Paradoksalt nok føles det forfriskende å se en god, gammeldags Godzilla-film fra Japan. Dessverre synes også det radioaktive monsteret å ha blitt mer relevant den siste tiden.

PÅ KINO 1. DESEMBER: En lang rekke filmer er laget om det japanske kjempemonsteret Godzilla, som først så filmlerretets lys i filmen med samme navn fra 1954.

Denne nye, også japanske, filmen med den kuriøse tittelen Godzilla Minus One utspiller seg imidlertid før dette, i årene rett etter andre verdenskrig. Passende nok, kan man nok si, siden Godzillas skapelse og monstrøse evner er knyttet til radioaktiviteten som rammet Japan ved krigens slutt, samt at monsteret i seg selv kan ses som en metafor for atomvåpen. Og frykten for disse våpnenes utslettende kraft har jo også blitt brutalt gjenopplivet i det siste.

Når det er sagt, legger ikke handlingen i Godzilla Minus One vekt på bombene over Hiroshima og Nagasaki, ei heller voldsomt mye på det kjernefysiske aspektet ved Godzilla. Isteden framhever filmen andre av de gedigne utfordringene som møtte Japans befolkning etter krigen, med utbredt nød og fattigdom i et land langt på vei lagt i ruiner.

Filmens hovedkarakter er en kamikazepilot som sniker seg unna sitt militære selvmordsoppdrag, og isteden får bevitne Godzillas vrede i fortellingens anslag. Han kommer imidlertid unna med livet i behold, og prøver å bygge seg en ny tilværelse med en ung kvinne og et spedbarn hun har reddet fra de nevnte ruinene. Men snart trues den allerede sterkt prøvede befolkningen av det samme sjømonsteret – som de sammen må prøve å bekjempe.

Gammeldags sjarm

Godzilla Minus One har en form for gammeldags sjarm ved seg, som ikke bare skyldes at den er satt flere tiår tilbake i tid, men også den respektfullt klassiske utførelsen. (Filmen er da også produsert av selskapet Toho, som har stått bak mange av filmene om Godzilla, inkludert den opprinnelige.) I en tid preget av strømlinjeformede monsterfilmer og beslektede storproduksjoner med mye digitaleffekter og lite sjel, føles det – kanskje noe paradoksalt – forfriskende.

Samtidig gjør det at handlingen uunngåelig blir noe formeltro og forutsigbar, men dette er ingen stor innvending, all den tid regissør og manusforfatter Takashi Yamazaki vet hva publikum vil ha av en Godzilla-film og evner å levere det. Her er mange storslåtte og medrivende actionsekvenser med solide spesialeffekter, men også karakterer vi faktisk bryr oss om – selv om de neppe kan anklages for å inneha bunnløs psykologisk dybde.

Og tittelen? Man kunne muligens anta at den heter Minus One fordi handlingen utspiller seg før den første filmen, men regnestykket henviser angivelig til den negative innvirkningen Godzilla har på det japanske samfunnet. Den sluttsummen er ikke helt lett å få til å gå opp, men som filmopplevelse er det i hvert fall mange plussider ved Godzilla Minus One.