Bergman var som kjent ingen helgen, og det var en del jeg ikke kunne skrive mens han var i live, forteller den britiske forfatteren og filmhistorikeren Peter Cowie om sin nye biografi om Ingmar Bergman.  

– Vi kom veldig godt overens, noe som ikke alltid var tilfellet med Bergman og filmkritikere. Jeg tror han visste at jeg var på hans side, jeg prøvde ikke å sverte ham eller lete etter svakheter i filmene hans, forteller Peter Cowie.

Cinema møtte den britiske forfatteren og filmhistorikeren da han besøkte Oslo i forrige uke under lanseringen av sin nye biografi om Ingmar Bergman, «God and the Devil: The Life and Work of Ingmar Bergman». Utgivelsen ble markert med visning av Bergmans modernistiske klassiker Persona fra 1966 på Cinemateket, med en samtale i forkant med Cowie og Liv Ullmann og innledning til filmen av Cowie.

Forfatteren forteller at hans positive innstilling og gode forhold til den svenske filmskaperen gjorde at han fikk Bergman til å komme til London i 1982 for et sceneintervju på National Film Theatre i forbindelse med utgivelsen av Cowies første bok om Bergman, «Ingmar Bergman: A Critical Biography».

– Folk sa at han aldri ville komme, men det gjorde han, sammen med sin kone. Etter arrangementet tok han to øl, noe kona hvisket til meg at hun knapt kunne tro, hun hadde aldri sett ham ta seg to øl. Han var veldig avslappet – og skrev et hyggelig brev til meg i etterkant om boken min, så det virket som han likte den, sier Cowie, som møtte og intervjuet Bergman ved flere anledninger før regissøren gikk bort i 2007.

Omfattende ukjent materiale

Biografiforfatteren peker på flere grunner til å skrive den nye boken.

– Bergman levde i mer enn 20 år til etter den første boka. Han lagde mange spillefilmer og tv-filmer, og mange utmerkede teateroppsetninger. Og så opplevde han tragedien med at hans siste kone Ingrid døde, som jeg går en del inn på i boka, samt livet hans etter dette, sier Cowie.

– Videre fant jeg tusenvis av brev hos Bergman-stiftelsen som ingen kjente til, fordi man ikke hadde hatt tilgang til dem. Og så skrev han arbeidsbøker fra 1941 til 2002, som har vært en gullgruve for meg. De snakker ikke bare om unnfangelsen og utviklingen av de ulike prosjektene, men skildrer også humøret hans i de spesifikke dagene eller uoverensstemmelser han hadde med folk, så de kaster lys over personligheten hans.

Cowie forteller at han var på en konferanse på Universitetet i Lund i forbindelse med markeringen av Bergmans hundreårsjubileum i 2018, der han oppdaget at mange unge akademikere er interessert i den svenske filmskaperen.

– Etterpå tenkte jeg at jeg kanskje burde skrive en ny versjon av boka med alt dette materialet, og dro til stiftelsen i Stockholm. De var svært hjelpsomme, og jeg gjorde fem researchturer dit tilsammen.

Det var også nødvendig fordi de aller fleste involverte nå er gått bort, med Liv Ullmann og Harriet Andersson blant unntakene.

– Samt Katinka Faragó, som jeg fikk et fint intervju med for rundt fem år siden. Hun var script supervisor på Bergmans filmer fra 1954 og helt fram til slutten av karrieren hans, og hadde sett ham i alle hans ulike sinnsstemninger, forteller han.

Liv, virke og utbredte myter

Snarere enn en bearbeidelse av den første biografien «Ingmar Bergman: A Critical Biography», er «God and the Devil» imidlertid en ny bok.

– Noen partier med analyser av filmene er overført fra den første boka. Men den går mer detaljert inn i filmene enn den nye, hvor jeg isteden har viet mer plass til livet hans – og til teaterkarrieren hans, sier Cowie, som også har fått tilgang til Bergmans korrespondanse og produksjonsnotater fra perioden han var tilknyttet det svenske nasjonalteateret Dramaten.

– Denne boken gir et langt mer nyansert og komplett bilde av hans liv og virke enn jeg hadde mulighet til i 1982. Som kjent var han heller ingen helgen, så det var en del jeg ikke kunne skrive da – men som blir langt enklere etter at den som portretteres ikke lever lenger.

Bergmans liv henger også nært sammen med hans virke, da mange relasjoner og karakterer i filmene var inspirert av hans egne forhold og erfaringer. Men ifølge forfatteren er det også flere utbredte misforståelser om forholdet mellom Bergmans liv og innholdet i filmene hans.

– I motsetning til hva vi har lest tidligere, ble ikke Bergman mishandlet og avstraffet så mye hjemme og på skolen, det var isteden hans bror Dag. Også der det i senere tid har blitt hevdet at Bergman hadde tilknytning til det nasjonalsosialistiske partiet i Sverige, gjaldt det broren. Mens Bergman gjorde et stort nummer ut av at han ble innestengt i et skap av foreldrene da han hadde urinert i sengen som barn, som derimot var noe han opplevde hos sin bestemor. Flere historier har blitt overdrevet etter hvert som de er fortalt, forteller forfatteren.

Gud og djevel

Cowie har også skrevet bøker om filmskapere som Akira Kurosawa, Louise Brooks og John Ford samt filmer som Gudfaren og Apokalypse nå!, og har bidratt på en rekke av Criterion Collections Bergman-utgivelser. Mange vil dessuten være kjent med hans bok «Straight from the Heart: Modern Norwegian Cinema 1971-1999», som kom i 1999.

Om hvordan hans nye bok skiller seg ut fra de andre bøkene som er skrevet om Bergman, framhever forfatteren at de fleste av disse har vært akademiske og fortrinnsvis analyser av filmene.

– Min bok om Bergman fra 1982 var i grunn den første som tok for seg livet hans, i hvert fall på engelsk. De andre hadde konsentrert seg om arbeidet hans. Mikael Timm en god bok om Bergmans liv fra 2008, men den er ikke oversatt til det engelskspråklige markedet.

– Bergman hadde en sammensatt personlighet, noe jeg antar at også ligger i tittelen «God and the Devil»?

– Det er en slags dikotomi i filmene hans mellom å streve etter en form for metafysisk og religiøs opphøyelse, som er fremtredende i hans tidligere filmer som Det syvende segl, Jordbærstedet og Nattverdsgjestene – og en mer diabolsk side, som han omtaler som demoner. Han gjorde faktisk notater om alle demonene som hjemsøkte ham, som alle var gitt spesifikke navn og kom i ulike faser av livet.

– Jeg vil også si at det var en djevelsk side ved Bergman som av og til kunne gjøre ham ondsinnet mot folk. Om han først mislikte noen, var det over for den personen. Et godt eksempel er Roy Andersson, som gikk på den svenske filmskolen da Bergman hadde en posisjon der. Bergman sa til ham at du er ferdig om du fortsetter i denne bransjen – åpenbart fordi han så en rival til seg selv i Andersson.

Tidløs filmskaper

Cowie trekker også fram det velkjente, dårlige forholdet mellom Bergman og en annen svensk regissør, Bo Widerberg. Det startet imidlertid langt mer vennskapelig.

– Allerede tidlig på 50-tallet oppsøkte Widerberg som ung filmstudent Bergman med en filmidé, og Bergman var veldig hyggelig mot ham. I en periode arbeidet de sammen på prosjektet, som Bergman presenterte for Svensk Filmindustri (produksjonsselskapet SF, journ. anm.), men det bar aldri frukter. Etter det var forholdet ødelagt, sier forfatteren.

– Tidlig på 60-tallet skrev Widerberg et essay i tre deler i Expressen, der han omtalte Bergman som svensk filmbransjes «Dalahest» – med andre ord en type nasjonal klisjé som turister kjøper. At Bergmans filmer var en slags karikaturer, veldig fjernt fra det virkelige livet i Sverige. Det er en kritikk som hjemsøkte ham hele livet. Selv da han lagde filmer som Farödokument (Bergmans første dokumentar fra 1970, journ.anm), kunne ikke Bergman slippe unna oppfattelsen blant folk om at han ikke interesserte seg for det svenske samfunnet. Isteden utspilte filmene hans seg i hans egen verden, en slags drømmeverden.

– Ja, han var langt unna sosialrealismen som for eksempel Widerberg representerer.

– Men det gjør ham også til en langt mer tidløs filmskaper. Han vil leve videre lenge etter de regissørene er glemt, fordi han tar for seg temaer som angår mennesket på en mye dypere og mer sjelfull måte – framfor hvorvidt en ny helselov fungerer eller ikke, sier Cowie og trekker en parallell til de britiske sosialrealistiske filmene fra starten av 60-tallet.

– Jeg vokste opp med og var imponert av filmer som Saturday Night, Sunday Morning, A Kind of Loving, This Sporting Life og The Loneliness of the Long Distance Runner. Men hvor mange ser dem nå? De føles daterte, mens Bergmans filmer fra samme periode er stadig fullstendig medrivende.

Sen anerkjennelse i hjemlandet

Ofte blir ikke store kunstnere verdsatt i like store grad i hjemlandet som i andre land. Cowie påpeker da også at Bergman aldri fullt ut fikk anerkjennelsen han fortjente i Sverige mens han levde.

– I ukene og månedene etter Bergmans død var det minneord og artikler om ham over hele verden, noe som overrasket folk i Sverige – der de først og fremst hadde sett på ham som en teaterregissør, og ikke innsett at han var en så stor filmskaper.

Cowie forteller at Bergman dermed fikk et offisielt frimerke og en gate oppkalt etter seg i nærheten av Dramaten i Stockholm. I tillegg ble 200-kronerssedlene trykket med bilde fra Det syvende segl – ironisk nok rett før Sverige ble et mer eller mindre kontantløst samfunn.

– Rundt hundreårsjubileet av Bergman ble det også rettet en del kritikk mot ham i lys av metoo-bevegelsen om at han hadde misbrukt sin makt og posisjon og så videre. Har dette påvirket folks oppfatning av Bergman i negativ retning?

 – Jeg vil anta det. Men de svenske bøkene som har omhandlet dette blir i liten grad oversatt til engelsk, så det påvirker nok ikke hvordan han oppfattes utenfor Sverige noe særlig, sier Cowie.

– Samtidig hadde Bergman en sensibilitet som gjorde at han kunne trekkes mot menn med en tilsvarende følsomhet, formodentlig uten at det førte ham til sengs med andre menn. En side av Bergmans storhet, er dessuten hans bemerkelsesverdige evne til å skrive mer troverdige kvinneroller enn de fleste kvinnelige filmskapere. Og jeg har heller aldri hørt et stygt ord om Bergman fra noen av kvinnene som hadde et intimt forhold til ham, fortsetter han.

– I forbindelse med den første boka intervjuet jeg Bergmans fjerde kone, Käbi Laretei, i 1979. Under intervjuet ringte Bergman til henne, og jeg kommenterte at det var påfallende at de stadig hadde en så vennskapelig tone etter en vanskelig skilsmisse. Hun sa at i motsetning til de fleste menn, avsluttet Bergman forholdene med et raskt og tydelig brudd, slik at også smerten gikk fortere over. Det synes å gjelde alle forholdene hans, og han fortsatte å være venner og arbeide med disse kvinnene i etterkant.

Bergman for begynnere

– Hvor vil du anbefale folk som ikke er kjent med Bergmans filmografi å starte?

– Som innføring til Bergman er nok det enkleste å starte med Fanny og Alexander, som er den som appellerer til et bredest segment av befolkningen. Så kan man bevege seg til Det syvende segl eller Jordbærstedet. Og så til slutt til Persona, som er en krevende film som virkelig brøt grenser, svarer Cowie.

Avslutningsvis framhever forfatteren at Bergman har hatt stor innflytelse på en rekke filmskapere.

– Det mest åpenbare eksempelet er Woody Allen. Men også Philip Kaufman, som regisserte Tilværelsens uutholdelige letthet. Han har sagt at han gikk ut av salen etter å ha sett Det syvende seglet og ville bli filmregissør. Det samme gjelder Walter Murch, lyddesigneren og klipperen som blant annet jobbet med mange av Francis Ford Coppolas mest kjente filmer.

Cowie forteller også at han i boka gjengir et brev til personlig brev til Bergman fra Stanley Kubrick, som skriver at Bergman er den i hans øyne aller største filmskaperen og at han har betydd enormt mye for Kubrick.

– Av yngre filmskapere mener jeg at man kan se innflytelse fra Bergman hos for eksempel Paul Thomas Anderson, som den nådeløst kompromissløse kvaliteten og bruken av nærbilder i There Will Be Blood. Og jeg håper arven vil leve videre.