ikke overraskende er disse filmene samtidig blant hans favorittfilmer. Etter banebrytende filmer som Bonnie & Clyde og Easy Rider på tampen av 1960-tallet skulle alt endres. I første halvdel av 1970-tallet ble holdningene til film endret, en ny frihet hadde kommet og grenser skulle bli stadig presset. Og dette er noe av årsaken til at Tarantino elsker denne perioden. Og ikke minst var det nettopp da Tarantino vokste opp og slik mimrer han tilbake til sin barndoms filmopplevelser. Mens hans far var fraværende hadde han en liberal mor. Hun lot han ofte bli med på kino hvor han fikk se det aller meste. Den eneste restriksjonen var filmer hvor det kun var vold for voldens skyld.

Det er fascinerende å lese hvordan en såpass profilert regissør som Quentin Tarantino klarer å mimre tilbake til det som gikk på kino på 1970-tallet.

Krydret med anekdoter

På mange måter kan «Cinema Speculation» minne om og sees på som en kompanjong til «Easy Riders, Raging Bulls» av Peter Biskind som også omhandler den samme tidsperioden. Sistnevnte var høyst interessant lesing, men har siden blitt kontroversiell grunnet forfatterens omdiskuterte metoder. Hos Tarantino er det derimot lite som provoserer. De som har sett YouTube-videoer av Tarantino der han går gjennom filmer fra denne perioden vil nok kjenne igjen hans utbasunerende og ustoppelige monologer, her overført til skrift. Det hele er krydret med interessante anekdoter og ispedd underholdende sidehistorier, alt vinklet fra Tarantinos kunnskapsrike og alternative syn på denne tidsperioden.

Les også Seks perfekte filmer ifølge Quentin Tarantino – og en Oscar-vinner han aldri har sett – CINEMA

På den ene siden kan boken sees på som en slags erindringsreise. Et slags behov for å gå tilbake til sin barndom og finne spor av hva som formet han som filmskaper. Leseren bør ha sett en del titler for å henge med i svingene, og bør nok ha en forkjærlighet til denne tidsperioden for å fullt ut klare å henge med på hans tanker bortover barndommens stier. I tillegg nevnes det også et stort antall obskure og mindre kjente titler som antageligvis kun de mest ihuga har kjennskap til.

Barndom på kino

Hans første barndomsminner og kinoopplevelser går tilbake til da han var syv år og fikk være med sin mor og stefar. Han fikk ofte være med selv om han ikke var gammel nok, men så lenge han satt rolig i salen og ikke spurte spørsmål så fikk han være en del av det gode selskap. Dette var noe han heller foretrakk fremfor å være hjemme med barnevakt. Og i bilen på vei hjem etter kinoen ble det en samtale om filmen de nettopp hadde sett og dette var noe som den unge Tarantino satte ekstra stor pris på.

Det er en barndom preget av en flytende farsrolle. Etter å ha vært på kino og sett blaxploitation-film, finner moren en ny kjæreste i form av en afroamerikansk mann. Og slik introduseres Tarantino til den såkalte blaxploitation-bølgen og blir som tidligere ofte med på kino, nå også alene med den nye kjæresten til moren. I en sal på mange hundre, hovedsakelig afroamerikanske menn, er Tarantino den eneste hvite publikummeren og oftest det eneste barnet i salen. Slik får han en ytterligere tilnærming til nok et aspekt av filmens verden.

Imponerende

Gjennom en blanding av barndomsminner og et godt skildret tidskoloritt er det fascinerende å lese hvordan en såpass profilert regissør klarer å mimre tilbake og gjenfortelle det som gikk på kino i starten av 1970-tallet. Det er imponerende hvordan han måtte ha resonert seg frem til hva som ble sett og ikke minst hvilke reaksjoner han hadde, hva hans mor hadde sagt om hans reaksjoner og ikke minst hennes vurdering av filmer de så. Deretter følger mer spesifikke kapitler viet til enkeltfilmer, men med stadige digresjoner i hist og pist.

Bullitt er første film, en banebrytende urban thriller som endret den såkalte politifilmen, ifølge Tarantino. Det ligger en stor fascinasjon for Steve McQueen og hans karakter Bullitt hos Tarantino. Det var en underspilt karakter og på interessant vis får vi vite hvordan det faktisk var hans kone som leste manusene for McQueen og som tok de viktige avgjørelsene om hvilke filmer han skulle gjøre. Vi får vite interessante detaljer om hvordan Steve fjernet flest mulig replikker fra manus, fordi han likte å si minst mulig på lerretet. Som Tarantino påpeker er Bullitt en film med en svak historie som ingen husker, men med en sterk personlighet vi alle husker. Slik starter en ny type kul tidsæra.

Bullitt er den første filmene som granskes, snart å se som oppfølger fra Steven Spielberg.

Gullkorn og sidespor

Deretter følger et kapitel med Dirty Harry som endret Eastwood fra å være en Cowboy til å bli en hardtslående purk og som på kompromissløst og fandenivoldsk vis var en karakter som sto i sterk kontrast til samtidens filmer. Her begynner Tarantinos forkjærlighet for regissør Don Siegel som også skal prege de kommende kapitlene. Clint Eastwood og Siegels Dirty Harry plasseres samtidig i en kontekst som den første store seriemorderfilmen samtidig som han debatterer hvorvidt Harry er en fascistisk rasist eller ikke.

Les også Spielberg gjenoppliver den ikoniske 60-tallshelten Frank Bullitt – CINEMA

Hans fascinasjon for Sam Peckinpah og Getaway får deretter samme behandling. Kapitlene med disse lange utgreiingene om enkeltfilmer har sine mange sidespor og slik krydrer han med både personlige anekdoter og gullkorn fra samtaler med Walter Hill, et gjennomgående sidespor i flere av bokens kapitler. Slik får vi innsikt i hvordan det var å være en del av bransjen på denne tiden samtidig som Tarantino forteller tiden fra en ung gutts synsvinkel. På samme måte som med McQueen går lignende historier og anekdoter om John Boormans Deliverence, før det etter hvert fortsetter med andre utvalgte Tarantino-favoritter fra 1970-tallet. Helt til han forklarer hvordan den nye generasjonen med såkalte Brats overtar Hollywood.

Respekt for Stallone

Det er to uventede kapitler i boken. Det ene omhandler hans respekt for Sylvester Stallone som manusforfatter med Rocky, men på uventet vis er det regien på Paradise Alley som overrasker. Det kan ha en sammenheng med at Tarantinos første virkelige forsøk på å skrive et eget manus var en skamløs plagiat av nettopp Paradise Alley. En helt annen uventet vending kommer i et mer personlig kapittel om filmanmelderen han respekterte mest. På møysommelig vis settes denne personen opp mot andre anmeldere og slik viser Tarantino hvordan han stikker seg ut. Han forteller hvordan han dro på kino for å se filmer basert på anmeldelser og hvordan de i dag samsvarer med det Tarantino liker. Og ikke minst hvordan han selv har et anstrengt forhold til en anmelder som stadig gir negative anmeldelser til filmene hans.

Les også «Tulsa King» – Sylvester Stallone med gave til Sopranos-elskere – CINEMA

Små noter nederst på siden kan ofte være det mest interessante på en side. Blant annet et informativt sidespor om hvordan en pornokino på motsatt side av en barneskole ble påtvunget til å også vise ordinære kinofilmer. Og slik skulle filmene til Roger Cormans selskap som hadde ordinær kinovisning og fikk seriøse anmeldelser snart bli dumpet i obskure kinolokaliteter. Dette til tross kunne de samtidig selges som kino-viste titler på video på 1980-tallet. Baksiden var at den tidligere Hollywood-rekruteringen av lovende Corman-regissører med gode anmeldelser nå var en saga blott.

Manusforfatteren

Ser man hele boken under ett er det kanskje et kapittel som skiller seg ut i en litt svakere retning. Det handler om hans mors venn Floyd, en afroamerikaner som fungerte som en slags farsfigur og som skrev flere manus, men som aldri ble filmatisert. Dette fikk derimot den unge Tarantino til å bli en aspirerende manusforfatter og som etter hvert skulle føre ham til True Romance, hans første skrevne manus som riktignok ble filmatisert etter hans debutfilm Resevoir Dogs. Og slik blir sirkelen sluttet.

Tarantino skriver svært godt, på et muntlig språk som nesten føles som en samtale som har blitt transkribert. Det er enkelt å lese, det er kanskje det ene kapitelet om Floyd hvor han sklir litt ut og det blir litt for internt og langdrygt. Man håper uansett at Tarantino tar seg lang tid med sin tiende og siste spillefilm og bruker tiden og energien på nok en bok om sine tanker og ideer rundt film.

Les også Quentin Tarantino slutter som regissør – CINEMA

 

Delta i diskusjonen