Sjelden har en film åpnet med så høyt press på ballfører. Først en uhyre pompøs, og kanskje ikke ueffen, åpningssekvens hvor det formelig skrikes ut en ambisjon om å være visuelt virtuos. Deretter et par eksepsjonelt intense «monologer», skutt i nærbilde, der en nesten ugjenkjennelig, uflidd Jackman og senere en tilgriset Hathaway til de grader vrenger sjela. Spesielt Hathaway gir jernet så man nesten frykter umiddelbar kollaps, og hun viser nok en gang hvordan hennes skulpturaktige ansiktstrekk blir et instrument for å uttrykke følelser de fleste andre jordboere ikke er i nærheten av.

Men når herlige Hathaway forsvinner ut etter en fjerdedel, sitter vi igjen med en heller stusselig, statisk og støyende affære. For
Les Misérables er definitivt ikke subtil, men filmet teater der store ord og ditto emosjoner monotont passerer i revy, for det meste krampaktig og uinspirert, i nærbilder på autopilot, nå og da nødtørftig avløst av visuell «grandstanding».

Mens Crowe viser overraskende pondus som halsstarrig politimann, er Bonham Carter i et ensporet
Sweeney Todd-modus og Hooper klarer det kunststykket å få Sacha Baron Cohen til å være umorsom. Et helt kobbel av pregløse, yngre skuespillere som franske revolusjonære hjelper heller ikke.