Dette er Sara Margrethe Oskals første spillefilm – og den er også den første kjærlighetsfilmen som er skrevet og regissert av en samisk kvinne. –Den bygger på hennes eget liv, forteller hun til Cinema.

Sara Margrethe Oskal er en av de mange høyt utdannede samiske kvinnene som for tiden gjør seg gjeldene innen både kultur og politikk. Hun studert ved Teaterhögskolan i Helsingfors og tok en doktorgrad ved Kunsthøgskolen i Oslo med en avhandling om samisk gjøglertradisjon. Hun har også gjort seg bemerket som forfatter ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2016 – i tillegg til å være skuespiller og filmskaper. Med andre ord et sjeldent kunstnerisk multitalent.

Var selv reindriftsutøver

Jeg tenkte med en gang jeg så Lena, her må det ligge en del av deg selv i karakteren?
– Det stemmer. Kunstnerisk bakgrunn, flytting og så videre. Men jeg jobbet faktisk som reindriftsutøver i ti år. Da jeg var 19 år og hadde oppdaget skuespill, samt drømmen om å jobbe innenfor teater og film, fikk jeg spørsmål fra faren min om jeg ville overta driften etter foreldrene mine.
Tradisjonelt sett har det vært den yngste i familien som får dette spørsmålet. Helt motsatt av norsk odelsrett?
– Ja, eksakt. Der er det den eldste som har odel i det norske bondesamfunnet, men i samiske familier har det vært den yngste. Så jeg fikk dette spørsmålet, og jeg har alltid vært kjerringa mot strømmen og kjempet for å lære akkurat det samme som brødrene mine hadde lært. På den tiden ble gutter lært opp til å overta, mens jenter ikke ble opplært i det praktiske som merking, slakting, å være på vidda, og bli kjent med beiteområdene og gjeting. Så jeg hadde denne kunnskapen, og jeg takket ja. Jeg holdt på i ti år, gjorde småroller for NRK og i blant annet Brødrene Dahl og Skáidi samtidig som jeg drev med reindrift.

Kjenner draget mot vidda

– Etter at faren min gikk bort, tre år etter hans død, skjønte jeg at dette ikke var for meg. Det var tungt. Jeg følte virkelig at jeg sviktet ham. Jeg hadde sagt at jeg skulle føre det videre. Jeg følte også at jeg på en måte fornorsket det samiske folket ved å avslutte den tradisjonelle livsstilen. Det ble en reindriftsutøver mindre. Jeg slet med det veldig lenge, så begge hovedkarakterene, Máhtte og Lena, er meg.
Det som var tungt da, når man følger Lena, var at jeg lenge stengte ute de onde, vanskelige følelsene, skammen over å ha gitt opp, og tenkte at alt var greit, men det var jo ikke det. Jeg måtte bare dykke ned i de vanskelige følelsene og skrive denne filmen.
Jeg er langt ifra den eneste som har opplevd akkurat det samme, eller som vurderer å slutte med rein, eller familier som har sluttet med rein for lenge siden.

– Man har det savnet, den lengselen, etter å ha levd det tradisjonelle livet. Det var vanskelig for meg etterpå, fordi jeg følte at jeg ikke hørte hjemme på vidda på samme måte som før, da jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg hadde ingen rein å gjete, ingen rein å merke. Så jeg følte at til og med fjellene sluttet å omfavne meg på samme måte som før. Jeg var ikke klar over hvor sterkt knyttet jeg var til landområdene og beiteområdene.
Hvor bor du nå?
– Jeg bor i Tromsø. Jeg har bodd her i åtte år. Og akkurat nå trives jeg veldig godt med å bo i en by. Men hver gang jeg kommer tilbake til Kautokeino, og ser utover vidda, kjenner jeg virkeligheten at pusten går langt ned i magen, og bare pusten går lettere.

Måtte være reindriftsutøver

Hovedrollene i «Tundraens voktere» spilles av Risten Anine Kvernmo Gaup som nettopp var og se i Makta og debutanten Nils Ailu Kemi.
Hvordan har du jobbet med Nils Ailu Kemi som spiller Máhtte, han er jo et funn?
– Jeg var bare så imponert over rollen han tolket. Som skuespiller har jeg selv opplevd mye av det som skjer i filmen. Når jeg snakker med de jeg hadde med på casting, merker de hvor viktig dette er for meg. Jeg tror også det er ganske enkelt å lese meg. Når jeg liker noe, viser jeg det virkelig. Jeg var helt bestemt på at jeg skulle se bort fra dialekten hans, men han måtte være reindriftsutøver. Da jeg så ham, visste jeg at det måtte bli ham. Det morsomme er at jeg fant ham innenfor familien. Jeg er tanten hans, og han jobber som reindriftsutøver til daglig. Han er helt fantastisk foran kamera. Han er ikke redd for å dykke ned i følelsene. Han kan være i nuet, levere når det gjelder, og han vet hva som står på spill. Så ja, helt fantastisk.

Det har skjedd mye når det gjelder den samiske kulturen de siste ti årene. Statusen er hevet, og det samiske er blitt mer synlig. Hva er det viktigste som har skjedd i perioden du har sett med dine øyne?

– Det samiske har fått en mer naturlig plass i den norske bevisstheten – at vi er her, og at vi alltid har vært her, og at vi er en ressurs som faktisk har vært med på å forme Norge slik det er i dag. Jeg tenker også på hva vi har oppnådd gjennom den samiske filmen.

Hvis vi starter med Nils Gaup og «Veiviseren», hva betydde det for den samiske filmen da den kom?

– Samisk filmmiljø, på den tiden, det var jo bare Nils. Men for samisk film… Jeg var 17 år da den kom. Det var stort å se en film på kino på ens eget språk – forstå at det går an å lage samiske spillefilmer. Det var fantastisk. Og ga mot. «Ja, vi får det til.» Da jeg prøvespilte for «Veiviseren», var jeg så sjenert. Det var så vidt jeg turte å se på Nils, og jeg forstår veldig godt at jeg ikke fikk den rollen.

Samisk stolthet

Hvis vi også tenker på statusen til det samiske, kulturen, så har den blitt hevet mange hakk de siste årene. Jeg tror det er blitt lettere å være samisk i dag. Flere begynner å lete etter sine røtter og skammer seg ikke lenger over det.
Jeg har ikke hatt det problemet, for det var helt mulig å gjemme seg bort. Foreldrene mine gikk i kofte hver dag. Jeg er glad for den oppveksten jeg har hatt. Det var sånn det var. Jeg var heldig. Jeg gikk på skole i Kautokeino. Vi hadde ikke lærebøker på samisk, men alt foregikk på samisk.

Når begynte du å lære norsk?

– Det skjedde ved kysten, da vi flyttet til sommerbeitene utenfor Alta, og jeg begynte å få kontakt med norsktalende unge som bodde der. Jeg hadde norsk på skolen, men det var bare teori. I Kautokeino hadde jeg aldri behov for å snakke norsk.

– Hva betyr det for deg å komme ut på festivalen i Toronto og åpne filmfestivalen i Tromsø?

– Toronto var helt fantastisk – en anerkjennelse av at filmen holder mål og at den har noe viktig å si til et verdenspublikum. Tilbakemeldingene vi fikk under Q&A var fantastiske. Publikum var nysgjerrige, åpne og stilte gode spørsmål. Jeg tror mange som har flyttet fra barndomshjemmet sitt eller området de vokste opp i, har lengselen tilbake til røttene. En dame fra Kina skrev til meg etterpå og sa at hun kjente seg igjen i problematikken som kom fram i filmen. Hun var veldig berørt og tenkte mye på hjemlandet sitt. Å vite at man kan berøre folk og gi dem ny innsikt er stort.

Nært og vanskelig

Hva var det vanskeligste for deg i denne produksjonen?
– Det vanskeligste var nok å skrive om noe som er veldig nært, både lett og vanskelig. Lett på den måten at alt jeg har beskrevet i manuset, har jeg opplevd i livet. Jeg kan beskrive handlinger, områder og følelser. Å beskrive de såre følelsene, gi dybde til karakterene, og samtidig balansere historien så de som ikke kjenner denne livsstilen og samisk kultur kan følge med, har vært utfordrende.

Det er en balansegang der – det skal ikke bli kjedelig for de som kjenner kulturen, det må ikke bli en opplæringsfilm for dem. Samtidig må det ikke bli vanskelig å følge for de som ikke kjenner kulturen, de må kunne forstå historien. Jeg vil si at jo flere nøkler man har for å åpne dører, jo mer får man ut av filmen. For eksempel begrepet «driftsenhet». Når ble det innført? Hvorfor ble det innført? Hvilke konsekvenser har det hatt? Fordi det ble innført i 1977 og hentet direkte fra landbruket, norsk tankegang. En leder. Det ført til en styrking av mannens stilling i reindriften, en familiebasert næring. Plutselig var det en leder. Hva skaper det? Hvem fikk konsesjonen? Hovedsakelig menn. Det har skapt ubalanse. Kvinner ble skjøvet ut og måtte gå andre veier. I dag er samiske kvinner noen av de høyst utdannede i det norske samfunnet, og Lena i filmen er en av dem. Samtidig er hun tiltrukket av røttene og reindriftskulturen. Det er hovedhistorien. Jeg har krydret det med flere lag. Jo mer du vet, jo mer får du ut av det.
– Hva blir den videre reisen for filmen nå?
– Wow! Den skal ha USA-premiere i Santa Barbara, så jeg skal dit. Det blir spennende å møte det amerikanske publikum. Det er i mars. Jeg skal også delta i noen paneldebatter med Oscar-nominerte manusforfattere. Det gleder jeg meg til.