Marerittet er en psykologisk skrekkfilm om en ung kvinne som befinner seg i en fanget i en nedadgående ond spiral full av søvnforstyrrelse, mareritt og demonisk tilstedeværelse.

Mona (Eili Harboe) og hennes kjæreste Robbie (Herman Tømmeraas) er begge i midten av tjueårene og har gjort et skikkelig varp. Sammen har de kjøpt en leilighet midt i sentrum av byen og det til takst. Boligen var riktignok et dødsbo, solgt med sitt inventar, og krever totaloppussing. Forrige eier døde visstnok i leiligheten, men ubekymret setter de i gang med rydding og oppussing av den labyrintaktige boligen med sine mange rom.

Frustrerte naboer

Robbie har fått seg en noe udefinert, men godt betalt jobb som skal kreve stadig mer av hans tid. Mona har tidligere jobbet som barnehageassistent, men er for tiden uten arbeid. Hun drømmer om å jobbe som klesdesigner mens de rundt henne forventer at hun skal studere.

Som arbeidsledig blir det derfor hun som stort sett står for oppussingen i deres nye hjem. I naboleilighet bor de nybakte småbarnsforeldrene Siren (Gine Therese Grønner) og David (Preben Hodneland) som stadig blir mer frustrert over et nyfødt barn som gråter ustanselig.

 

Etter et idyllisk anslag begynner gradvis uhyggen. Det ligger en fellesnevner og en parallell mellom de mistilfredse småbarnsforeldre som gjennomgår et larmende mareritt og den hjemgående Mona som blir stadig mer irrasjonell av det som viser seg å bli en omfattende renovering. Mona får ikke sove og søvnproblemene fører etter hvert til intense og voldsomme drømmer. Snart er hun fanget i en nedadgående ond spiral full av mareritt og søvngjengeri. Mens en stadig mer frustrert Robbie ikke klarer å gi henne nødvendig støtte, skal Mona finne dette hos naboen Siren. Også Siren sliter med søvnforstyrrelse og snart blir Mona med på et foredrag om temaet holdt av terapeuten Aksel (Dennis Storhøi).

Pasjonsprosjekt

Kjersti Helen Rasmussen er en selverklært tilhenger av sjangerfilmer som skrekk og sci-fi og er godt bevandret i dette filmlandskapet. Fra før av har hun skrevet manus til Pål Øies grøsser Villmark 2 (2015) og katastrofefilmen Tunnelen (2019). Manuset til Marerittet har Rasmussen skrevet av og på i rundt ti år og det er tydeligvis et pasjonsprosjekt som hun har holdt tilbake for sin egen ilddåp. Marerittet er hennes spillefilmdebut etter et knippe kortfilmer og sjangermessig befinner den seg innenfor den psykologiske skrekkfilmen som hadde en god norsk start og utvikling gjennom Pål Sletaune Naboer (2005), Pål Øies Skjult (2009) og Sletaunes Babycall (2011).

I kontrast til den ofte brukte naturen og villmarken i norsk sjangerfilm utspilles Marerittet i en urban setting. Den nyinnkjøpte leiligheten er en del av en eldre urban bygård i sentrum av det vi antar er Bergen. Men det illevarslende som snart skal utspille seg foregår hovedsakelig i sinnet til Mona, mer spesifikt i den kaotiske og uhyggelige drømmearenaen. Slik som i Naboer er leiligheten i Marerittet som en labyrint med hemmelige rom, og parallelt med oppussing og stadig skumlere drømmer, åpnes en uhyggelig verden for Mona. Nå skal hun forsøke å få svar på hva som er virkelighet og hva som er drøm, og ikke minst hvor farlig er egentlig det som hun nå står ovenfor.

Demon

Anslagsvis forklares det hvordan et mareritt er sammensatt av ordene mare og ritt og hvor mare er en demon fra folketroen som sitter og trykker på brystet når den rir mennesker. Samtidig er utgangspunktet for filmen søvnparalyse hvor en person blir liggende våken og er bevisst, men uten å kunne bevege seg eller snakke. Det Mona etter hvert skal oppleve er en tilstand mellom våkenhet og søvn med livaktige hallusinasjoner. Og slik, med skrekkfilmens finurligheter, handler det om en demon som prøver å komme inn i vår verden og som bruker Mona som sin kanal.

Selv om det er en egenartet norsk vri på Marerittet, ligger det en rød tråd fra tidligere filmatisk lek med det demoniske. Også i Roman Polanskis mesterlige Rosemary´s Baby (1968) flytter et ungt par inn i et leilighetsbygg med merkverdige naboer. Samtidig med at Rosemary forsøker å bli gravid skal hun gjennomgå en paranoia mens noe demonisk lurer i kulissene. Men der publikum på 1960-tallet utvilsomt trodde på det sataniske, har frykten til dagens unge publikum blitt erstattet av en mer jordnær frykt. Dagens unge har et nytt referansegrunnlag av problemer og slik fornyer Rasmussen historien til å handle om moderne problemer som forventningspress, prestasjonsangst og graviditetsangst.

Press og forventninger

Unge Mona må forholde seg til samfunnets forventninger til henne. Hun skal studere, skaffe seg en god utdanning, få seg riktig arbeid med god lønn, gå inn i et forhold, kjøpe leilighet, pusse opp og få barn. Men er det egentlig dette hun selv ønsker? Mona blir tvilende til seg selv og føler seg presset inn i et forhold preget av økonomisk ubalanse. Og ønsker hun egentlig å kjøpe leilighet eller å få barn? Hennes egne drømmer samsvarer ikke med samfunnet og vennenes forventninger og slik kan de mange kravene sees på som en katalysator som utløser marerittene, og hvor leilighetens skjulte rom pensler henne inn på en ny bane.

I moderne norsk psykologisk skrekkfilm som Joachim Triers Thelma (2017), Eskil Vogts De uskyldige (2021) og Alex Herrons Leave (2022) er det kvinner som har hovedrollen. Og det handler om tabubelagte temaer, frykten og presset unge kvinner føler på. I Marerittet ønsker Robbie å stifte familie mens Mona ønsker å eie sin egen kropp. Kjernen av filmen blir at det i ung alder er vanskelig å vite hva som er riktig om man blir gravid, om man skal ta abort eller få barnet. Og slik blir Mona nok en sterk kvinnerolle som gjør egne valg i opposisjon mot samfunnet krav og det som forventes av henne.

Eili Harboe stråler

Herman Tømmeraas som Robbie gjør en langt bedre prestasjon enn den han spiller i fjorårets noe udefinerte Leave, men den som virkelig stjeler lerretet i Marerittet er Eili Harboe. Hun leverer nok en gang skuespill av høy klasse og stråler i rollen som den 25 år gamle Mona. Som i Thelma er det nok en gang en fryd å følge henne på skjermen og det tematiske slektskapet mellom filmene er hennes karakter som gjennomgår vanskeligheter på hver sin måte. Med Elli Rhiannon Müller Osborne i fjorårets Vikingulven (2022) er det interessant å se hvordan en ung kvinnelige skuespillergenerasjon nå fronter norsk sjangerfilm.

Regien til Rasmussen er god, og hun er et ypperlig tilskudd til norsk skrekkfilm. Videre byr Marerittet på et mørk og godt lyddesign med surrende fluer i påkostet Atmos-lyd, det hele mikset i anerkjente Abbey Road Studios i London. Filmfotograf Oskar Dahlsbakken bidrar med et høyst severdig visuelt uttrykk, det hele krydret med kule og forseggjorte spesialeffekter. De er få i antall, men seerverdig og inkludert en heftig presentasjon av demon. Også mindre dominerende effekter som fall fra balkong gir filmen et riktig ubehag. Det må også skrytes av et effektivt plakatdesign og en uvanlig trailer som med målrettet mystikk tydelig selger inn en sjangerfilm.

Leker med 1980-tallets skrekk

Til tross for at Marerittet finner en god nerve og fungerer godt som sjangerfilm kommer det også et punkt i filmen hvor den forlater det mer jordnære og alvorspregede, om man kan si det, til fordel for det vi gjenkjenner fra den mer lekne skrekkfilmen på 1980-tallet. Terapeuten Aksel spiller en viktig rolle der han skal hjelpe Mona med hennes problemer, men på et tidspunkt glir filmen ut og snubler i sin egen sjangerlek. I en scene tar søvnterapauten Aksel to dioder til hodet og klarer dermed å komme seg inn i en drømmeverden. Selv om regissøren mener noe lignende har skjedd hos japanske drømmeforskere, blir det en litt overdreven vending i filmen.

I klassikeren A Nightmare on Elm Street (1984) ble grensene til drømmeverden presset til ytterkant på overdrevet vis. I TV-serien Stranger Things blir påkobling til noen andres sinn en tydelig hyllest til filmer fra 1980-tallet. Marerittet er lagt til nåtid og den forholder seg til en mer jordnær og alvorlig setting. Derfor bryter dette aspektet med filmen ellers og slik blir sekvensen noe malplassert. Dermed ligger Marerittet hakket nærmere Agnieszka Hollands moderniserte miniserie fra 2014 enn Polanskis originale Rosemary´s Baby.