Sally Potter er en filmskaper som bruker tid, det går gjerne fem år mellom filmene hennes. Men hver gang hun kommer med en ny film har det vært verdt ventetiden. Så også med The Party.
The Party oppleves nærmest som en teaterforestilling. Janet (Kristin Scott Thomas) har invitert sine nærmeste venner hjem til seg og ektemann Bill (Timothy Spall) for å feire sin suksess – for å feire at hun er utnevnt skyggeminister av landets opposisjonsparti. Resultatet er et verbalt fyrverkeri som bare britiske filmskapere kan levere. Tonen på festen endres imidlertid når noen uventede ting kommer til overflaten. Snart er det ikke lenger mye å feire og festen sporer inn i et blodig klimaks.
Filmen er på mange måter en klassisk farse i moderne innpakning. Her er kjappe replikker, britisk understatements, ironi og sarkasmer, men først og fremst fantastiske skuespillere i alle rollene. Sally Potter er en gudebegavet filmskaper som både regisserer og skriver manus. Manuset er intelligent skrevet og Sally Potter tar oss tett på karakterene. Det er en sann fryd å se disse intellektuelle middelaldrende menneskene i verbale kamper med bitende ironi og filosofiske utskeielser på alt fra politikk og feminisme til foreldreskap og kjærlighet.
Mesteparten av handlingen foregår i ett rom. Det kunne like godt vært teaterscenen, men så er da også Sally Potter en erfaren teaterinstruktør og har lang erfaring med denne typen drama hvor hun skaper en intens klaustrofobisk stemning. Filmen er i svarthvitt – fanget gjennom linsene til Alexei Rodionov, som også sto bak kamera på Orlando. Fotoet i filmen er med på å understreke den tette stemningen.
Det er en helt fantastisk gjeng med skuespillere som Sally Potter har samlet. Her er stor skuespillerkunst – ikke minst gjelder det Patricia Clarkson i rollen som April – Janets eldste og beste venninne. Bruno Ganz er Aprils kjæreste helseguruen Gottfried, som stadig er målskiven for kjærestens misnøye. Cherry Jones og Emily Mortimer gjør det betydelig mer retoriske lesbiske venninneparet Martha og Jinny, mens Cillian Murphy er den kokainsniffende, paniske og stressede finansmannen Tom – med en revolver på innerlommen.
Det går dager og år mellom hver gang du opplever en komedie som dette.
The Party er et lite mesterverk. Filmens 71 minutter er et eksempel på stram, kontrollert filmskaping som oppnår mer på litt over en time enn de fleste filmer gjør på det dobbelte, likevel sitter vi igjen og ønsker den var lengre.