Stig Svendsen, som tidligere har laget spillefilmene Radiopiratene og Elevator har jobbet med Kings Bay-prosjektet i nærmere 10 år.

Den 5. november 1962 eksploderer det i gruven under nattskiftet i Ny Ålesund på Svalbard. 21 personer mister livet i en kraftig gasseksplosjon.

Kari Bremnes har hovedrollen som Nordlys-journalisten Harrieth «Harri» Hansen. Femti år etter ulykken begynner hun å grave i hva som skjedde etter at hun kommer over noen gamle, russiske lydbånd. For hva om det som skjedde på Svalbard i 1962 ikke var en ulykke? Hva om den norske regjeringen hadde fått et varsel om at noe kunne komme til skje?

Lang kamp

Stig Svendsen har jobbet med prosjektet i ti år. I januar 2016 startet innspillingen i Tromsø, og nå ett år seinere er filmen premiereklar.

– Kings Bay er ikke en historisk film. Det er først og fremst en politisk thriller fra dagens Norge med den kalde krigen som bakteppe, forteller regissør Stig Svendsen.

Bak det hele ligger en dyp fascinasjon for Svalbard og nordområdene. – Det begynte med en idé om å lage en politisk thriller. Jeg hadde en far som jobbet på Svalbard da han var ung. Jeg hørte alltid om Svalbard – det var i systemet mitt og jeg tenkte noe mytisk rundt det. Samtidig hadde jeg en fascinasjon for filmer som JFK og Orions belte. Jeg har hatt et sterkt ønske om å lage en politisk thriller som viser noe mer om den tiden vi lever i. Kings Bay-ulykken var en veldig stor og viktig hendelse i Norge. Den var på en måte den norske Watergate-skandalen. Siden ingen vet hva som egentlig utløste ulykken, åpner det for spekulasjoner om hva som virkelig skjedde.

Stig Svendsen forteller om en film det ligger mye research bak: – Jeg tror at den teorien vi legger frem i filmen ikke er helt usannsynlig, og at den er plausibel i forhold til hva som kunne ha skjedd, sier han uten å ville gjøre for mye kjent før premieren. Selve handlingen tar for seg det som foregår på Svalbard i nåtid, men det er klart at russerne var med i det spillet som foregikk den gang.

Sterke krefter

Da jeg begynte å grave var det utrolig hva som kom frem. Bare en uke etter Kings Bay-ulykken sendte Sovjetunionen hundre geologer til Svalbard! Det er jo helt ufattelig. Da begynner man jo å se på de store trådene. Så da begynner man selv sagt å tenke teorier om hva som egentlig skjedde.

– Med andre ord en konspirasjonsteori?

– Det er det. Men ulykken er først og fremst et bakteppe for filmen.

Filmen handler om en journalist som kommer over spor som leder henne inn i jakten på hva som egentlig kunne ha skjedd, og gjør at hun prøver å finne sannheten bak Kings Bay-ulykken. Jo mer hun begynner å grave, jo tydeligere merker hun at det er sterke krefter i sving som vil hindre henne i at denne saken kommer på trykk. Spørsmålet er – hvorfor Kings Bay-saken er så farlig fremdeles i dag?

– Du beveger deg inn i kjent sjanger når du lager politisk thriller med journalist i hovedrollen?

– Absolutt. Noen av min inspirasjonskilder er JFK, All the President´s Men og Menn som hater kvinner. Orions Belte har også vært viktig selv om den ikke har journalister i rollene. Spesielt All the President´s Men er en av mine favorittfilmer. Jeg er jo spent på hvordan min film vil bli oppfattet. Det interessante her er journalistens rolle i samfunnet. Hvor mye makt har de egentlig? Det er mange som mener at hadde Watergate-skandalen skjedd i dag ville de to journalistene blitt fengslet. Se hva som har skjedd med Snowdon – det han avslørte er jo så drøyt, men resultatet er at han sitter landsforvist i Moskva.

Overbeviste

– At Kari Bremnes havnet i hovedrollen kom nok som en overraskelse på mange – selv om hun har journalistbakgrunn?

– Det var en vanskelig rolle å caste. Vi har jo veldig mange gode kvinnelige skuespillere, men da jeg hørtes hennes navn så var det på plass. Og da vi gjorde testopptak med henne var hun totalt overbevisende.

Stig Svendsen begynte å jobbe med Kings Bay etter Radiopiratene (2007). – Jeg har brukt altfor mye tid. Jeg fikk utviklingsstøtte av NFI på manussiden og John M. Jacobsen kom inn veldig tidlig på produsentsiden. Det var en film som gikk fort til det stadiet hvor vi leverte inn søknad til NFI og det var veldig mye interesse for prosjektet, men så stoppet det totalt opp. Det har vært et veldig trangt nåløye å få filmen finansiert gjennom NFI. Det er det ingen tvil om. Om de har rett eller ikke, det får vi se etter premieren.

Hele filmen er spilt inn i løpet av tjuesju dager i Troms. Redaksjonen til Nordlys er bygd opp i FilmCamp i Målselv mens resten er filmet på location i Tromsø.

– Det er en veldig Tromsø-film. Vi har brukt bare lokale statister og mange lokale skuespillere. Det har vært en positiv opplevelse – det er så mange flinke skuespillere her. Folk stiller opp og synes det er veldig artig. Jeg vet ikke om det har noe å gjøre med at det er laget veldig lite film her – så de ikke vet hvor mye venting det er. Nei, det har vært en fantasisk erfaring. Tromsø er jo en veldig kul by og Nordlys har vært veldig fine å samarbeide med. Det var veldig viktig å ha de med på laget slik at vi ikke laget en fiktiv avis. Jeg ville ha den pulsen som er i en ordentlig redaksjon. Jeg ville at alt det folk ser er sant – og at de tenker at det som skjer i filmen er sannsynlig når de forlater kinosalen. Hvis jeg klarer det – så har jeg lykkes med filmen.

Norsk naivisme

– Tror du filmen vil skape debatt?

– Jeg ser ikke på det som usannsynlig. Da jeg begynte å skrive på manus i 2008, så var det lenge før Snowdon og alle varslerhistoriene om avlytting og overvåking. En del av de tingene vi bruker i filmen, som at de overvåker nettet slik at når du søker på spesielle ord på google så går det en alarm hos de som overvåker, avslørte jo Snowdon at foregår i virkeligheten. Det skjer også her helt sikkert. Det er slik overvåkingen i dag fungerer. Du kan jo også se på den basestasjonssaken om Aftenposten avslørte – det var mest sannsynlig PST som sto bak ulovlig overvåking. Jeg prøver i filmen å vise hvordan norsk etterretning egentlig holder på i Norge.

– Vi har en norsk naivisme. Vi tror ikke på at vi blir overvåket. Vi vet så lite om hva som foregår. Jeg viste for eksempel ikke før i forrige uke at det var USA som finansierte de norske Orion-flyene som blir brukt til overvåking av havområdene. Vi har tomme hus langs kysten som er koblet til lyttekabler på havbunnen. Det er litt av dette vi kommer inn på i filmen – og hva skjer når denne etterretningen begynner å presse journalister. Hvor går grensen, og hva er akseptabelt – og hvordan jobber de. Det er ganske interessant. Jeg snakket med en av dem som jobbet med basestasjonssaken i Oslo. Det som foregikk der var ganske stygt – det trykket de fikk fra PST og E-tjenesten. Hadde du lest det i en roman, hadde det ikke virket troverdig.