Léa Sydoux er den nye store franske stjernen. På årets filmfestival i Berlin hadde 27-årige  Léa Seydoux hovedrollen i både åpningsfilmen Farwell, My Queen som handler den franske revolusjonen sett gjennom øynene til de ansatte i Versailles, og  i Ursula Meiers Min søster.

(BERLIN)  Léa Seydoux slo gjennom som modell før hun fikk filmsuksess. Selv ser hun ikke på seg som modell:

– Jeg er ikke pen nok og tynn nok for det. Det er sminken som skaper meg i modelljobben. Selv foretrekker jeg skuespilleryrket, forteller hun på sin litt stotrende engelsk. På den andre side er det nettopp den franske aksenten som har gitt henne skurkeroller i filmer som Mission Impossible – Ghost Protocol.

Nå var det hverken modell eller skuespiller hun egentlig skulle bli. Målet var å bli operasangerinne og hun har studert opera ved Conservatoire de Paris. Før hun bestemte seg for å satse på filmen. I løpet av noen få år har hun i tillegg til  å jobbe med rekke av de store franske ­regissørene også blitt regissert av Quentin Tarantino, Ridley Scott og Woody Allen.

– For meg er skuespilleryrket viktigere enn det å være modell. Det ser jeg mer på som en hobby. Hvis jeg kan respresentere den nye franske filmen – og en ny generasjon franske filmskapere –  så er det dit jeg vil.

Samfunnets ytterkant

Norgesaktuelle Min søster er en used­vanlig sterke historie om to som lever i velferdssamfunnets ytterkant i en ­kommunal leilighet ved motorveien i en ellers  rik sveitsisk skiresort. Den tolv­årige broren sper på familiebudsjettet ved å stjele dyrt skiutstyr oppe på hotellene som han selger i byen. Det er tolvåringen som tar ansvaret for de to, mens søsteren viser seg lite voksen og ansvarsbevisst.

De to søkene fremstår som foreldreløse, men de bærer på en hemmelighet som ikke kan komme ut.

– Det er en film som fremstår som en sosialrealistisk film, men for meg er det en veldig poetisk film. Det er snakk om en ung kvinne som er veldig forskjellig fra meg, men jeg likte karakteren og ønsket at hun skulle fremstå som veldig troverdig.

– Hvordan jobber du når du skal skape en karakter som Louise?

– Dette har vært  kanskje den vanske­ligste rollen jeg har gjort. Da jeg forberedte meg til rollen så jeg mange dokumentarfilmer om tenåringsmødre. Hennes personlighet er så langt fra meg som det er mulig. Etter hvert innså jeg at hun egentlig var et barn, og at 12-årige Simon som er den voksne av dem. Da var det lettere for meg å takle hvordan jeg skulle tolke rollen. Jeg prøver alltid å ­forestille meg livets hennes og hvordan hverdagene er. I dette tilfellet får vi ikke vite mye om bakgrunnen hennes – man kan tro hun er en prostituert eller egentlig hva som helst. Det vi skjønner er at hun er en person som har problem med å takle voksenrollen.

Krevende

– Var det utfordrende å jobbe med et barn i den andre hovedrollen?

– Det var veldig interessant, men ikke alltid like enkelt. Når du er et barn kan det være vankelig å holde på konsentrasjonen. Det er ikke enkelt for et barn å skjønne at det du holder på med er en jobb og for ham var det ikke enkelt, fordi han her en veldig vanskelig rolle.  I scenene hvor jeg roper og kjefter på ham, ble han virkelig skremt og redd. Det er virkelig vanskelig balansegang. Tilnærmingen når du jobber med barn er at de må oppfatte det hele som en lek. Han har også en veldig sterke personlighet og for et barn er det naturlig å ­opponere. Også når du er voksen, som skuespiller, kan det til tider være ­vanskelig å akseptere både regissørens og karakter valg. For meg som voksen er det likevel en rolle jeg går inn, mens et barn ser det som en mye mer konkret og personlig handling.

Den 27-årige franske skuespillerinnen har alltid vært sky til tross for uadvente yrker som modell og skuespiller.

Utilpass

– Jeg har aldri følte meg vel i intervjusituasjoner, forteller hun.

– Jeg tro de fleste skuespillere egentlig opplever det slik, men hos meg er det nærmest en sykdom. Jeg var utrolig sky som barn og ungdom  og rødmet bare folk så på meg. Fremdeles sliter jeg med det. Jeg husker at jeg traff Tom Cruise ved innspillingen av
Mission Impossible og rødmet konstant – og det til tross for at han er ekstremt hyggelig og imøtekommende, forteller hun som likevel synes det  største var å få jobbe med Woody Allen som er hennes favorittregissør.

– Visste du at han skriver på manuset forløpende under innspillingen? Han har alt i hodet. Han sier gjerne ”dette er din replikk, men du kan egentlig si hva du vil hvis du føler du har noe bedre”. Det er ­utrolig lett å jobbe med ham. Det var som å møte en venn. Andre hun ­beundrer er Penelope Cruz og Johnny Depp: – Det er noe poetisk over dem.

Drømmeyrket

Hennes eget gjennombrudd kom i en fransk tenåringsfilm som hun ikke er spesielt stolt over.

– Det var en utrolig stupid film. Det var likevel interessant, for på den tiden visste jeg ingenting om film, forteller  Léa Seaydoux.

Til tross for at hun kommer fra en familie med tette bånd til filmindustrien, tenkte hun egentlig aldri på at hun hadde en fremtid der.

– Jeg skal fortelle deg sannheten. Jeg var aldri noe flink på skolen. Jeg hadde møtt en fyr som var  skuespiller og tenkte at det hørtes ut som han hadde et utrolig spennende liv. Du kan stå opp når det passer deg, og du er din egen sjef – du reiser verden rundt og møter interes­sante mennesker. Jeg liker seine morgener.

Det er typisk for henne at svaret kommer rett fra hjertet og uten standard­frasene som mange amerikanske skuespillere lirer av seg.

For tiden holder Léa Seydoux på med innspillingen av Abdellatif Kechiches Blue Is A Hot Color
,
en filmatisering av Julie Marohs mørke relasjonsroman “Blue”  hvor hun spiller mot den nye stjernen Adèle Exarchopoulos.  Filmen forteller historien om en tenåringsjentes som uventet forelsker seg i en annen kvinne og møter foreldrenes og vennenes fordømming.

– Hvordan planlegger du karrieren fremover?

– Hvis jeg skal være ærlig så planlegger jeg ikke. Jeg venter å ser hva som kommer opp. Jeg vil leve livet og ser hvor det tar meg. Livet er skremmende og du kan ikke planlegge alt.