I dag er Steven Spielberg ansett som kanskje vår tids største regissør, men var han riktig person til å filmatisere romanen «Purpurfargen»?

Alice Walker vant Pulitzer-prisen som første svarte kvinne i 1982 og hennes dannelsesroman ble solgt i mange millioner over hele verden. Samtidig, etter å ha laget en rekke suksessfulle sci-fi og eventyrfilmer, ønsket den gang nær 40 år gamle Spielberg å lage en mer voksen og moden film.

Noe motvillig

Den afroamerikanske jazzmusikeren Quincy Jones hadde markert seg som filmkomponist, blant annet med respekterte The Pawnbroker (1965) og In the Heat of the Night (1967). I 1984 hadde han kjøpt filmrettighetene til Walkers bok og så på Spielberg som en god kandidat. Spielberg fortalte Quincy Jones at han var motvillig til å regissere filmen og mente den trengte en svart regissør. Derpå fikk han et motspørsmål fra Jones om han måtte være et romvesen for å lage E.T.? Forfatter Walker var kreativ konsulent og hadde siste ord med i laget til å godkjenne Spielberg som regissør.

På uvanlig vis var det en film som ikke støttet seg på actionscener eller spesialeffekter, men den var fortsatt produsert av Spielbergs faste team med Kathleen Kenedy og Frank Marshall. Den begynner vinteren 1909 da 14 år gamle Celie bor i sørstaten Georgia sammen med sin lillesøster Nettie og har født sitt andre barn. Barnets far er også Celies far og den nyfødte datteren blir raskt tatt fra henne og sendt vekk.

Underkuet

Da hennes far begynner å få øynene opp for lillesøster Nettie blir Celie sendt vekk for å gifte seg med Albert. Celie kan ikke lenger få barn, hun er brukt opp sier hennes far. Albert er en voldelig mann som mishandler og underkuer henne. Da Nettie rømmer hjemmefra og flytter inn hos Celie, tar det ikke lang tid før Albert ser sitt snitt til å utnytte henne.

Historien utspiller seg litt over 40 år etter at slaveri ble forbudt i USA, men situasjonen til Celie er fortsatt like miserabel. Filmen forteller det segregert livet i et mindre afroamerikansk samfunn på landsbygda. Det patriarkalske dominerer der menn styrer og hun er å betrakte som en vare, en arbeidskraft som kan misbrukes og som skal kues. Livet til Celie er som å leve et liv i et fengsel, men hun lar seg ikke knekke og holder ut.

Melodramatisk

Spielberg hadde laget en moden film, selv om den er i overkant melodramatisk. Den har dessuten en i overkant leken filmmusikk som gjør den mer lystig enn dens mørke historie. Musikken til Quincy Jones, som også var filmens produsent, kan i stor grad sees på som en imitasjon av Spielbergs faste komponist John Williams.

Anmelderne roste filmen og den ble nominert til hele 11 Oscar-priser, inkludert beste film. Men samtidig ble den også anklaget og kritisert for å portrettere afroamerikanere på svært stereotypisk vis og utelukkende fremstille karakterene negativt uten å gi dem noen positive egenskaper. Det var sterke krefter i sving som ikke ønsket at han skulle vinne noen pris på bekostning av afroamerikanere. Da filmen ikke vant en eneste pris kom det nye utbrudd som mente at dette var en hån mot skuespillerne.

Ingen Oscar

Sydney Pollacks Out of Africa (1985) som blant annet vant beste film og beste regi har holdt seg langt bedre. I dag oppleves Spielbergs film både datert og som en av hans aller svakeste filmer. Senere har Spielberg innrømmet at han er noe flau over The Color Purple. I romanen utvikles et intim forhold mellom Celie og Alberts store forelskelse Shug Avery som ankommer deres hus. Regissøren tonet ned denne episoden, fikk kritikk og innså senere sin egen tabbe. Filmskaperne valgte å gå for en mer publikumsrettet PG-13 rating og reduserte episoden til et mindre oppsiktsvekkende kyss.

Danny Glover fikk sitt store gjennombrudd som Albert. Filmens store rolle og gjennomgående fortellerstemme Celie spilles av Whoppi Goldberg. Den gang ukjente Goldberg var 30 år ved kinolansering. Oprah Winfrey som i stor grad identifiserte seg med bokens Celie og hennes historie debuterte på film. Nå fire tiår senere står hun som produsent på dens nyinnspilling.

Etappefilm

The Color Purple fikk Norgespremiere i september 1986 etter at den hadde blitt en internasjonal suksess og tjent inn seks ganger sine produksjonskostnader. Men kanskje aller viktigst er den filmen som endret Spielbergs retning og karriere. Han gikk fra å utelukkende lage storslåtte Blockbustere til å lage mer intime, dog omfattende drama som Empire of the Sun (Solens rike, 1987), Schindlers liste, 1993) og Amistad (1997). I den store sammenhengen er det verdt å se filmen som en del av hans filmografi og for å se en nødvendig etappe på vei mot hans beste dramafilmer.

The Color Purple er nylig gjenutgitt på en nyoppusset 4K og som en 4K + Blu-ray utgave. Bonusmateriale er dog det samme som ved den tidligere Blu-ray utgaven.