14. juni sparkes fotball-EM 2024 i gang i Tyskland. Hva er vel ikke bedre enn å starte oppvarmingen med historien om verdens dårligste fotballag?
Filmen forteller historien om amerikansk Samoas landslag i fotball som gikk på tap etter tap. Laget regnes som et av de svakeste i verden og kan vise til verdensrekord i baklengs i internasjonal fotball. På ydmykende vis tapte de 31-0 mot Australia i 2001, det største tapet som noensinne er registrert. 10 år senere er de like dårlig, om ikke verre. Laget har aldri scoret, treneren sparkes, og de får en ny kort tid før Oseanias kvalifisering til VM. Det store målet er at laget skal score et mål.
Sann historie
Taika Waititis Next Goal Wins (2023) er basert på en sann historie og bygger på dokumentaren Next Goal Wins (2014). Sportsfilmens verden preges av underdoghistorien og den såkalte kampen mellom David og Goliat er sedvanlig fortellergrep. Det handler om de svake, utenforstående, de mistilpassede og rente elendige som likevel har noe å by på. Til tross for Hollywood-midler er dette dog ikke noen klassisk Hollywood-film.
Amerikansk Samoa er en amerikansk øygruppe i det sørlige Stillehavet, ca. en 7 timer lang flytur fra New Zealand. Herfra kommer ikke bare velkjente Peter Jackson, men også regissør, skuespiller og manusforfatter Taika Waititi. Jeg oppdaget Taika Waititis debutfilm Eagle vs Shark (2007) med Jemaine Clement etter å ha sett TV-serien Flight of the Conchords. Deretter laget han den underfunderlig mokumentaren What We Do in the Shadows (2014) og jeg synes også at hans oppvekstskildring Hunt for the Wilderpeople (2016) var uvanlig og passe fornøyelig.
Erfaren Hollywood-regissør
Hans store Hollywood-gjennombrudd var Thor: Ragnarok (2017), men da hadde jeg allerede falt av Marvel-lasset. Hans absurde antikrigsfilm Jojo Rabbit (2019) var derimot svært ukonvensjonell og høyst original. Med dette som utgangspunkt går man inn i Waititis nyeste film Next Goal Wins med åpent og interessert sinn. Det er jo tross alt et nytt fotballmesterskap på gang. Ytterligere trekkplaster er Michael Fassbender i hovedrollen som den nederlandske treneren og lagets nye landslagssjef Thomas Rongen
«Jojo Rabbit»-regissør Taika Waititi i retrospektiv – CINEMA
Thomas Rongen (Michael Fassbender) er nylig separert fra sin kone Gail (Elisabeth Moss) og deres tenåringsdatter. Han har akseptert trenertilbudet og reiser til amerikansk Samoa med sine 57.000 innbyggere. Det er ikke bare et problem med et elendig lag. Kvalifiseringen starter om kun 4 uker. Han møter et forferdelig fotballag og kjører dem hardt for å se hva de kan. De kan fint lite. Samtidig ulmer noe i bakgrunnen, er han sendt hit av en annen årsak? Han er en sint mann med alkoholproblemer og i møte med de blide og positive folkene kommer ikke bare en kulturkrasj. Han er en fremmed hvit mann på et fremmed sted. Og Thomas er ikke sendt dit for å hjelpe dem, han har blitt sendt dit for å hjelpe seg selv.
Utsatt i lang tid
På et tidspunkt får han en fotballskjorte med navnet Miyago på ryggen. Ikke bare en referanse til Karate Kid (1984), men en skjorte som sarkastisk understreker at han trener opp ubrukelige elever. Filmen referer også til andre lignende underdog- og sportsfilmer som Any Given Sunday (1999). Denne ser Thomas på TV og stjeler Al Pacinos tale som han bruker for å inspirere laget. Den har også likheter til Clint Eastwoods Invictus – den uovervinnelige (2009) og Eddie the Eagle (2015).
Waititi spilte inn filmen før han lagde Thor: Love and Thunder (2022). På grunn av pandemien og SAG-AFTRA-streiken har filmen ligget på hylla i lang tid. Publikum får mye slapstick, men dette er ikke humor av høyeste klasse. Det er ikke hans beste film og presterollen som Waititi spiller selv føles for enkel. På et tidspunkt kommer det dog litt moral i denne historien slik at følelsesregisteret får noe å jobbe med. På utgivelsens bakomdokumentar forteller Waititi hvordan prosjektet ble igangsatt og spilt inn på kort tid, inkludert nevnte presterolle.
Filmen ble satt opp på kino i januar, men ble sett av under 4.000 på kino. Den aktuelle Blu-ray utgaven som nå er utgitt i Norge har ikke norske tekster.