Polens fremste regissør Andrzej Wajda døde dessverre fra oss in oktober i fjor, etter å ha servert det ene mesterverket etter det andre i mer enn 60 år.
Hans landsmenn Roman Polanski og Krzystof Kieslowski er kanskje mer kjent blant den yngre garde her i Europa, men som verdensartist er Wajda uovertruffen, med både Æres-Oscar, Heders-Gullpalme og Det europeiske Filmakademiets Ærespris.
Ikke minst skyldes dette at han er den klart mest politiske av de tre, med en uttalt kritisk stemme overfor maktapparatet i sitt hjemland, uløselig knyttet sammen med en filosofisk og eksistensialistisk historie, knyttet sammen i en fascinerende filmkunstnerisk ramme. Blant hans over førti spillefilmer, ved siden av flere kortfilmer og fjernsynsdrama er det særlig
Aske og Diamanter (1958), Bjerkeskogen (1970), Marmormannen (1977), Jernmannen (1981) og Katyn (2007) som jeg husker best.
Afterimage handler om eksistensielle og politiske spørsmål fra virkeligheten. Kunstprofessor Strzeminski, som praktiserer og underviste i abstrakt maleri ved det statlige, kunstakademiet jages av ny-stalinister i Polens etterkrigsadministrasjon, mister sin stilling, sine studenter, etter hvert også sitt medlemsskap i kunstnerforeningen og til sist sin verdighet. Det er en uhyre sterk og viktig historie som presenteres, med røtter i regissørens eget liv, men også med adresse til Polens og Sentral-Europas nye rettlinjede politikk og kultur. Kunsten må møte folkets behov prediket stalinistene. Kjenner man igjen dette i dagens kulturpolitikk? Det er mange linjer til Polens makthavere i dag, de som prediker de sanne polske liv, abortmotstanderne med svinekoteletter på bordet og spark til homofile, vegetarianere og syklister (!).
Wladyslaw Strzeminski var en viktig abstrakt maler, professor og teoretiker i det polsk-hviterussiske-litauiske miljøet i mellomkrigstiden, sammen med sin kone Katarzyna Kobro. Filmen forteller om de siste årene av malerens liv, da sosialistisk realisme ble den eneste rådende kunstretningen. Alle former for abstrakt og eksperimenterende kunst ble mistenkeliggjort, utropt til latter og forbudt. Men filmen forteller også på en gripende måte hvordan det politiske maktapparatet gradvis bryter ned og knuser enkeltindividets eksistensgrunnlag.
Selv Strzeminskis store samling i det «Neoplastiske rom» i kunstmuseet i Lodz ble tatt ned og strøket fra historiens tidslinje.
Filmens scenografi, rekvisitt og kostymevalg er selvsagt perfekt og foto tidsriktig innrammende i denne viktige historisk-biografiske filmen. Vi simpelthen «føler» tiden Strzeminski levde i. Dessverre døde han før den ekstreme politiske linjen i hele Øst-Europa ble myket opp etter Stalins død i 1954. Etterfølgeren Krustsjovs «tøvær» åpnet for at kunsten fikk langt friere tøyler, den ble ikke ansett som så farlig som Stalins rettlinjede politikk ville ha det til og Strzeminskis tekster og bilder ble hentet fram igjen, etterhvert ble også museet i Lodz gjenåpnet til glede for nye generasjoner.
En sterk og viktig film som heldigvis nå er hentet til Norge, takket være Cinemateket i Oslo, som viser den som månedens film i hele mars 2017.