Den bisarre lavbudsjettfilmen The Visit sjonglerer svart humor og horror på uforutsigbart, ofte virtuost vis.

Fra 1999 til 2004, i Den sjette sansen, Unbreakable, Signs og The Village, skapte M. Night Shyamalan en unik hybrid av «mainstream» Hollywood-film og formmessige grep man heller forbinder med europeisk kunstfilm. Det gikk litt tyngre for hver gang å få aksept for disse til tider krevende verkene blant publikum og kritikere, inntil hele prosjektet krasjlandet med Lady in the Water i 2006. De svakere filmene etterpå av en famlende regissør har blitt brutalt avlivet på en måte som ikke sjelden virker overdreven.

For Shyamalan er også unik på et annet vis – filmene hans blir ikke bare mislikt, de synes å skape dyptgående traumer der ofrene plages av blindt raseri i årevis etter det inntrufne. Slik har vi nå en eiendommelig situasjon: En regissør som i første halvpart av filmografien sto for det mest nyskapende og interessante i amerikansk film i sin tid, ses i dag på som et skadedyr for filmkunsten. Stort sett hele løpebanen omtales med knusende hån, og det antydes over en lav sko at han må ha fått «hjelp» til Den sjette sansen. Som offer for denne eiendommelige historieløsheten minner han om Vibeke Løkkeberg, hvis karriere i dag jevnt over latterliggjøres på grunn av de sene Hud og Måker, mens Åpenbaringen og Løperjenten later til å være glemt.

Den selvfinansierte lavbudsjettfilmen The Visit er et forsøk på å starte på null og vende tilbake til det sjangergrepet Shyamalan har kunnet aller best: horror. Filmen fortelles i sin helhet via opptak som to tenåringssøsken «selv» har filmet under et besøk hos besteforeldrene på en avsidesliggende gård. Barneskuespillerne er ikke i nærheten av å være like interessante som i de tidlige filmene, men her er det gamlingene som briljerer. Den Dennis Hopper-aktige Peter McRobbie er god, men det er den kjente teaterskuespilleren Deanna Dunagan som den manisk kakebakende, kosmisk skrullete bestemoren som vinner gull. I kompaniskap med henne skaper Shyamalan en serie utsøkt forrykte tablåer. Her er det mye svart humor, og den demonstrerte galskapen om natten forsøkes alltid bortforklart neste dag. Til tider tenkte jeg på Monty Python-sketsjen «Buying a Bed», der betjeningens horrible eksentrisiteter alltid ledsages av et «Otherwise he’s perfectly all right.»

The Visit er ikke uten svakheter og longører, for det meste i forbindelse med barna, men likevel satt jeg fascinert i vente på neste forskrudde påfunn. Denne uforutsigbare filmen mangler kanskje en stringent indre logikk, men jeg oppfatter The Visit som et slags laboratorium for uttesting av Dunagan og McRobbies sære karisma og egenskaper. Dette er en bagatell, et rent rølpeprosjekt – om enn i meget kontrollerte former! – men som sådan fungerer det utmerket.

Her ristes det ikke i kamera på vanlig «found footage»-vis, billedføringen er stødig og solid, og i flere situasjoner legger barna ned kameraet, med en statisk innstilling som resultat. Det spesielle med The Visit er at det ofte er mer skremmende jo lenger trusselen befinner seg fra kamera, og Shyamalan anvender slike totalbilder på slående og sofistikert vis. For eksempel i den aller første situasjonen vi forstår at noe er fryktelig galt med besteforeldrene: Jeg har sjelden sett noe mer kvalmende og panikk-fremkallende på film.